Islam – venstresidens havarerte fregatt

SVs Petter Eide ønsker ikke kongefamilien og det offisielle Norge på første rad under Nobelpris-utdelingen.
Fordi dette kan fremstå som om Nobels Fredspris er en pris det offisielle Norge deler ut, og ikke Nobelkomitéen. Dette er helt riktig observert.
At utdelingen slik har skapt problemer for forholdet mellom Norge og andre stater – f.ks. Kina, på grunn av denne oppfatningen, er også riktig. Dette er en velkjent problemstilling.
 
Det som er spennende denne gangen er at det er SV som plutselig er blitt engstelige for slikt.
 
Da Arafat fikk prisen sammen med Shimon Peres og Yitshak Rabin 1994, var det ikke noe problem for venstresiden at kongefamilien og det offisielle Norge ble assossiert med PLOs leder.
 
Hvorfor er det offisielle Norges rolle i forhold til Nobelprisen nå plutselig blitt et problem for SV?
 
I år skal prisen deles ut til Denis Mukwege sammen med Nadia Murad.
 
Nadia Murad tilhører den religiøse minoriteten yezidi. En folkegruppe som, i tråd med islams påbud, blir utsatt for folkemord, seksuell vold og slavehandel av islamistiske IS.
Fredsprisvinner Murads skjebne er en direkte konsekvens av islams voldspåbud. Det er på grunn av slik vold og sitt arbeid for andre kvinner som er utsatt for slikt, at Murad får prisen.
 
Det er dermed ikke til å unngå at prisen vil sette både IS og visse sider ved religionen islam i et lite flatterende lys.
 
Å drepe, voldta og utrydde den som ikke tilhører islam, er en del av religionen islams påbud.
 
Det vil si at – selv om ikke alle ønsker dette – kan den som vil, finne ryggdekning i religionen islam, dersom det er slik at en ønsker å iverksette utryddelse av folkegrupper.
 
En må tilbake til tredve- og førtitallets Tyskland for å finne en tilsvarende ideologi.
 
Religionen islam har blitt utvalgt av venstresidens som deres allierte i kampen mot og hatet mot USA – og hele den vestlige verden.
I denne kampen har venstresiden alltid ønsket å fremstå som – og fremholdt seg selv som – de gode, i motsetning til det onde USA og det onde Vesten.
 
Når en på denne måten ønsker å fremstå som “den gode” er det sikkert både flaut og vemmelig at ens allierte – religionen islam – nå blir avslørt som en ideologi med volds- og folkemordsoppfordring.
Nå overfor et langt større publikum enn noensinne tidligere.
 
At kongefamilien og det offisielle Norge nå vil være tilstede på en seremoni som hedrer en overlevende fra islams folkemord, må være like ubehagelig for dagens venstreside som det ville vært for såkalte tyskvennlige om fredsprisen ble tildelt en overlevende fra NSDAPs konsentrasjonsleire.
 
Da Carl von Ossietzky i 1936 ble tildelt Nobels Fredspris for 1935, reagerte mange miljøer i Norge sterkt på at NSDAPs Tyskland ble satt i slikt uheldig lys.
Blandt annet daværende utenriksminister Halvdan Koht fra Arbeiderpartiet, og Venstres J. Ludwig Movinckel som trakk seg fra komitéen for at Arbeiderpartiregjeringen og Stortinget ikke skulle assosieres med fredsprisen og slik fornærme Tyskland. Utenriksdepartementet rådet Kong Haaakon å ikke være tilstede under prisutdelingen. Hamsun skjellte ut Ossietzky. NS og Qvisling kritiserte Ossietzky som pasifistisk landforræder.
 
Mange støttet nasjonalsosialismens Tyskland. Andre igjen var redde for å provosere.
 
I 2006 fryktet daværende utenriksminster Jonas Gahr Støre at Vebjørn Selbekk skulle provosere islamismen, en like mektig fiende som en alliert, og istedet for å hylle redaktørens mot, gikk ut og bad ambassadene i Midt-Østen beklage at faksimilen av karikaturtegningene hadde skapt slik uro i muslimske miljøer og at en selvsagt respekterte religionen.
 

Så med dette i tankene spør jeg idag – hvorfor kan ikke venstresiden bare ta et oppgjør med og konfrontere islam likså greit med èn gang? Istedetfor alt dette skamfulle fjolleriet, som bare blir mer og mer latterlig for hver gang.

