Måned: juli 2018

Moské-monopol og imamløyve

Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll, i 1922, og har vært fullt ut statlig eid fra 1939 og har –  fra 1938 – etter en rekke folkeavstemninger for og imot div. typer alkohol – hatt enerett på alt salg av alkohol med innholdsprosent over 4,75% – Norge.

I korte trekk – alt salg av alkohol over en viss prosent er underlagt statlig styring.

Slik ønsket norske myndigheter å begrense alkoholrelaterte skader, fysisk såvel som sosialt.

Hadde jeg hatt muligheten til det, hadde jeg innført en tilsvarende lovgivning med hensyn til religion i Norge.

Det skulle bli straffbart å etablere religiøse samfunn og forsamlingslokaler uten konsesjon fra Staten. Litt etter mønster av hvordan reglene for passasjertransport fungerer idag.

Skulle en etablere et religiøst samfunn i Norge ville en være nødt til å søke konsesjon.

For å få konsesjon på en “rute” – fks islam eller kristendommen, måtte en oppfylle visse konsesjonsvilkår.

Det vil fks ville også være påbudt å drive innenfor norsk lov – dvs at man forplikter seg til å ikke bryte lov om fks diskriminering.

Alle religiøse ledere innenfor disse menigheten skulle vært demokratisk valgt av menigheten og deretter ansatt i Staten.

Det skulle ikke vært tillatt å drive som religiøs leder uten å være ansatt og godkjent av Staten.
Noe tilsvarende lovgivningen om å drive medisinsk eller terapeutisk behandling – bortsettt fra at man i tillegg må være ansatt i Staten.

Imam eller mulla skulle vært beskyttede titler, og man måtte ha godkjent utdannelse for å kunne kalle seg fks. prest eller imam og drive innen disse yrkene, eller praksis som defineres som imam eller prestepraksis.

Selvsagt ville det dukket opp folk og menigheter som vil drive utenfor dette. Omtrent som med pirattaxi, hjemmebrenning og astralterapi.

En kan ikke kontrollere folk totalt.
Selv ikke om jeg som er så streng, hadde vært diktator. Det man bare innse. Det er her mange diktatorer feiler! ;9

Uansett om folk ville ta seg til rette med pirat-taxi, hjemmebrenning, åndemaning og hemmelige moskéer elller kirker på bakrommet på bilvaskeriet, ville man fått økt kontroll med virksomhetene og man ville også fått økt kvalitet på de religiøse tjenestene dersom disse hadde vært underlagt offentlig kontroll.

Folk ville oppfattet det som mer trygt å benytte seg av statlige godkjente menigheter fremfor illegale. Som med hjembrent og pirat-taxi.

Det vile også vært et sterkt signal om at Staten tar folks helse og rettigheter alvorlig også i forhold til religion.

Man ville i tillegg også hatt et lovverk å bruke overfor useriøs og helseskadelig religiøs praksis.

Dette ville også vært et sterkt signal overfor religiøse i Norge om at man selv og ens religion er velkommen, akseptert og inkludert i det norske samfunnet – så lenge det drives innenfor lovens rammer.

Det ville også blitt enklere for folk å tilhøre og praktisere en religion, når man vet at man som religiøs er beskyttet av loven på lik linje med andre i samfunnet.

Dvs at man ikke lenger kan utsettes for overgrep og diskriminering på bakgrunn av ens religion.

 

 

 

 

“Størst av alt er kjærligheten – men hvilken kjærlighet er finest?”

Dette er en tekst om adel og husmenn på blandingsekteskapenes rangstige og om folk flests “regnbogebarn” Hva signaliserer “de gode” “palestinergifte” til barna av de mindre ansette thai-norske, fillipinsk-norske, russisk- eller f.ks. kenyansk-norske ekteskapene. Er ikke deres barn også like vakre og verdifulle som deres egne “regnbuebarn”?

FrP-politikeren og statsråden Per Sandberg viser seg i disse dager offentlig i noe som MDGs Eivind Trædal har høstet mye applaus for helt siden han ble kjent som partneren til immigranten Amelie – i et forhold til en ung, vakker, eksotisk kvinne.
Når Trædal, som nå har byttet Amelie ut med LAN, gjør dette hylles han som en tolerant og opplyst antirasistisk verdensborger.

