Falt ned fra Besseggen under seksuell lek

Jonas Gahr Støre (AP) ble i formiddag bragt ned fra Besseggen av et redningshelikopter etter at det gikk galt under en seksuell lek .
Jeg gikk på Besseggen og kjente på min egen storhet, uttaler Støre til Vøringsposten, da jeg plutselig glapp taket og snublet. Med den ene hånden i lommen var det vanskelig å ta seg for, sier den ivrige turgåeren, som falt flere meter ned i steinura.
Jeg anbefaler alle å kjenne på sin egen storhet iblandt, sier Støre.

 

Mangemillionær forsøkte å ta seg inn på statsministerens kontor

En person ble igår bortvist fra stedet da han forsøkte å ta seg inn på statsministerens kontor. Personen, en mangemillionær i femti-årene, hevdet at han var en representant for Hamas i Norge og ønsket å opprette en egen selvstyremyndighet på Østlandet. Jeg opplever at jeg føler at det er slik, uttaler mannen som tok seg inn gjennom et vindu som stod åpent i fjerde etasje.
Mannen blir nå tatt hånd om av helsevesenet.

Irans ambassade evakuert etter røykutvikling.

Irans ambassade i Munkedamsveien ble i formiddag evakuert ettter kraftig røykutvikling. Vi trodde først at det det dreide seg om en røykgranat, sier innsatsleder Haagen Ringes til Inndalsposten, men det viste seg at det var eksperter fra Irans etterretning som hadde fått tak i Støres telefon og klart å få åpnet denne ved hjelp av en rørtang og deler av et hummerbestikk.
Røyken bare veltet ut og tåken la seg som et teppe over hele ambassaden, forteller en hostende Ayatollah Kommode mens han og flere av ambassadens ansatte gisper etter luft.

 

Støre tror jobbtelefon kan være hacket

AP-leder Jonas Gahr Støre innrømmer nå at under et besøk i Russland 2011 tok med sin jobbtelefon, og at han derfor har levert denne inn til PST for sjekk.
Det er viktig at PST nå kan få kartlagt hvorvidt telefonen er blitt hacket, sier en svært alvorlig Støre på en pressekonferanse på Stortinget nå ikveld.
Det skal dreie seg om en fasttelefon av typen Telenor, grønn, med sorte taster og tilhørende standard kabel. Telefonen viste seg dessverre umulig å benytte i Russland, sier Støre, da det viste seg at stikkontaktene der er helt anderledes enn i Norge.

 

I am a man

Bildet er fra: Walter P. Reuther Library/Wayne State University

Mens jeg skriver dette får Jordan Peterson kritikk av en kjent norsk kvinnelig journalist et annet sted. Hun blir bedt å redegjøre for Petersons budskap, som hun frykter.
Det kan hun ikke. Men flere andre svarer: Peterson snakker mye om å ta ansvar for sitt eget liv.

Den alltid ryddige og etterrettelige bystyrerepresentanten Mahmoud Farahmand (H) fra Porsgrunn deler en sak fra Namdalsposten på Facebook, om en somalisk ti-barnsmor som har ett barn på hvert klassetrinn, og spør om slike saker ikke egentlig bare fyrer opp under negative forestillinger om enkelte innvandrergrupper.

Han får mange svar.

Jeg gir ham et spørsmål:

– Er det slike oppslag i seg selv – eller er den enkelte persons oppførsel som skaper forestillingene?

Det å publisere saker hvor innvandrere fra forskjellige nasjonaliteter har gjort ting som er enten kriminelle – eller som oppfattes som lite prisverdige i det norske samfunnet, regnes som “å skape hat mot innvandrere”.

En sier da: “Ser du ikke at når du publiserer slike ting skaper et negativt bilde av sånn og sånt folkeslag?”

En burde heller si – til den aktuelle personen: “Ser du ikke at når du gjør slike ting – lovbrudd, eller å ha store barneflokker og leve på trygd et.c. – at du selv skaper et negativt bilde av ditt folkeslag?”

I 1968 gikk de svarte renovasjonsarebeiderne i Memphis, Tennessee til en omfattende streik, på grunn av bl.a. lave lønninger, usikre ansettelsesforhold og organiseringsnekt, hvor også dr. Martin Luther King jr. involverte seg.

Slagordet deres var “I am a man”.

De hadde fått nok av at deres arbeidsgivere, som tilhørte “de hvite”, behandlet dem som barn.

I et intervju sier en av dem som var med den gangen: de hvite kalte oss alltid “boy”. Det er nedlatende og degraderende.

Vi var faktisk voksne menn, sier han. Vi forlangte å bli sett på som voksne menn.

I vår tid får psykologen Jordan Peterson kritkk for å oppfordre til å ta ansvar for ens eget liv.
Han kalles kontroversiell og folk frykter ham.                                                                                                                                                                 En del av et å bli voksen er å ta ansvar for ens eget liv.
Mange av de streikende renovasjonsarbeiderene lever fremdeles idag.
Jeg skulle likt å høre hva de tenker om Petersons budskap.

https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/rLj168/faiso-34-har-ett-barn-paa-alle-klassetrinnene.