Den miserable alliansen med islam er et vennskap som bringer venstresiden lengre og lengre ned i skam og forklaringsproblemer.

Da verden gravde opp Pol Pots massegraver på 70-tallet, måtte venstresiden innrømme at de hadde valgt feil venn.
Likeså den gangen da verden fikk innsyn i Stalins utryddelser.
 
Er det ikke mye lettere å bare ta et oppgjør med islam med èn gang og vise litt ryggrad, enn å hele tiden måtte springe rundt med kost og feiebrett og passe på så ikke kongefamiliens tilstedeværelse, kristne avisredaktører, menneskerettighetsorganisasjoner, journalister, aktivister og sosiale medier nok en gang retter sitt ubehagelige lys mot nok et folkemord?
Nok en totalitær drapsideologi, som en nok en gang ukritisk har valgt å alliere seg med?
 
Hvorfor kan ikke venstresiden bare kappe vaierne og la vraket gå til havs?

Den siste menneskerettighet.

Tegning:Karine Haaland

“En mer handlekraftig makt enn våre myndigheter har fått immigrere, slippe til, og satt ordensmakt og rettsvesen ut av spill i det nye landet og fratatt folk deres grunnleggende menneskerettigheter i de områdene den kontrollerer.”

I Norge kan du demonstrere for retten til abort, men ikke for retten til ytringsfrihet og religionsfrihet.

I helgen gikk tusenvis av mennesker i demonstrasjon for retten til abort på 33 steder i landet. Bare i Oslo deltok over 8000.
Men markeringene for ytringsfrihet og for Asia Bibis religionsfrihet ble avlyst av sikkerhetsmessige grunner. Trusler om voldelige represalier ble umulig for politiet å håndtere. Det ble for farlig. Angriperne ble for sterke for politiet. Det er alvorlig.

Retten til selvbestemt abort er ikke i realiteten truet, slik demonstrantene tror.

Men retten til et selvbestemt land er truet.
Når vår rett til å gjennom lov beskytte menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet i vårt eget land, blir angrepet og satt ut av spill, er vår rett til selvbestemt land truet.

FNs migrasjonsavtale, som nå er blitt forelagt oss, innebærer i praksis at slike trusler og angrep mot menneskerettighetene som vi ser i Norge idag, vil bli permanente og avtalefestede.

Avtalen vil på sikt ta fra norske kvinner ikke bare retten til abort, men også ta fra dem, og alle andre, retten til både religionsfrihet og til ytringsfrihet, samt de fleste andre menneskerettigheter.

Disse rettighetene vil ikke bli tatt fra oss gjennom lovs vedtak og myndigheters makt, men de vil bli tatt fra oss på samme måte som de allerede er blitt fratatt kivnner og barn, unge og homofile, i de områdene i Norge hvor myndigheter, rettsvesen og ordensmaktens evne til å beskytte menneskerettighetene er satt ut av spill, og hvor mennesker med innvandrerbakgrunn lever uten trygghet eller beskyttelse. Fratatt sine menneskerettigheter. Av “sine egne”. I Norge.

Den eneste rettigheten disse menneskene – mange av dem norske statsborgere – har igjen, er i praksis retten til å oppholde seg i Norge.

En rettighet FN nå gjennom migrasjonsavtalen ønsker å sikre ikke bare for flyktninger, men for alle migranter i verden.

Det er ikke lenger retten til trygghet, frihet og beskyttelse mot vold – slik organisasjonen tidligere forfektet, men retten til å migrere, som er det FN nå istedet vil sikre for menneskeheten.

Når migrasjon allerede i praksis truer og ødelegger menneskerettighetene i de landene hvor slikt fremdeles eksisterer, slik vi ser det foregå rett foran øynene våre i vårt eget land og i andre europeeiske land, betyr menneskerettighetene i realiteten null og niks for FN når de nå legger frem sin avtale om ytterligere migrasjon.

Retten til å holde markeringer for ytringsfriheten eller for religionsfrihet, har vi allerede mistet. Mange av oss har også allerede mistet sin frihet, trygghet og andre grunnleggene menneskerettigheter i Norge. Ikke fordi myndighetene gjennom lov og vedtak har innskrenket deres frihet. Men fordi trusler og vold fra en mer handlekraftig makt enn våre myndigheter har fått immigrere, slippe til, og satt ordensmakt og rettsvesen ut av spill i det nye landet og fratatt folk deres grunnleggende menneskerettigheter i de områdene den kontrollerer.