Når FrP’eren Sandberg gjør det samme, opplever han det som mange etnisk norske menn gjør når de inngår et forhold til kvinner fra Thailand, Russland, Fillippinene, Kenya, Gambia, Brasil et.c. – mennene stemples som mislykkede “tapere” som norske kvinner – av åpenbare årsaker (mennene er undertrykkende, harry og fastlåst i utdaterte kjønnsrollemønster) – ikke vil ha.

Kvinnene blir automatisk mistenkt for å ha økonomiske eller andre uedle motiver.

Uansett – kjærlighet kan det ikke være snakk om.

Ekte følelser er forbeholdt “de gode” – som gjerne er “gift med en palestiner” – eller en mann fra Afrika eller MidtØsten.

Og her er det snakk om en antirasistisk og oppofrende, nærmest altruistisk handling.

Her dreier det seg selvsagt om ekte følelser. Kjærligheten blir respektert og verdsatt.

I dette emosjonelle hierarkiet troner altså “de gode” øverst med sine eksotiske partnere, som de – i motsetning til norske, hvite menn – har alle slags edle motiver for å være sammen med – og nederst finner du de mislykkede taperen på sjekkemarkedet og hans hentebrud – som sikrer seg økonomisk trygghet i Norge.

Dette er stygge ord – men det er slik de tenker. Så stygge er mange “de gode”.
Her kan en snakke om “holdninger”.

Mange av de “mistenkte” nederst på ekteskaps-rangstigen har barn.

Blandingsrase-barn – vanligvis høyt elsket av “de gode”, da kalt “regnbuebarn”, ofte barn av “norsk” mor og afrikansk far.

I Norge skulle alle barn være like mye verdt, uansett etnisk opprinnelse, og ingen barn skulle få høre at deres far er en “taper” og deres mor er en “hentebrud’ med økonomiske motiver.
Aller minst fra “den gode” selvrettferdige antirasistiske venstremoralismen.

Jeg synes det er på tide vi snakker om holdninger nå.

 

VG’s islamritikk – kritikk med islamsmak

I denne overraskende saken – at noe som ligner kritkk av islam er overraskende når det kommer fra en SV’er i hovedstrømsmedia –  påpeker VG og SV’s lys på sosialismens mørke himmel – Christian Halse  –  at islamkritikk ikke er det samme som rasisme, og at ekstremister skjuler seg bak antirasismen – og det i selveste VG. En påpekning jeg ble sparket for å komme med i blogginnlegg i Nettavisen for ikke lenge siden.

Halse ønsker prisverdig nok å kritisere islam og ønsker at det skal tillates å kritisere islam, uten at dette stemples som rasisme.

Men Halse ønsker ikke å kritisere islam og religionens egen rasisme og diskriminering. Og han overser at vår statsminister gir uttrykk for det samme som islamister og ekstremister gir uttrykk for – nemlig at kritikk av islam og kritikk av en persons uttalelser og handlemåte, dersom vedkommende er muslim – stemples som konstruksjonen “religiøs rasisme”.

At Erna og ekstremistene “spiller på samme lag” er noe Halse kunne trukket frem her.

Erna er et strålende eksempel på hvordan de uvitende og kunnskapsløse blir nyttige idioter i det Halse helt riktig påpeker er ekstremister og islamisters skitne spill.

Til slutt sier Halse: ” Hat mot muslimer og folk som er annerledes er et demokratisk problem. “

Det er riktig. Men så lenge det ikke er lov å påpeke at islams eget hat mot den som er andeledes også er en del av dette demokratiske problemet, uten at dette blir kneblet som rasisme,  er Halses analyse dessverre null verdt.

Når Halse avslutter i påfølgende setning med: “Kritikk av autoritære ledere og islamistisk tankegods er derimot en nødvendighet.” er dette også helt riktig.

