Allehelgensmesse for ytringsfriheten

En godt voksen mann inviterer til middag. På menyen står en kjøttrett. Mens han tilbereder maten forteller han at han angrer på at han ikke lærte av foreldene sine å behandle kjøtt.

Muttern og fattern drev med jakt, forteller han gjestene mens han tibereder maten, de visste alt om hvordan man skulle forvalte viltbestanden, hvilke dyr en skulle ta ut, hvordan en skulle felle dyret, flå og partere, henge og tilberede de ulike delene.

Jeg vokste opp med dette, forteller han oss. Jeg spurte dem aldri. Lærte aldri. Nå er de borte.
Fattern hadde lært dette av sin far og han hadde lært dette av sin far igjen. Men jeg kan ikke lære dette videre til mine barn.
Generasjoners kunnskap er tapt.

Vi diskuterer dette. Så fort det går. Èn generasjon er nok. Rekken er brutt. Kunnskapen er tapt for alltid.

Min egen adoptivfar kunne bøte garn og spleise tau. Han satt så ofte på brygga og puslet. Han hadde en gang lært dette av sine eldre. Det falt meg aldri inn å spørre om han kunne lære meg. Nå er han borte.

Èn generasjon er alt som skal til.

Dommen i den Europeeiske Menneskerettsdomstolen nylig, er et eksempel på dette. Dommen representerer et brudd med europeeisk kultur og historie.
Det tar én generasjon. Så er båndet til ytringsfriheten borte. Båndet til det som la grunnlaget for vår suksess.

Min generasjon fikk våre egne bånd til våre foreldre og besteforeldres skikk og bruk, almindelig dannelse og høflighet brutt av den nye fremadstormende generasjon unge marxister som tok kontrollen over barn og unge i skoler, fritidsklubber og andre organisasjoner og institusjoner.

Så fort går det. Så umerkelig.
Én generasjon – og vi har ingenting å lære våre barn.

Idag skal jeg huske dem som har levd før meg og skapt det samfunnet vi fremdeles har.