Konsekvensene av FNs migrasjonsavtale ser vi altså utspille seg rett foran øynene våre, slik det idag fungerer i enkelte områder i Norge. Vold og trusler overtrumfer lov og menneskerett.
Både for innvandrere og etnisk norske.
Dette er en virkelighet vi bør ta inn over oss.

Godtar vi FNs migrasjonsavtale, sier vi også i praksis ja til å la slik vold som vi nå ser at kontrollerer deler av samfunnet, få  lov til å eskalere og på slikt kontrollere hele samfunnet. Per idag er vi ikke lenger istand til å beskytte markeringer for menneskrettigheter,  og vi er heller ikke istand beskytte flyktninger og innvandrere mot å bli kontrollert og utsatt for vold og trusler fra “sine egne”. Signerer vi avtalen vil vi ikke kunne tilby noen i vårt samfunn beskyttelse og menneskerettigheter. Hverken etnisk norske eller innvandrere, flyktninger eller statsborgere.

FN har tidligere vært forbundet med menneskerettigheter, humanisme, frihet og fredelig sameksistens.

Når FN ikke lenger representerer dette, men istedet tilbyr vold og kaos og undertrykkelse av de samme menneskerettighetene de selv en gang listet opp for oss, er det på tide at vi også takker nei til FN.

Hege Storhaug, Cemal Knudsen Yucel, Marit Knudsen Yucel, Nina Etnestad, Abid Raja, Jon Helgheim, Rita Karlsen, Shurika Hansen, Layal Janet Ayoub, Sylvi Listhaug, Dana Manoucherhi, Maria Zähler, Lily Bandehy, Jan Bøhler, Shabana Rehman, Safia Abdi Haase, Christian Tybring-Gjedde, Amal Aden og alle dere andre.
Jeg vet ikke om alle dere er enige i at Norge skal si nei til migrasjonsavtalen.
Men jeg vet at dere er opptatt av at det fortsatt skal være mulig å ta vare på og håndheve menneskerettighetene i Norge.

 

 

 

På tide å velge mellom sin egen forfengelighet og andres menneskeverd!?

“En slik ærlig stillingstagen vil komme til å bety slutten på hjertevarmen overfor voldsutøveren, og dermed også for respekten for forbryterens menneskeverd.
Og det er her de får problemer.”

Det er helt normalt at det er splittelse og skillelinjer i et samfunn.
Det er ikke farlig om splittelsen dreier seg om normale ting, som privatisering, veiavgifter et.c.
Det er heller ikke farlig om et samfunn splittes i en stupid moraliseringsdebatt.

I begge tilfeller foregår debatten åpent, om enn i noen tilfeller med grisete retorikk.
Det er en åpen debatt.

Men langt nede, under disse skillelinjene, hvor den dype spliden går, er det ingen åpen debatt.

Norge har lenge vært splittet i en debatt vi ikke tør å ta, men som hele tiden berører oss, griper inn i vår hverdag og som vi fortsatt velger å gli engstelig rundt.

Som i et ekteskap hvor krangelen går om støvsuging, henting av barn og felles utgifter, hvor til og med “du burtte faeinmeg gå til sykkolog!”-krangler forekommer.
Men under ligger den store spliden, den grunnleggende uenigheten. Krangelen begge vet må komme, men som ingen tør å ta. Og begge håper at de vil våkne en morgen og gå ut på trappen og se at den har gått vekk.

Den splittelsen som skiller Norge idag, den debatten vi ikke tør å ta, dreier seg egentlig ikke om religion, slik mange tror, men i praksis om hvorvidt vi i Norge skal tillate drapsoppfordringer mot homofile, tillate seksuelle overgrep mot barn, og tillate diskriminering mot og segregering av religiøse grupper og av kvinner. I praksis. Det vil si om vi skal ha lover og regler mot slikt, og om disse skal håndheves. Om vi skal ha effektive sanksjoner mot vold og trusler. Om de skal håndheves, eller om de skal legges til side, settes ut av funksjon, dersom voldsutøveren er religiøs og tilhører en gruppe hvor det også er flere andre religiøse og må taes spesielle hensyn til

Grunnen til at vi ikke tør å ta denne debatten i Norge idag, er at vi er redde for at splittelsen omkring dette skal komme åpent frem i lyset.
Da vil de som synes at det er greit med drap på homofile eller overgrep mot barn måtte komme frem og si dette.
Da vil de som er for at homofile kan få leve og at barn skal slippe å bli utsatt for overgrep måtte stå frem og si dette.
Også de som iblandt oss som vrir seg som makk på kroken og tenker på alt det gilde de ellers pleier å lire av seg om menneskeverd og varme, må velge side her.
Det er dette som er det største problemet med å ta denne offentlige samtalen.
Ikke at det kan stigmatisere eller “skape hat.”