Men så lenge det demokratiske problem – islams tankegods i form av  ensretting, kamp mot mangfold og drapsoppfordringer mot den som er anderledes, ikke kan kritiseres uten at det blir kneblet som rasisme, blir Halses artikkel stående som en kabal som aldri kan gå opp, fordi det viktigste kortet er utelatt, feid under teppet, gjemt, glemt, skremt. Nemlig islams eget anderledes-hatende rasistiske tankegods.

Som ignoreres i Halses oppfordring til kritikk av islams tankegods.

Hva skjer om Halse hadde gått all the way i sin spede islamkritikk og rettet skytset mot islams eget hat mot den som er anderledes, slik jeg og mange andre gjør? Vil han også bli hengt ut og sparket og stemplet som rasist av sine kolleger?

Det vet vi ikke. Men muligheten er der. Og så lenge det er sånn, vil vi ikke se mer enn denne type islamkritikk i hovedstrømsmedia – en slags “liksomkritikk” som forsvarer de demokratiske verdier, men utelater islams hovedproblem – nemlig at den er udemokratisk selv og at den oppfordrer selv til hat mot den som er anderledes. Gjemt bak at det er den selv som er “anderledes” og må få “den anderledese”s beskyttelse.

Det er dette Halse nesten skriver om. Og problemet er at han nesten skriver om det. Og ikke sier det rett ut.

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Mg8nvm/naar-islamister-leker-antirasister

 

 

 

Den fine familiens skam

 

Venstresiden forholder seg til religionen islam slik en gammeldags besteborgerfamilie forholder seg til en skamfull familiehemmelighet. 😉

 

De er blitt enige om å ikke snakke om det. 😉

Av og til “liksom”-snakker de om det. Uten å si noe. Trickset er å klare å snakke en masse tull uten å si noe og dermed røpe den pinlige familiehemmeligheten, slik at alle forstår at du har skjønnt koden og gått med på å holde kjeft.

Alt handler om lojalitet. Lojalitet og løftet om å ikke røpe.
At de har heiet på og hyllet og degget for og krøpet for og latt seg forføre av en totalitær, kvinnefiendtlig og rasistisk, diskriminerende ideologi.

De er som en gammel inngiftet embetsmannsslekt som har blitt svindlet av en ekkel sjarlatan og nå holder sammen om å dekke over at formuen er tapt .

Det er også kanskje ikke så langt fra sannheten.
I sin lefling med islam har de blitt svindlet og forført, – og likeverdet, friheten, mangfoldets og toleransens formue er tapt.

 

 

“Muslimen i Vegårshei”

En gang for mange år siden laget jeg en kostelig morsom tegneserie, syntes jeg selv,  til NRKs valgsending hvor en gravalvorlig dresskledd nyhetsoppleser stirrer stivt inn i kamera og leser opp nyheten om  “ein muslim som skal ha revet ihel fleire sauar i Vegårshei”,  hvorpå han helt uanfektet fortsetter med vegmeldinga for Riksveg sju over Hardangervidda.

Dette er tjue år siden.

På den tiden var det vanlig at “muslimene” fikk skylda for absolutt alt. Fra hvitløk i trappeoppgangen til manglende brøyting og endeløse polkøer og at pølsa var uforholdsmessig lengre enn pølsebrødet.
“Muslimene” stod bak.
Du kan si at “muslimene” fungerte politisk og sosialt omtrent som Ulven i Vegårshei. Et annet mytologisk vesen som også opptrådde hyppig i offentligheten på den tiden.

I likhet med storbyens “muslimer” var Ulven i Vegårdshei årsaken til all ulykke ute i distriktene.

“Ulven i Vegårshei” ble en vits. Var det tomt i kaffetrakteren på jobben var det “Ulven i Vegårshei” som hadde vært på ferde. Når ting forsvant på uforklarlig vis var dette også ulvens verk. Sokker forsvant i vaskemaskinen. Ulven i Vegårshei hadde slått til igjen.

Diskusjonene hvor “muslimene” stod bak alt fra sokker i vaskemaskinen til takras og køen fra Lier begynnte å ligne vitsene om Ulven i Vegårdshei.

