Det nye klassskillet

https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/G1m5l9/nekter-barna-sine-smarttelefon

Idag skal de velstående, velutdannede og privilligertes barn skal få lov å vokse opp i det min generasjon opplevde
Fysisk aktivitet, frisk luft, sunn mat, samarbeid og “face-to-face” real-life kontakt med hverandre, kreativitet og utfordringer som løses ved hjelp av basic-innretninger som blyant og papir – kongler og pinner. Et privillegium som de andre barna ikke får tilgang til.

De “fattige”s eller de “rike, men ressurs-svakes” barn blir istedet liggende fete og apatiske med skjermen som barnevakt og eneste utfordring og komnunikasjonsform.

Vi har og får et klasseskille. Hvor “eliten”s barn får utvikle seg fysisk og mentalt gjennom å leve gamle dagers “fattige”s sunne og lærerike liv.
Og de andre sykner hen i gamle dagers “velståendes” passivitet og usunnhet.

Barna tror at den som ikke har teknologi og skjerm er ressurs-svak, dum og fattig. Men sannheten er at de som blir ivaretatt av ressurs-sterke foreldre og får sukker og skjerm byttet ut med sunn mat, fysisk aktivitet og enklere redskaper blir vinnere på sikt.

Sånn er det alltid.
De smarteste sørger for seg og sine og skaper nye generasjoner hardhauser og vinnere.

Jeg mener at i likeverdssamfunnet Norge,er det det offentliges ansvar å utjevne slike forskjeller ved å gi barn av “vanlige folk” de samme utfordringene som det “eliten”s barn får. Skolehverdagen er et flott sted å begynne.

Det er lett å la seg blende av ny teknologi, la seg imponere av barnas kulhet og friste til å “være med på notene”, mne jeg håper norske lærere og barnhageansatte forstår konsekvensene av og mekanikken i det nye klasseskillet og tar grep for å gi de “vanlige barna” de samme mulighetene som det de rike barna får.

Det er rett utenfor døren. Helt gratis.

 

 

Takk. kjære mann!

Idag kommer Metoo-parolen til å gå først i 8.mars toget.

Siden 8.mars-toget i år har valgt å stille seg bak bevegelsen som fokuserer på menns overgrep mot kvinner, vil jeg fortelle en annen historie idag, på kvinnebevegelsen og likestilllingens dag.

Det er derfor jeg sier: Takk, kjære mann!

For uten deg hadde ikke dette vært mulig.

Jeg får ofte høre at jeg, som ikke er feminist, er utakknemlig og burde være takknemlig overfor folk som f.ks. Camilla Collett og Gina Krog.

Det er riktig at den lovfestede rett til likestilling og likeverd vi har i Norge idag kan vi bl.a. takke disse menneskene for.

Men noen vi også skal takke idag er norske menn.

For uten dem hadde ikke dette vært mulig.

Ikke på den måten det har skjedd i vårt land.

Å tvinge og true seg til lovfestet rett til likestilling er selvsagt mulig. Du kan tvinge og kue mennesker til hva som helst.

Men i vårt samfunn gjør vi det ikke på denne måten.

 

I vårt samfunn har forkjemperne for likestilling og likeverd hatt en uvurderlig støttespiller i norske menn.

Selv om ikke hver eneste norske mann ønsket kvinner velkommen i utdanning og samfunnsliv den gang dette var nytt, har norske kvinner alltid hatt støttespillere i norske menn.

Disse blir skjelden nevnt og sjelden trukket frem.

Det er derfor vil jeg si takk til norske menn idag.

Ikke bare til de som utmerket seg i offentligheten, men alle de vanlige norske hverdagsmennene som er glad i kona og glad i damer og som respekterer damer og ønsker oss velkommen på arbeidsplassen og i samfunnslivet, slik vanlige menn flest gjør.

 

Norske menn er gull verdt. Noen vil si at de er de beste  i verden.

Utenlandske damer som har møtt sin norske mann i utlandet eller i Norge, sier så. At de sjenerte, klossete og kanskje ikke så galante norske mennene, er de beste i verden.

Norske menn behandler kvinner så pent, sier de.

Norske menn behandler kvinner med respekt.

 

Norske menn elsker damer. De plystrer, skøyer og prøver seg, så godt de kan, og noen ganger går de for langt, og dummer seg ut, men norske menn har som regel en grunnleggende respekt for kvinner.

Går de for langt får de ingen almen aksept for det.

Vold og overgrep mot kvinner er ikke legitimert i vår kultur.

 

Norske menn ser på kvinner som sine likeverdige.

 

En norsk manns kvinnelige kollega er hans arbeidskamerat.

En norsk manns kone eller samboer er også faktisk hans beste venn.

