Listhaug – vår tids Lindstrøm

I 1963 var Harry Lindstrøm byråsjef i det daværende Industridepartementet. Samme år ble han av statsminister Gerhardsen utpekt som syndebukk for Kings Bay-gruveulykken 5.november 1962, som kostet 21 mennesker livet. Gerhardsen kunne knytte Lindstrøm til tragedien, fordi han hadde fritt spillerom som enerådende i fjernsyn og radio og de aller fleste partitro aviser.

I våre dager foregår slik utpekelse av syndebukker i daglig kamp mot folk flest på digitale medier.
Det er bemerkelsesverdig av skuespilleren Mads Ousdal, som befinner seg yrkesmessig i det overveiende Arbeiderpartitro og venstreorienterte kulturlivet, å gjennomføre dokumentaren om krigshelten og den senere syndebukken, Harry Lindstrøm. Når man serverer en slik film i disse dager, må en regne med at partiets syndebukk-taktikk vil bli synliggjort i stor grad.
Utpekelsen av byråsjef Lindstrøm – som ikke hadde noe med beslutningen om å gjenåpne gruven å gjøre, han var ikke medlem av Arbeiderpartiet, heller ikke politiker eller regjeringsmedlem – som syndebukk for regjeringens svikt, er svært lik våre dagers utpekelse av Listhaug som syndebukk, og den kommer også fra AP.
Hensikten er også i våre dager, slik det var den gangen i 1963, å tåkelegge APs svikt.
Den gangen var det Arbeiderparti-regjeringens fatale beslutning om å – mot bedre vitende – gjenåpne gruven Esther 1, som førte til Kings Bay-ulykken hvor 21 arbeidere omkom, som skulle skjules.
I våre dager er hensikten å bringe fokus vekk fra AP-regjeringens sviktende sikkerhet og beredskap som bidro til å gjøre terrorangrepene i 2011 mulig og i det omfanget de fikk.
En som lager en slik film, som til de grader blottlegger Arbeiderpartiets spill og setter våre dagers spill i historisk perspektiv, kan ikke vente å bli populær i kulturlivet.
Det er modig gjort av Ousdal – uansett hvilken “side” han er på, om han er på noen – å gjennomføre dette.
På 60-tallet hadde Gerhardsen og AP-regjeringen en unik posisjon som forvalter av sannheten gjennom å kontrollere kringkastingen. En slik posisjon har de ikke lenger.
Takk til produksjonsselskapet og filmskaperne som henter frem denne aktuelle historien, som belyser Aps strategi!
Harry Lindstrøm ble avskjediget fra sin stilling i departementet og fradømt rett til pensjon, i tillegg ble han idømt fengselstraff for en rekke mindre alvorlige økonomiske forhold – 4 av i alt 71 opprinnelige tiltalepunkter, som i hovedsak omhandlet skraphandel og reiseregninger i forbindelse med nedleggingen av Kongsberg Sølvverk på slutten 50-tallet.
Hvis du vil se hvordan Gerhardsen klarte å koble Lindstrøm til Kings Bay-tragedien, kan du se Mads Ousdal og regissør Fredrik Horn Akselsens dokumentar “Syndebukken” prod. Sant & Usant as hos
https://tv.nrk.no/program/kmte30000314/syndebukken

Hånd i hånd, ned politikkens avløp

 
Hareide legger skylden på FrP ved Sylvi LListhaug for polariseringen i norsk politikk.
 
Han innser ikke selv at ved å fokusere på det moralske aspektet ved FrP – da som FrP som et “umoralsk parti” i seg selv – bidrar han selv til en polarisering på et slags “moralsk” grunnlag, som fører til en splittelse som umuliggjør realpolitikk – dvs et samarbeid omkring virkelige ting i virkeligheten, eller samfunnsmessige ting, som det heter på voksenspråket.
 
Her følger han i Støre-fløyens spor.
 
Når en stempler et parti eller gruppe som moralsk mindreverdige og derfor moralsk umulig å samarbeide med, melder man seg ut av norsk politikk.
Norsk politikk er samarbeide og kompromisser på tvers av partier of organisasjoner fra ende til annen.
Alt som skjer, har skjedd og kommer til å skje i norsk politikk er på bakgrunn av slikt samarbeid.
 
Det er helt utrolig at en voksen stortingspolitiker ikke har forstått dette.
 