Argumentasjonen mot en åpen debatt som synliggjør splittelsen er den samme som alltid kommer tytende frem sammen
med motstanden mot å etablere lover og regelverk mot diskriminering og overgrep, og mot å håndheve disse.
At det kan stigmatisere og skape hat.

Men det egentlige problemet er at det er noen svært innflytelsesrike mennesker i Norge, som er glade i å snakke om menneskeverd og varme, og som i en slik åpen debatt vil bli tvunget til å velge side imot overgrep og vold.
En slik ærlig stillingstagen vil også måtte bety slutten på hjertevarmen overfor voldsutøveren, og dermed også for respekten for forbryterens menneskeverd.
Og det er her de får problemer.
Her vil de bli nødt til å sette grenser. Deres nestkjærlighet vil ikke lenger kunne ikke omfavne alle.
Den kan ikke omslutte både morder og offer. Men en slik grense klarer de ikke å sette. Da vil de bli nødt til å bli voksne, slutte å være sjarmerende barn, uangripelige og elsket av alle, fnisende med pekefingeren i munnen.
Jeg synes alle blomstene er like fine jeg, Mor!

Derfor velger de istedet for på bli voksne, å fordømme og henge de ut de som tør å være voksne, de som våger å sette grenser, de som trer ut av barnerommets bedårende uskyld og inn i den voksne verden og hvor en får søle på støvlene.

Det er derfor overgrep mot barn og diskriminering av kvinner og folkegrupper tillates og foregår i Norge idag.
Fordi vi er så redde for å tilkjennegi at vi er uenige i slikt.
Fordi for noen blir fordømmelsen og utstøtelsen som en da kommer til å bli utsatt for, for sterk.
For de som selv utstøter, henger ut og fordømmer, er frykten for selv å bli utsatt for dette like sterk.

Når vi ikke tør å ta grep, ikke tør å si fra eller sanksjonere, blir vi på en måte stilltiende enige i overgrepene.
All verdens hjertevarme og anstendighet til tross.

Slik mange tyskere opplevde at de stilltiende samtykket i folkemord, samtykker vi i dagens Norge også i ugjerninger.
Slik det tyske folket en gang pådro seg kollektiv skyld, pådrar vi i Norge idag oss kollektiv skyld.

Selvfølgelig vil et åpent og ærlig oppgjør med islams overgrep og diskriminering stigmatisere og skape hat.

Overgripere og voldtektsmenn vil naturlig nok bli stigmatisert, og mange vil nok hate dem.
Det er ikke til å unngå. Voldsmenn og overgripere blir stort sett hatet i Norge. En av Norges mest hatede personer er en massedrapsmann.

Hadde ikke vårt rettsvesen dømt og fordømt ham, men istedet tiet ihjel og bortforklart, hadde vi alle vært medskyldige. Så kunne vi etterpå fått panikk, og trukket oss skrekkslagne og lallende tilbake i barneværelsets fantasiverden og lekt menneskeverd og varme med bamsene, i fortrengt skam over det vi hadde vært med på å dekke over.

I en åpen debatt om vi virkelig skal tillate overgrep og diskriminering i vårt samfunn, eller ha effektive sanksjoner mot dette, selv om overgriperen påberoper seg å tilhøre en religion, må vi derfor være voksne.
Voksne nok til å sette grenser for vold og overgrep, voksne nok til å takle at islam blir et tema, uten å bli redde og legge lovforslag og regler vekk.
Vi må tåle at islam blir kritisert og forsvart.
Vi må leve med at religiøse gruppen muslimer vil bli trukket frem og stemplet som voldsmenn og fanatikere.
At islam-motstandere vil bli stemplet som rasister. Vi må bare overhøre gnålet.

Når det er snakk om terrorangrep og massedrap, blir ofte jeg, og 440 000 andre norske borgere trukket frem som delaktige i dette.
Da imøtegår jeg dette. Uten å sladre og rope på de voksne.
Jeg er voksen selv.

I Norge lider barn og unge, kvinner og en god del menn under vold og kontroll, overgrep og trusler utført i
islams navn.
Vi som er voksne nå må begynne å tåle noen harde ord for disse menneskenes skyld.