 

Uten denne kjærligheten til og respekten for kvinner hadde ikke det norske likestillingsprosjektet blitt det er idag.

 

Det sier seg selv.

Hvem vil  vel se sin beste venn undertrykket?

Hvem vil vel se sin støtte i livet bli behandlet som et annenrangs menneske?

 

Derfor sier jeg takk til norske menn i dag. Dere er de beste i verden.

Norske menn som har sin opprinnelse fra Norge og fra andre land, sier jeg takk til idag. Hvor du kommer fra spiller ingen rolle, om du mener at en kvinne og en mann er like mye verdt, og at en kvinne fortjener like mye respekt som en mann, selv om hun kler seg i klær som ikke skjuler kroppen og håret.

 

Så idag – alle norske menn som er glade i damer, også dere som er glade i oss men ikke på “den måten” … vil jeg si: Håper dere har en kone, en kjæreste, en partner eller forlovede, samboer eller venninde, som gir dere en god klem idag og sier:

Tusen takk!

Gratulererer med dagen!

 

 

Våre store humanister – avkledd inn til rasismens skitne underbukse

Den grunnleggende splittelsen i Norge idag går ikke mellom høyresiden og venstresiden lenger.
Splittelsen går på tvers av dette og danner nye allianser mot en felles fiende.
“De umoralske”.
 
Både på den tradisjonelle venstresiden og innenfor høyresiden er man blitt påfallende opptatt av å posisjonere seg på samme side –  på de “gode”s side.
Posisjoneringen foregår ved at man med store bokstaver gir uttrykk for hvilke ting man tar avstand fra.
Intoleranse, fascisme, hat, diskriminering, undertrykking, alt som er inhumant og hjerteløst, uanstendig og umoralsk.
Som om ikke andre også gjorde det.
 
Og hvem er alltid disse “andre”, disse umoralske, inhumane og som man tar slik rungende avstand fra?
 
Disse har èn fellesnevner:
 
“De umoralske” er så godt som alltid dem som ønsker endring i forhold til flyktninge-innvandringen, og eller som kritiserer eller utfordrer islams posisjon i Norge, og som ønsker å opprettholde og stabilisere det norske samfunnet.
Dette er “de umoralske”.
 
Disse tar man avstand fra gjennom å høylytt stemple – direkte og indirekte – som kalde og hjerteløse, intolerante, fascister, rasister, grums og avskum, kvalmende, skremmende.
De er uanstendige og de er umoralske.
Hillary Clinton kalte dem deplorables.
 
Legg merke til at det innen en religion som er ny i Norge, skilles det – eller diskrimineres det, på nøyaktig samme måte.
Etter moralske kvaliteter, slik rasismen i sin ytterste konsekvens også gjør, når den tillegger de forskjellige “rasene” ulike moralske egenskaper eller påpeker mangel på sådan.
Man skiller mellom de moralske og de uanstendige.
Mellom de  “ærbare” og mellom “de vantro” – som ikke er ærbare, men urene.
Mellom menneske og ikke-menneske.
Slik som en politisk ideologi fra 20- og 30-tallet også gjorde.
Mellom de som har livet rett og de som ikke har det.
 
Dr. Martin Luther King jr. betraktet det amerikanske skillet, som gikk mellom såkalte “coloreds” og “whites” i deler av USA, i lys av en reise i etterkrigstidens Europa i barndommen, og snakket deretter om det amerikanske white/coloreds-skillet på bakgrunn av dette – at han hadde lært hvordan en folkegruppe hadde blitt dehumanisert i Europa og påpekte at i USA ble folkegruppen afro-amerikanerne dehumanisert.
 
I Norge er det gruppen “de som utfordrer islam -, eller og som ønsker å beholde og stabilisere det norske samfunnet og eller som setter spørsmålstegn ved flyktningeinnvandring” som blir dehumanisert.
 
Å dehumanisere betyr å frata eller fraskrive noen menneskelige egenskaper.
Man dehumaniserer noen ved stadig å omtale dem som blottet for mennskelige egenskaper.
Som amoralske og følelsesmessig avstumpede.
 
Dr.King’s “coloreds” ble dehumanisert av hvite som konskvent omtalte dem som uten moral, i forhold til eiendomsrett, etterrettelighet, seksualitet og arbeidsmoral, og som beskrev dem som plumpe og platte, primitive og nedrige, med et avstumpet føleleseliv og uten evne til å forstå humanismens store  idealer som nestekjærlighet og medmenneskelighet.
 
Måtte jeg våkne imorgen, svart som en ovn, og alle gode norske med meg, slik at Ingebrigt Steen-Jensen, Helga Byfugllien, Knut Arild Hareide og alle de andre store menneskevennlige humanistene kunne stå der, lyserøde som skinker, på verandaene sine, i tropehjelm og krinoline og vemmes over oss.