Det tok helt av. Alle debatter, samtaler og diskusjoner endte opp i parodiens verden.
For eller mot. Ja eller nei. Hvem har skylda.
Entusiastisk pekte vi ut Reven. Den løp den veien!!! Andre igjen fremholdt Revens uskyld. Nå var den vegetarianer og rørte heller ikke lenger Bakermesterens kaker! Sånn var det.

NRK syntes ikke min vits var morsom og gav beskjed om at den ikke kunne legges ut. NRK uttrykte bekymring over at, ikke de selv, men seerrne kunne oppfatte vitsen som uttrykk for rasistiske holdninger og kunne anspore til slikt, og avstod derfor fra å offentliggjøre stripen.

Dette er over tjue år siden.

Jeg synes fremdeles vitsen er morsom og ser heller ikke nå noe rasistisk aspekt ved den. Og jeg ser selvsagt fremdeles for meg den kjortelkledde “muslimen” løpende avsted på alle fire med saueskrotten i kjeften.

Jeg ser den som det den er – en lystig og surrealistisk harselas over en unyansert debatt som var på god vei inn i surrealismens sirkusverden.

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om NRK hadde forstått hva jeg drev med den gangen. Om de hadde tatt denne latterliggjøringen av fordummende debatter alvorlig og lagt den ut. Fulgt opp og tatt seg selv i nakkeskinnet og sagt at kanskje vi skulle begynne å snakke ordentlig om ting – istedet for å fyre opp under dumheten med våre tradisjonelle ensporede “for eller imot”-ritualdebatter.
Det er ikke godt å si.

Idag er vi der igjen. Lirekassene lirer og sirkusmusikkens enkle og repetitive tema går om igjen og om igjen. Gjøken kommer ut av uret og fremfører sitt enfoldige budskap. Klovnene sparker hverandre bak, slik klovner gjør.
Den gang som idag.

Idag er det “holdningene” våre som gjør gatene utrygge og sprer uhygge i Vegårshei.

Nyhetsoppleseren løfter hodet og leser gravalvorlig opp nyheten om eit politisk parti som har vore på ferde og tatt sau i Vegårshei, og i dalstroka innafor.

Og der løper de – den gang som idag – ein muslim og to farlege haldningar, en lokalpolitiker fra FrP, et debattforum og et nyhetssted, lystig i firbent byks over heiene, flirende med viftende haler, og hvert sitt riksdekkende fenalår i kjeften.

Mens musikken spiller og gjøken kommer ut og forteller fra sin verden.

22.juli.Perpetuum mobile.

I Norge idag lever etterlatte, pårørende og overlevende videre etter tragedien 22.juli. I tillegg til alle som var involvert som øyenvitner, redningsmannskap, politi og ambulansepersonell, leger og sykepleiere.
Norge er et lite land. Mange er direkte berørt i varierende grad.
Men vi var alle vitner.

Ikke øyenvitner til selve angrepene. De fleste av oss fulgte det uhyggelige dramaet, drapene og ødeleggelsene gjennom nyhetssendingene.
Men vi var vitner til at et terrorangrep skjedde på norsk jord.

Dette terrorangrepet skjedde under en Arbeiderparti-regjering.
Denne tok siden, ved daværende statsminister Stoltenberg, ansvar. *
Ansvar for sikkerhets og beredskapssituasjonen. Som enhver sittende regjering hadde måttet.
Men ikke ansvar for selve angrepene.

Den som senere ble funnet skyldig og dømt for dette var en enkeltperson, utenfor partiet.

Skyldspørsmålet og ansvarsspørsmålet er blitt avgjort.

Vi skulle kunne gå videre.

Ihvertfall vi som ikke ble direkte berørt.

Vi andre kan egentlig bare la de som ble direkekte berørt få være ifred og selv gå videre.

Likevel får de ikke være fred.

Det er noen som aldri kan la dem få være i fred.

Hvert år skal rettsaken opp på nytt og nye gjerningspersoner skal tiltales og dømmes. Denne saken og dens tiltaler føres utenfor domstolene, uten dommer, aktor og forsvarer, Den føres i media og på sosiale medier, hvor ingen skånes ved “lukkede dører”.