Takk til alle dere som har tålt det i så mange år allerede.

Hege Storhaug Nina Jeanette Ninrock Etnestad, Cemal og Marit Knudsen Yucel og alle dre andre som har gått foran så lenge.

 
 
LikeShow more reactions

Comment

Comments
 
 
 
 

Venstresidens manifest

Det er grunn til å ta tak i denne historiefortellingen som nå er igang. Den som kobler Sylvi Listhaug og nærmere en halv million velgere til terrorangrepene, og som nå involverer ikke bare Støre, Stenseng og Husseini, men også 22.juli-senteret, en nasjonal historieformidler, og en rekke forskere.

Hensikten er at et lovlig norsk parti og deres folkevalgte representanter skal bli stående for ettertiden som skyldige og delaktige i en massakre og terrorrangrep.

Det er slik partiet skal huskes. Politikere, regjeringsmedlemmer, og dem som stemte på dem.

Omtrent som NS ønsket at det skulle bli motstandsbevegelsen som skulle bli stående som forbryterne i ettertid.

Slik NSDAP ønsket at de jødiske tyskerne skulle bli stående som forræderne og de skyldige i ettertid.

Slik gikk det ikke.

Krigen og utryddelsene som skulle bringe dem seier, gikk ikke deres vei. Istedet for å skrive historien som seierherrer, forteller historien oss nå i ettertid om deres nederlag og løgner.

Slik kjenner vi til “Dolkestøtslegenden”, fortellingen om Riksdagsbrannen og den massive svertingen av de jødiske tyskerne, politiske motstandere et.c.

Ingenting ble som de trodde.

Drapsmannen fra terrorangrepene så på seg selv som en helt og på sine ofre som forrædere. I sitt syke sinn skrev han sin egen versjon av historien hvor han gjorde et norsk parti og deres velgere til skyldige og seg selv til hersker og dommer.

Det er oppsiktsvekkende at historiefortellerne på venstresiden ikke ser dette selv.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Xw06dm/overstyring-av-22-juli-senterets-formidlingsvirksomhet?fbclid=IwAR24ATTK5coNd3ePTfRupUl9LOAgsBcjmFVEnLYrUSAwP0Euqjh40hS_UpU

Hvor høy skal porten bli – hvor dypt kan man synke?

Etter Hareides langtrukne “Kameliadamen-operette-dramatiske” politiske død for åpen scene på KrFs landsmøte, og dermed også hans politiske grooming-older-man – Støres, sammenfallende nederlag, sier Ropstad og Erna Solberg begge uavhengig av hverandre at nå skal det satses på politikk og politiske saker.

Det er som å få servert en duggfrisk halvliter etter å ha helt innpå litervis med lunken selvrettferdig kirkekaffe.

Moraldebatten er ute av norsk politikk. Den har forflyttet seg rundt i alle partier som Arbeiderpartiet og Støre har sirklet rundt om som reven rundt hønsegården. Der Støre har sirklet, har også moraldebatten blitt fyrt opp og med den advarslene mot FrPs grusomheter og delaktigheter i massedrap og folkemord.
Nå sist i KrF.

Med moraldebattens inntog i partiet splittes det politiske og det religiøse partiet KrF – i de som vil være politiske aktører og oppnå resultater i regjering – og de som vil være opptatt av anstendighet, menneskeverd, moral. Helst andres.

KrF er Norges eneste religiøse parti, og det er kanskje der moraldebatten hører hjemme. I teologiens verden.

Og det er her den enfoldige moraldebatten – den om hvem som er god og hvem som ikke er det – skylles opp.
Det er ikke tilfeldig at det er hit, i Kirken, at folk som Ole Paus resirkulerer Støre og Hareides politiske vrakgods.

Kirken i Norge er åpen og tolerant. For mye rart. Det er skjelden du ser en norsk geistlig sette foten ned og si at ett sted får grensen gå. Det burde de kanskje gjort litt oftere.

Kirken og kristendommen har tatt imot politikkens avlagte liksom-moraldebatt og blitt “grisehoderetorikkens” endestasjon.
Det er synd. Kirken og kristendommen kunne vært en samfunnsaktør og en arena for spørsmål som burde angå oss. Det har den selv valgt å ikke være.

Når Kirken slipper inn folk som Ole Paus og lar de få by på avkok av sosialismens etterlatenskaper bunnen nådd.