 

Kunsten å holde kjeft om islam

 

Halleraker vil som enhver annen muslim eller ikke-muslim i Norge måtte bøte med livet eller leve med drapstrusler mot seg og sin famile om han karikerer eller håner profeten Muhammed.

Norske myndigheter tillater med dette at en religion, islam, setter seg over de norske lovene og dømmer og straffer norske statsborgere i Norge.

Arbeiderpartiet viste i sin regjeringstid ingen vilje til å yte motstand mot denne lovhåndhevelsen i Norge.
Heller ikke den borgerlige regjeringen med Solberg og Grande som nøkkelpersoner viser evne eller vilje til å beskytte sitt lands borgere mot dette.

Den som karikerer Muhammed må enten bøte med livet eller leve med drapstrusler.
Som Marvin Halleraker uttrykker det i intervjuet i Aftenposten: da vil enkeltpersoner gå til voldelig aksjon.

Enkeltpersoner.

Ikke den karikerte Muhammeds egen lovhåndhevelse.

Men enkeltpersoner.

Som da ikke har noe spesiellt forhold til den karikerte Muhammed.

Marvin Halleraker er ikke feig fordi han ønsker å unngå islams straff. En kan ikke kalle noen feig fordi de ikke ønsker å bli dødsdømt og henrettet.

Men jeg oppfatter det som unnvikende av ham å ikke si det rett ut: at det er islams rettshåndhevelse, dom og straff i Norge som han har grunn til å frykte.

Ikke tilfeldige “enkeltpersoner”.

En karikaturtegner som sikter litt til side for blinken for å slippe å bli utsatt for kritikk fra de politisk korrekte vil selvsagt aldri bli noen virkelig karikaturtegner, men istedet være hemmet som en person som ønsker å unngå de politisk korrektes utenomrettslige dom og straff – nemlig oppsigelse og utfrysning.

Når en ikke kan si rett ut hva det er som truer, nemlig islams rettshåndhevelse, vil en fortsette å tegne, regulert av frykten for en tilsvarende utenomrettslig rettshåndhevelse – nemlig kollegenes utfrysning gjennom baksnakking, sverting, stempling og til slutt oppsigelse.

Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har jobbet i omtrent alt fra BT til Nettavisen.

Den karikaturtegner, satiriker eller komiker som sier rett ut at det er islams straff vi har grunn til å frykte og ikke “enkeltpersoners” spontane voldsutøvelse – blir dømt og straffet av en en flokk andre enkeltpersoner – våre kollegaer.

Håper Halleraker forstår at det som kommer til å straffe ham for Muhammedkarikaturer er islams rettshåndhevelse – ikke enkeltpersoner. Og at han vil bli straffet av sine kollegers egen rettshåndhevelse om han sier dette rett ut.
Og at han forstår at han arbeider under de betingelser islam har satt for ham, like mye som han arbeider under kollegers press om å ikke røpe dette.

 

https://www.aftenposten.no/kultur/i/kajK5a/-Det-er-lett-a-finne-materiale-for-en-satirisk-tegner-na-for-tiden-Det-er-mye-ufrivillig-komikk-i-verden

 

 

 

 

 

 

 

 

Sauen som hadde det greit

 

“Er du ikke plaget av det elektriske gjerdet?” spurte de sauen.
“Ånei”, sa sauen “det er bare om jeg kommer borti det, og det trenger jeg jo ikke å gjøre.”

Neste dag var gjerdet plassert tettere og utgjorde et mindre område enn tidligere.

“Plages du ikke av det elektrriske gjerdet?” spurte de sauen.
“Ånei” sa sauen “det er jo bare om jeg hopper over det, og det trenger en jo ikke utsette seg for!”

Hver dag ble gjerdet flyttet littegranne lenger inn, og tilslutt stod gjerdet så tett rundt sauen at den nesten ikke kunne røre seg uten at den ville få støt.

“Plages du ikke av det elektriske gjerdet?” suprte de sauen.
“Ånei, det er bare om jeg beveger på meg” svarte sauen.
“Og det trenger jeg jo ikke å gjøre.”

 

Hvorfor vil ikke de “verdige” islamkritikerne håndhilse på sånne som meg?

Idag er det blitt vanlig i visse kretser å skille mellom den “verdige” islamkritikken, og høyrepopulismens islamkritkk.

Du kan si at skillet mellom de “verdiges” islamkritikk og høyrepopulismens islamkritikk ligner 80-tallets skille mellom erotikk og porno. Man drev med samme aktivitet, men på en mer meningsfyllt og verdifull måte.

De “verdige” islamkritikerne er de som så gjerne vil kritisere islam, men som må bedyre i annenhver setning at de tar avstand fra den såkalte “høyrepopulismen”.
Å kritisere islam og samtidig løsrive kritikken fra “høyrepopulismen” er en komplisert øvelse, omtrent som å forklare hvorfor erotikk ikke dreier seg om sex, men at porno gjør det, og som blir mer og mer innviklet etterhvert som debattantene ror seg lenger og lenger ut på landet.