Hele Norge var vitner til at det skjedde et terrorangrep på norsk jord i Arbeiderpartiets regjeringstid. Et terrorangrep som også i stor grad rammet partiet selv gjennom partiets ungdomsorganisasjon.

Når Arbeiderparti- og SV-regjeringen i ettertid tok ansvar for sikkerhets og beredskapssituasjonen, er dette også en indirekte bekreftelse på at de ikke klarte å beskytte, ikke bare landet, men også for å si det brutalt “sine egne”.

Det er forståelig at dette er blitt et dobbelt stigma for en god del på venstresiden og i partiet.

Det er derfor den årlige “rettsaken” med sine anklager og mer og mer bisarre “bevisføring” kommer opp.
Den kommer fra de som ikke godtar rettens avgjørelse i skyldspørsmålet og heller ikke regjeringens ansvarstagen.

Ikke alle innser at et så utspekulert, ondsinnet og hatefullt angrep kunne blitt gjennomført under en hvilken som helst norsk regjering.
Angrepet var ikke bare primitivt, men også grenseløst utspekulert i sin kynisme.
Ikke alle klarer å leve med at angrepet skjedde under en Arbeiderparti-regjering, og var hovedsaklig rettet mot partiet og at regjeringen var i høy grad forsvarsløse overfor angrepet – dette i tillegg på grunn av en sikkerhets- og beredskapssituasjon de selv måtte ta ansvar for.

Det blir for mye.

Derfor, skal skyldspørsmålet opp pånytt og pånytt.

Enkelte, sympatisører på venstresiden, partimedlemmer og høyerestående partimedlemmer – som ikke var tilstede eller direkte berørt, prøver derfor hvert år å endre skyld og ansvarssbyrden, gjennom å tillegge en politisk gruppe eller “side” i samfunnet, den skyld som gjerningspersonen ble idømt og det ansvar den daværende regjeringen tok.

Om igjen og om igjen.

De forstår ikke dommen og avgjørelsen. De godtar ikke regjeringen Stoltenbergs ansvarstagen.

Og de gir seg ikke før noen andre enn gjerningspersonen er dømt og før et annet parti, som da var i opposisjon og ikke hadde noe med den daværende regjeringen å gjøre, blir tillagt ansvar, – som de forveksler med skyld..

De godtar heller ikke støtten og medfølelsen som blir vist overfor de overlevende, avdøde og etterlatte, hevet over poltisk tilhørighet. Disse menneskene avviser også støtte og medfølelse fra mennesker dersom disse ikke har den rette politiske tilhørigheten.

De fortsetter istedet en grotesk og desperat kamp med stadig mer absurde påstander og “bervisførsel”, for å – utenfor rettsvesenet – idømme eller påføre en utenforstående gruppe kollektiv skyld og ansvar for forbrytelsen.

Vi var alle vitner til terrorangrepene.

Hvert år blir vi pånytt vitner. Til en liten gruppes kamp for å overbevise oss alle om at rettens avgjørelse var feil og at skylden ligger hos andre i tillegg til den gjerningspersonen retten allerede har dømt, og at et parti utenfor regjeringen skal bli tillagt det ansvaret regjeringen, gjennom Gjørv-kommisjonens konklusjon, måtte ta.

Det plager ikke meg at jeg og min politiske side hvert år blir “tiltalt og dømt” i media i denne bisarre rettsaken.

Men det må være ubeskrivelig vondt for overlevende og pårørende å få sine personlige tragedier dratt frem hvert år og kvernet og malt ut i et desperat og etterhvert mer og mer groteskt pinlig politisk spill.

Til dette er vi alle vitner. På nytt og pånytt, river de skorpen av sin egen skramme og påfører ofrene nye sår. Gjerningsmannen har i sin grenseløse ondskap skapt en voldens evighetsmaskin. Arbeiderpartiet fortsetter å skade seg selv og sine, mens morderen selv spiller Playstation et annet sted.

* “-Angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
-Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. -Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.
Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt.”
Fra Gjørv-kommisjonens rapport av 13.august 2012..
https://no.wikipedia.org/?/NOU_2012:_14,_Rapport_fra_22._ju?