 

 

En samlende kraft

Illustrasjon:Karine Haaland

Støre vil samle – alle skal med – og han er ofte snar til å beskylde Listhaug for å være den som splitter.
Men Listhaug har det han selv ikke har. Hun har nemlig forstått hva det er som samler oss.
Det har ikke Støre.
 
Under slagordet “Alle skal med”, samler Støre en rekke grupperinger med motstridende verdigrunnlag og interesser. Kommunister og kristenkonservative, muslimer og ateister, globalister og gårdbrukere etc.
 
Støre har dermed en vel så stor, og kanskje større, utfordring som Erna og alle andre norske koalisjonsledere, har og alltid har hatt, når han skal samle alle disse forskjellige gruppene .
 
Men Støre har ingenting å samle dem om, slik Erna og andre norske politikere har og har hatt.
Støre har bare noe å samle folk mot.
Han har ingen begreper om hvordan man samler noen om noe.
 
Det som slår en med Støres retorikk, eller argumentasjon, er at det en hører er en mann som er stort sett opptatt av å støte folk fra seg.
Alt Støre tar avstand fra, alt han motsetter seg, hvem han ikke vil samarbeide med, hvem han anser som farlige, har de fleste skjønnt.
Men det han ønsker å få gjennomført har vært underordnet.
 
Karl Marx skal ha sagt om de tyske bøndene at de var som poteter i en sekk. Så lenge de hadde en felles fiende, holdt de sammen, men straks de ikke hadde det lenger – straks sekken var vekk – trillet de som poteter hver sin vei.
Potetene hadde egentlig ingenting å samle seg om. Det var bare den ytre fienden – potetsekken – som holdt dem sammen.
 
Listhaug er utpekt som den ytre fienden, den store potetsekken, den som skal holde Støres poteter samlet.
Listhaug er splittende, kritiserer Støre henne for.
 
Grunnen til at Listhaug er splittende, sies det, er at hun fokuserer så sterkt på norsk kultur.
Listhaugs fokus på norske verdier og norsk verdigrunnlag er det som påstås å splitte de ulike religionene, etnisitetene, de politiske fløyene og kulturene i Norge.
 
Det er utrolig at Støre, en mann som har sin daglige arbeidsplass på Stortinget, kan uttrykke dette.
 
Stortinget, hans arbeidplass, representerer det norske folkestyret, en grunnleggende norsk verdi og en vesentlig del av norsk kultur.
På Stortinget, hvor Støre arbeider til daglig, samles og samarbeider et mangfold av norske folkevalgte politikere, fra alle fløyer, religioner, kulturer og etnisiteter, slik de også gjør til daglig i lokalpolitikken. På grunn av og i kraft av denne norske verdien.
 
Alle er allerede med. Vi er samlet. I kraft av norsk kultur og verdier.
 
Å forstå hvordan dette landet virker, hva som samler oss, er en forutsetning for å kunne styre landet.
Arbeiderpartiets statsministerkandidat er en mann som har ferdes i norsk kultur, norsk folkestyre i en mannsalder, uten å forstå hva det er.
Det er oppsiktsvekkende.

Fra realpolitikk til symbolpoltikk. Hvordan Arbeiderpartiet forvandler seg til et småparti

.

To begreper som var nye for meg, men som jeg lærte mer om da den borgerlige regjeringen kom på plass og Arbeiderpartiet begynnte sin “valgkamp” og søkte allianser med småpartiene, var realpolitikk og symbolpolitikk.
Det som kjennetegner “småpartiene” er at de har hovedvekten sin på symbolpolitikk.
 
Symbolpolitikk beskriver en politikk som går ut på å understreke hvilke holdninger partiet står for og hvilke store “saker” de brenner for. Altså saker som er politisk verdiløse, men som har verdi for partiets velgere i kraft av å gi uttrykk for deres holdning og moralske ståsted.
Disse sakene er ofte ugjennomførbare i virkeligheten og partiene har heller ingen tanker omkring de samfunnsmessige konsekvensene av disse sakene og heller ingen realistisk strategi for hvordan en skal samarbeide med andre partier for å få budsjettmessige gjennomslag.
Det eneste de vet er at dette “står de for”.
 
Omtrent som et veldig lite barn som ønsker seg ponni til jul, eller er fast bestemt på å ikke spise kokt torsk til middag.
I likhet med barnet har partiene ingen strategi for hvordan ponnien skal skaffes til veie og heller ingen evne til å samarbeide med foreldrene om å finne alternativer til kokt torsk.
 