For det første er kritikk av islam alltid en kritikk av dens manglende religionsfrihet og ytringsfrihet, dens lovpålagte kvinnefiendtlighet, jødefiendtlighet og fiendtlighet og diskriminering av alle utenfor islam, dens pålegg om en uløselig sammenfatning av statsmaktene med religionen som den grunnleggende del av den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Kort sagt – islamkritikk er i seg selv en kritikk av alt som strider mot vestlige – og dermed norske – verdier som likeverd og likestilling, sekularitet, folkestyre, religionsfrihet, aksept for religionskritikk et.c.

Islamkritikk er i seg selv et forsvar for vestlige – og dermed også – norske verdier, kultur, menneskesyn og omgangsform.

En vesentlig del av den såkalte høyrepopulismen er nettopp å fremholde og forsvare slike vestlige verdier – i Norge – norske verdier.

Derfor er det å kritisere islam og samtidig fraskrive kritikken forbindelse til den såkalte høyrepopulismens agenda hvor vestlige verdier hylles, er et komplisert prosjekt, for ikke å si umulig prosjekt.

En må først kritisere religionsideologien islam for å være jødefiendtlig, kvinnefiendtlig, diskriminerende og udemokratisk et.c. Deretter må en fraskrive denne kritikken forbindelsen med en bevegelse som har opprettholdelsen av nettopp disse vestlige – her norske – verdiene som likeverd, demokrati, sekularitet, ytringsfrihet, og den – her norske – kultur som springer ut av dette, som sin viktigste agenda.

Å kritisere islam og samtidig avstand fra vestlige verdiers mest markante forkjempere, ender tilslutt opp som barndommens selskapsleker hvor hensikten er å få deltagerne til å ende opp som mer og mer latterlige, snublende i usynlige tau, utsyrt med papptallerkner på ørene og lallende på sanger der de forskjellige ordene var byttet ut me trompet-tut og fløyting. .

Hvorfor er så mange “verdige”  islamkritikere opptatt av å ta avstand fra den såkalte høyrepopulismen når deres eget prosjekt – om en skal ta det alvorlig – er det samme?

For meg ser det ut til at mange av disse oppfatter “høyrepopulismens” sterke forsvar av den demokratiske nasjonalstaten og den – her norske – likeverdskulturen, som et rasistisk prosjekt, fiendtlig overfor alle andre kulturer og religioner.

Så lenge de slik skaper, opprettholder og dyrker sitt fiendebildet av høyresiden, vil disse “verdige” islamkritikerne selv opprettholde den splittelsen de selv anklager andre for å stå bak.
Jeg er en “høyrepopulist” som forsøker å bygge bro over til de forskjellige islsmkritikerne, men jeg merker at det ikke er lett.

Det er ikke alle de vil håndhilse på.

 

 

 

 

Kan vi ha et likestillings- og diskrimineringsombud som forsvarer diskriminering?

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm forsvarer vikarlærerens hilsenekt på kvinnelige kollegaer.

Hun møter motbør fra mange hold, fra “folk flest”  – muslimer såvel som ikke-muslimer, som mener dette er brudd på almindelig folkeskikk og bryter med norsk kultur, fra jurister, og fra muslimer som f.ks. lege og psykiater Sharam Shaygani, som påpeker det diskriminerende og stigmatiserende aspektet ved å tillate ultrareligiøse å diskriminere.

Vi har altså et  likestillings- og diskrimineringsombud som er imot likestilling og som forsvarer brudd på den norske loven om diskriminering.
Kan vi ha det?

I Norge er det straffbart å diskriminere noen, altså forskjellsbehandle, på bakgrunn av bl.a. kjønn og religion.

Når en person som er religiøs nekter å følge spillereglene på sin arbeidsplass, som er i tråd med det norske lovverket om likestilling, og mister jobben på bakgrunn av dette – mener han seg diskriminert på grunn av sin religion, eller religiøs tilhørighet, som det heter på fint.

Men det er han ikke blitt.

Vikarlæreren mistet ikke jobben på grunn av at han tilhørte en religion.
Han mistet jobben fordi han nektet å følge spilleglene på sin arbeidsplass og fordi han utførte det som iflg norsk lov er en straffbar handling.

Hadde vedkomnende holdt seg innenfor loven og fulgt reglene på sin arbeidsplass og likevel mistet jobben med begrunnelsen at han simpelthen tilhørte en bestemt religion, hadde dette vært å regne som diskriminering.

Men det er altså ikke hans religiøse tilhørighet som er grunnlaget for at engasjemenet ikke ble viderført, men en konkret handling som er i strid med lov regler.

Når Likestillingsombudet forsvarer dette bruddet på lov om diskriminering , en lov hun selv er i satt til å ivareta, har hun ikke forstått oppgaven sin.