* «Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings? og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya”.
De rødgrønne partienes kritikk av regjeringen etter angrepene.

* “Stoltenberg: ? Jeg har ansvar for alt som ikke fungerte 22. juli”
Fra Stoltenbersg pressekonferanse 13.08.12

https://www.tv2.no/a/3850698/

 
LikeShow more reactions

Comment

Comments
 
 
 
 
 

Fikk ikke gå med nektarin i munnen

Frode-Mustafa Geitebustrand er mangeårig formann i Suldalen BDSM-klubb. Nå reagerer han på at han ikke får komme på jobb med nektarin i munnen og fullt seletøy.

“Jeg føler at det norske samfunnet undertrykker meg!” sier den livsglade 36-åringen og hobbyfiskeren fra Sulvik. “For meg er det naturlig å gå med seletøy og nektarin i munnen, og jeg ønsker å kunne gå med dette daglig!” sier Geitebustrand som jobber som resepsjonist ved Sulåsen Hotell Tonic. På spørsmål om ikke nektarinen er til hinder når han skal f.ks. ta telefonen, svarer Geitebustrand at hotellet har fått integreringsmidler til å ansette en assistent som skal bistå ham i de oppgavene han selv ikke kan utføre på grunn av sin overbevisning, og nektarinen.
“Nektarinen og seletøyet gir meg frihet” fastslår Geitebustrand og rasler ettertenksomt med kjettingen som lenker ham permanent til veggen 24 timer i døgnet i den lille torturkammeret han har fått imnredet, med støtte fra integreringsmidler, i kjelleren hjemme hos seg selv.
 

Dypsindig og interlektuell analyse av semifinalekampen!

Rett før seminfinalen mellom Kroatia og England, leverte en eller annen entusiastisk nepe en vidløftig analyse av de forskjellige spillernes etnisitet og tolket dette som multikulturalismens seier….

Dette er min dypsindige analyse: 😀

En svart mann ligger og gråter på en plen. En hvit mann kommer bort og legger seg oppå den svarte mannen og trøster ham. Flere hvite kommer til. De klapper den svarte mannen. De klapper hverandre. Svarte og hvite menn gråter og trøster hverandre. De har tapt.
Skal jeg tolke dette som multikulturalismens endelige nederlag!???!
På den andre siden av banen ligger det seirende “hvite” “nasjonalistiske” laget og jokker og rir på hverandre i klynger.
Jeg tør ikke engang tenke på hvordan jeg skal tolke dette. Jeg er bare jævlig glad for at Shoaib Sultan og Berglund-Steen ikke sitter i stuen min og eter pianøtter og drikker øl akkurat nå.
Takk for kampen. God natt!  😀

“Kunsten å tilfredsstille en kvinne” ;)

Å leve i vårt samfunn i dag minner meg mer og mer om å “være gift med en kvinne” – slik jeg har lært av mannlige venner, bekjente og kolleger opp igjennom. 😉

Hva går det ut på?

Nå snakker jeg ikke om “de greie damene” – men om de som man tydeligvis ofte kan komme ut for – de som aldri får nok.

Og her forstod jeg at man ikke mente bare gaver, tjenester og husarbeid.

Men også følelser. Og indre liv. Og personlighet.

Man følte rett og slett ikke nok. Man var ikke nok. Man hadde aldri nok emosjoner, medlidenhet, mange nok sukk, mange nok tårer. Eller nok kjærlighet, som det kalles på kvinnespråket.
Man holdt simpelthen aldri mål – når det gjaldt emosjoner og “moral”.

Dette som disse mennene gav uttrykk for – ofte under latter og flir, oppgitte sukk og noenganger utmattethet og sinne, minner meg om den situasjonen vi alle er i, i samfunnet idag.

Vi er “gift med en kvinne” 😉 Vi lever som nedgnålte ektemenn i et slags ubegripelig “ekteskap” med media og visse politikere og autoriteter.