Det er symbolpolitikkens planløshet, manglende samfunnsmessige perspektiv og manglende evne til samarbeid og kompromisser som gjør at småpartier aldri blir annet enn småpartier.
 
Arbeiderpartiet har aldri vært noe småparti. Selv om partiet har kjørt ut en slags symbolpolitisk vinkling på sine kampsaker, har det alltid ligget en plan for de samfunnsmessige konsekvensene bak, og målene har vært realistisk oppnåelig gjennom budsjettbehandling, regelverk og forhandlinger.
Du kan si at Arbeiderpartiets politikk har vært realpolitikk. Det vil si at en satser på saker som er mulig å gjennomføre i virkeligheten.
Sånn er det ikke lenger.
 
Ifjor høst la jeg merke til at AP begynnte å “fri til” ytre urealistiske venstre på saker som disse og deres velgere var opptatt av. Saker som baserte seg på ting som holdninger og moral.
Nå tar AP det samme grepet overfor KrF.
 
Igjen handler politikken om moral, holdinger og urealistiske mål som skal oppnås gjennom manglende samarbeid, avstandstagen og moralsk fordømmelse av andre partier og manglende evne til forhandlinger og kompromisser med disse.
Arbeiderpartiet, som vet bedre, har begynnt å oppføre seg som et maktesløst småparti.
Lik en tåpelig voksen, som for å innynde seg hos barn, hermer barnas oppførsel.
 
Arbeiderpartets allianser med småpartiene og ytrefløyene er basert på symbolpolitikk, løfter om ponnier og ostepop til middag hver dag.
Jeg har avogtil lyst til å spørre seriøse og dyktige Arbeiderpartipolitikere hva de tenker om at Støre-fløyen er iferd med å gjøre partiet om til et småparti som leker med andres drømmer om åpne grenser, fri flyt av flyktninger, totalforbud mot abort, nedleggelse av Norges største og viktigste næring samt fritt forbruk av midlene denne innbringer.
 
Og hva de tror vil skje når småpartiene skjønner at de har fått være med inn i skogen og ikke fikk godteri likevel.
😉

Allehelgensmesse for ytringsfriheten

En godt voksen mann inviterer til middag. På menyen står en kjøttrett. Mens han tilbereder maten forteller han at han angrer på at han ikke lærte av foreldene sine å behandle kjøtt.

Muttern og fattern drev med jakt, forteller han gjestene mens han tibereder maten, de visste alt om hvordan man skulle forvalte viltbestanden, hvilke dyr en skulle ta ut, hvordan en skulle felle dyret, flå og partere, henge og tilberede de ulike delene.

Jeg vokste opp med dette, forteller han oss. Jeg spurte dem aldri. Lærte aldri. Nå er de borte.
Fattern hadde lært dette av sin far og han hadde lært dette av sin far igjen. Men jeg kan ikke lære dette videre til mine barn.
Generasjoners kunnskap er tapt.

Vi diskuterer dette. Så fort det går. Èn generasjon er nok. Rekken er brutt. Kunnskapen er tapt for alltid.

Min egen adoptivfar kunne bøte garn og spleise tau. Han satt så ofte på brygga og puslet. Han hadde en gang lært dette av sine eldre. Det falt meg aldri inn å spørre om han kunne lære meg. Nå er han borte.

Èn generasjon er alt som skal til.

Dommen i den Europeeiske Menneskerettsdomstolen nylig, er et eksempel på dette. Dommen representerer et brudd med europeeisk kultur og historie.
Det tar én generasjon. Så er båndet til ytringsfriheten borte. Båndet til det som la grunnlaget for vår suksess.

Min generasjon fikk våre egne bånd til våre foreldre og besteforeldres skikk og bruk, almindelig dannelse og høflighet brutt av den nye fremadstormende generasjon unge marxister som tok kontrollen over barn og unge i skoler, fritidsklubber og andre organisasjoner og institusjoner.

Så fort går det. Så umerkelig.
Én generasjon – og vi har ingenting å lære våre barn.

Idag skal jeg huske dem som har levd før meg og skapt det samfunnet vi fremdeles har.