Jeg prøver å lytte til unge og til voksne norske politikere, fra alle “sider”, fra alle etnisisteter, som fokuserer på verden utenom moraldebatten, og jeg håper disse vil kunne komme på banen nå som folk som Støre og Hareide forsvinner, hånd i hånd, ned det politiske avløpet de selv har konstruert.

Frykten er mitt våpen – KrF og Arbeiderpartiet på vei inn i det okkulte mørke

Det har oppstått nye allianser og nye skillelinjer i norsk politikk.
Allianser blir dannet mellom partier som ikke har èn eneste felles sak i sine programmer, og som i sine verdigrunnlag står diametralt i motsetning til hverandre. Nye skillelinjer splitter tradisjonellt helstøpte partier i to.                                                                                                                                                  Disse nye alliansene og skillelinjene springer ikke ut ifra økonomiske og samfunnsmessige forhold slik som lønn og levekår, mellom “funksjonær” og “arbeider”, slik som de tradisjonellt har gjort, de går istedet mellom de gruppene som er moralsk høyverdige og de som ikke er det. Mellom de som er rene og de som er skyldige.

Det er et tegn på intellektuellt forfall.

Vår tids politiske landskap har på mange måter begynnt å få mer til felles med et teologisk konsillium, et primitivt stammesamfunns trollmannsritualer, enn med moderne tids realpolitikk.
Under de pavelige og episkopale inkvisisjonene, var det ens tilslutning til den rette lære som avgjorde om en var blandt de verdige eller om en hørte til blandt de uanstendige.                                                                                I Norge idag er det forholdet til FrP som avgjør ens politiske menneskeverd.

Under heksedansen er det medisinmannen som peker ut den skyldige. I Norge idag er det stortingspolitikere, journalister og forskningsmiljøer som peker ut smittebæreren.

Det overordnede politiske spillet til de nye alliansene AP og KrF,  går ut på å a) knytte regjeringspartiet FrP til terrorangrepene 22.juli, og b) deretter straffe FrP’ere og sympatisører for dette, – med offentlig hets og degradering, slik at andre som ser dette tar lærdom, blir redde og prøver desperat å renvaske seg fri fra enhver mistanke, å unngå straff, gjennom å utføre den bisarre botsøvelsen å ” ta avstand fra” FrP – dvs forsverge djevelen. For så å sikre seg i tilflukt hos dem som har “den rette tro”, Arbeiderpartiet og venstresiden.
At Norges eneste religiøse parti, KrF, nå har overtatt styringen i denne øvelsen er ikke uventet. Det var nettopp på denne måten pliktoppfyllende Kongo-misjonærer en gang skremte hedningene inn i omvendelsen.

Frykten var deres våpen. Slik den hadde vært medisinmannens. Og frykten er også Krf, AP og venstresidens våpen. Frykten for helvete er erstattet med frykten for å bli dømt uten rettergang som medskyldig i Norgeshistoriens verste massedrap. Men funksjonaliteten er den samme.

Den infantile åndsterroren har skapt et politisk debattklima som har felles trekk med et før-opplysningstids samfunn, hvor høyere makter rådde.
En verden hvor en iverksatte forskjellige ritualer i uår og nedgangstider, i usikre tider hvor frykten rådde, slik som nå – hvor vi er redde for å måtte forplikte oss til å ta imot 250 millioner migranter, og konflikten som uunngåelig vil følge, i tider hvor man levde i redsel for katastrofen som man fryktet ville inntreffe, og menneskene gav seg til å tilby guder og demoner diverse ofre, regler og regndanser og botsøvelser for å bli skånet.

Å ta avstand fra FrP er en slik botsøvelse.

Mennesker som ikke har noe forhold til rasjonalitet og vitenskap, eller har blitt fratatt tilgangen til dette, reagerer slik når de blir stillt overfor en omfattende trussel mot sin eksistens.
Fordi de mangler rasjonaliteten som redskap, føler de seg maktesløse, og fordi de tror de er maktesløse tyr de til besvergelser og ritualer fremfor å forsøke å finne løsninger.

I norsk politikk og samfunnsliv idag er styringen tatt av politikere som Knut Arild Hareide, Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng, forskere og journalister, som ikke bringer på bane reelle utfordringer i samfunnet, men istedet sitter og fekter med trollmannstaven og leprer av seg om “ekstremisme” og følelseskulde, “et varmere samfunn”, raushet og anstendighet.
Meningsløse begreper, siden det ikke finnes noen felles enighet om hva de innebærer.
Hver mann har sin egen fortolkning av begrepet og tror at den som serverer det også deler denne.
En enighet basert på antagelser, forvirring og uvitenhet.