Listhaug – vår tids Lindstrøm

I 1963 var Harry Lindstrøm byråsjef i det daværende Industridepartementet. Samme år ble han av statsminister Gerhardsen utpekt som syndebukk for Kings Bay-gruveulykken 5.november 1962, som kostet 21 mennesker livet. Gerhardsen kunne knytte Lindstrøm til tragedien, fordi han hadde fritt spillerom som enerådende i fjernsyn og radio og de aller fleste partitro aviser.

I våre dager foregår slik utpekelse av syndebukker i daglig kamp mot folk flest på digitale medier.
Det er bemerkelsesverdig av skuespilleren Mads Ousdal, som befinner seg yrkesmessig i det overveiende Arbeiderpartitro og venstreorienterte kulturlivet, å gjennomføre dokumentaren om krigshelten og den senere syndebukken, Harry Lindstrøm. Når man serverer en slik film i disse dager, må en regne med at partiets syndebukk-taktikk vil bli synliggjort i stor grad.
Utpekelsen av byråsjef Lindstrøm – som ikke hadde noe med beslutningen om å gjenåpne gruven å gjøre, han var ikke medlem av Arbeiderpartiet, heller ikke politiker eller regjeringsmedlem – som syndebukk for regjeringens svikt, er svært lik våre dagers utpekelse av Listhaug som syndebukk, og den kommer også fra AP.
Hensikten er også i våre dager, slik det var den gangen i 1963, å tåkelegge APs svikt.
Den gangen var det Arbeiderparti-regjeringens fatale beslutning om å – mot bedre vitende – gjenåpne gruven Esther 1, som førte til Kings Bay-ulykken hvor 21 arbeidere omkom, som skulle skjules.
I våre dager er hensikten å bringe fokus vekk fra AP-regjeringens sviktende sikkerhet og beredskap som bidro til å gjøre terrorangrepene i 2011 mulig og i det omfanget de fikk.
En som lager en slik film, som til de grader blottlegger Arbeiderpartiets spill og setter våre dagers spill i historisk perspektiv, kan ikke vente å bli populær i kulturlivet.
Det er modig gjort av Ousdal – uansett hvilken “side” han er på, om han er på noen – å gjennomføre dette.
På 60-tallet hadde Gerhardsen og AP-regjeringen en unik posisjon som forvalter av sannheten gjennom å kontrollere kringkastingen. En slik posisjon har de ikke lenger.
Takk til produksjonsselskapet og filmskaperne som henter frem denne aktuelle historien, som belyser Aps strategi!
Harry Lindstrøm ble avskjediget fra sin stilling i departementet og fradømt rett til pensjon, i tillegg ble han idømt fengselstraff for en rekke mindre alvorlige økonomiske forhold – 4 av i alt 71 opprinnelige tiltalepunkter, som i hovedsak omhandlet skraphandel og reiseregninger i forbindelse med nedleggingen av Kongsberg Sølvverk på slutten 50-tallet.
Hvis du vil se hvordan Gerhardsen klarte å koble Lindstrøm til Kings Bay-tragedien, kan du se Mads Ousdal og regissør Fredrik Horn Akselsens dokumentar “Syndebukken” prod. Sant & Usant as hos
https://tv.nrk.no/program/kmte30000314/syndebukken

Hånd i hånd, ned politikkens avløp

 
Hareide legger skylden på FrP ved Sylvi LListhaug for polariseringen i norsk politikk.
 
Han innser ikke selv at ved å fokusere på det moralske aspektet ved FrP – da som FrP som et “umoralsk parti” i seg selv – bidrar han selv til en polarisering på et slags “moralsk” grunnlag, som fører til en splittelse som umuliggjør realpolitikk – dvs et samarbeid omkring virkelige ting i virkeligheten, eller samfunnsmessige ting, som det heter på voksenspråket.
 
Her følger han i Støre-fløyens spor.
 
Når en stempler et parti eller gruppe som moralsk mindreverdige og derfor moralsk umulig å samarbeide med, melder man seg ut av norsk politikk.
Norsk politikk er samarbeide og kompromisser på tvers av partier of organisasjoner fra ende til annen.
Alt som skjer, har skjedd og kommer til å skje i norsk politikk er på bakgrunn av slikt samarbeid.
 
Det er helt utrolig at en voksen stortingspolitiker ikke har forstått dette.
 
Jeg prøver å lytte til unge og til voksne norske politikere, fra alle “sider”, fra alle etnisisteter, som fokuserer på verden utenom moraldebatten, og jeg håper disse vil kunne komme på banen nå som folk som Støre og Hareide forsvinner, hånd i hånd, ned det politiske avløpet de selv har konstruert.