Den som bringer fakta på bordet og tall fra SSB og realistiske løsninger kakles ned som “uren, uren” og “ond, ond” og pekes ut, gjennom røkelseståken, av en klolignende pekefinger mens trollmannsstaven heves anklagende og den ulykkelige blir ført bort til offerplassen.

Det er så langt fra realpolitikk en kan komme og det handler ikke om noe som helst annet enn en primitiv og infantil inndeling i hvem som er “slem” –  “uanstendig”  – og hvem som er god og verdig, og at det er de gode som må ha makten fordi de er gode, slik yppersteprestene i oldtiden og de sinnsvake ariosofene og okkultistene i NSDAP en gang påberopte seg det gudommeliges gunst og dermed rett til å herske.

Det er problematisk at det er her voksne mennesker i vårt århundre, representert ved AP og venstresiden, forskningsmiljøer  og journalister – og nå KrF – prøver å etablere skillelinjene i det norske politiske landskapet.
Det er her hele polariseringen – som de selv gråter over, kommer fra.

Det vil alltid være politiske skillelinjer i et samfunn. Det er ikke noe problem i seg selv.

Men venstrealliansens okkulte polarisering, gjennom beskyldninger om hvem som står i ledtog med Ondskapen, er ødeleggende og fordummende.

Jeg håper virkelig at dette spillet vil bli satt på sidelinjen av en annen og mer ryddig maktkamp, en som tåler sol og lys, og som trekker opp andre skillelinjer, som har med virkelig uenighet om virkelige ting i virkeligheten å gjøre.

Det er nok å ta av.
Vi har rett og slett ikke tid til å sitte og fekte med trollmannstaven breke om hvem som er “verdige” og “uverdige”, anstendige og uanstendige.

Jeg håper og tror at de som idag er flinke og leverer politikk, og fakta og argumentasjon som dreier seg om virkeligheten, og som skaper normale skillelinjer som har med normale ting i virkeligheten å gjøre, vil bli vinnerne på sikt, uavhengig av partitilhørighet eller tradisjonelle politiske sider eller etnisitet.

Man finner dem skjelden i de store dramatiske forsidenyhetene, hos Torp, eller Linn eller i de andre dumriandebattene, men de finnes overalt i hverdagen vår, på Stortinget og i kommunepolitikken, og en kan høre fra dem i sosiale kanaler og hos alternative nyhetsfomidlere.

Jeg håper det blir de som vinner. Jeg er så lei, av å være vitne til “trolldomspolitikernes” endeløse Nürnbergstevner.
Jeg er lei av at de sitter og gjemmer seg bak grisehodet på staken og sier at det er svinet som snakker og ikke de selv.

“Du skal få min röda ros…”

Flickan från KrF, han har inga skruplar kvar                                                                                                                   sätter seg i fönsteret, vinkar åt en Gahr  ….

 

Gratulerer, Nadia Murad. Håper voldtektene snart går over av seg selv.

 

Erna Solberg. Og alle dere andre som gratulerer Nadia Murad. Dere kan ikke samtidig omfavne og gå i respektfull dialog med religionen som påbyr å voldta henne.

Det er gledelig å se at folk som Denis Mukwege og Nadia Murad får Nobels Fredspris.
Oppmerksomhet rettes mot voldtekt av kvinner som en del av krigføring, og omfanget av deres lidelser blir synliggjort.
 
Samtidig er det uhyggelig å se hvordan de samme som jubler over prisen, samtidig også hyller og beundrer, og ivrer for å gå i dialog med den samme religionen som ikke bare regner kvinner som mindreverdige, men som også oppfordrer til vold, drap og voldtekt av folk fra andre religioner som en del av sitt påbud.
 
En oppfordring som legitimerte IS’ drap og voldtekt av kvinner fra yezidi-religionen.
Som en del av sin krigføring mot “de vantro”.
 
Prisvinner Nadia Murad tilhører selv yezidi-religionen. Det var derfor hun ble utsatt for voldtekt av IS-terrorister.
Det er fordi hun overlevde dette og arbeider for å hjelpe andre at hun får Nobels Fredspris sammen med Denis Mukwege.
 
Erna Solberg. Og alle dere andre som gratulerer Nadia Murad.
Dere kan ikke samtidig omfavne og gå i respektfull dialog med religionen som påbyr å drepe og voldta henne.