Et ekteskap hvor vi aldri holder mål. Aldri gir nok, føler nok, støvsuger nok, gråter nok, viser empati nok – hvor vi aldri når opp, aldri blir gode nok.
Uansett hvor mye vi henter i barnehagen, koker te, masserer føtter, tar imot flyktninger, bærer ut bosset, ringer Canal Digital og skolepsykologen, gråter over flytningenes skjebne, klipper plenen, viser vår forargelse over Sylvi Listhaug og damer som er for tynne eller for pene, hulker, sukker, stønner, rydder ut av oppvaskmaskinen.

Det er aldri nok.

Vi lever som grå ektemenn, tappet for krefter i forsøkene på å komme i mål, som vi aldri når fordi det aldri er godt nok uansett.
Det er alltid en kopp igjen i oppvaskmaskinen, en flyktning på stranden, en tåre du ikke har felt.

Vi lever i en permanent tilstand av å stadig bli irrettesatt og aldri være gode nok.

Vi løper som hamstere i moralismens hjul.

Noen av de guttene jeg har kjent – som venner eller kolleger, brøt ut – eller hadde brutt ut.

Det er tidkrevende.

Man er jo indoktrinert at man ikke er god nok. I dette innerste diffuse landskapet av “følelser” og dermed også “moral – dette ukjente landskapet vi har inne i oss, som vi selv vet lite om – men “kvinnene” behersker til fulle.

Vi har på en måte blitt spillt over på en banehalvdel vi ikke kjenner, og vi får aldri ballen i mål.

Dette er den oppfatningen jeg ofte har av å leve i dagens samfunn. Som en nedgnålt ektemann til en kvinne som stadig forteller meg hvor verdiløs jeg er. At jeg ikke er “god” nok.

Noen av de guttene jeg kjente, brøt ut. Det tar tid når man må lære seg at det ikke er noe galt med en selv og at det er håpløst å fortsette å løpe i hjulet.

Jeg håper at vi vanlige norske folk en dag sier stopp og kommer oss ut av dette “ekteskapet” med en evig utilfredsstillt skrikende måkeflokk av media-venstre-emosjonsmoralisme-multikultur-“skal ha, skal ha”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den alment aksepterte diskriminering av barn og unge.

I Norge har vi idag et lovverk som skal beskytte mot diskriminering på bakgrunn av bl.a. religiøs og etnisk tilhørighet.
Det er jeg glad for.

At vi har slike lover skal vi ta alvorlig. Diskriminering betyr i praksis forskjellsbehandling på bakgrunn av bl.a.  etnisk og religiøs tilhørighet.
Lovene som gjør diskriminering straffbart skal altså forhindre at slik forskjellsbehandling skjer.

Likevel blir barn og unge i Norge daglig utsatt for diskriminering på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet.

Ikke av politiet. Ikke av benker og badestrender, adskilte innganger på offentlige etablissementer.

Men av sin egen familie, politiske og religiøse ledere og andre maktpersoner innen religiøse og etniske grupper.

Lovene mot diskriminering brukes ikke her. Istedet innretter offentlig ansatte og politikere – som er vitne til diskrimineringen – seg etter denne. Ofte støtter de den og følger opp med å pålegge alle andre å bidra til og å opprettholde diskrimineringen.

Lovverket og oppfatningen om at slik diskriminering ikke skal skje, brukes stort sett til å straffe dem som kritiserer og forsøker å stoppe diskrimineringen.

Når barn og unge fra visse religiøse grupper blir pålagt å bruke diskriminerende symboler som stadfester anderledeshet og manglende tilknytning til fellesskapet er dette diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.
Når barn og unge fra slike grupper sendes til “fengsel” uten lov og dom av sin egen familie og religiøse ledere er dette ikke bare et brudd på en rekke andre straffbare forhold, men også diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.
Når barn og ungdom fra enkelte religiøse og etniske blir tvunget inn i ekteskap, utsatt for vold og fysisk lemlesting, sosial kontroll og tvang, er dette også ikke bare brudd på mange straffbare forhold men også diskriminering på bakgrunn av etnisk og religiøs tilhørighet.

Disse barna og ungdommene blir utsatt for en behandling andre barn utenfor den religiøse og etniske gruppen ikke får.
Disse barna og ungdommene blir utsatt for en nedverdigende og stigmatiserende behandling på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet.
De blir diskriminert. De blir forskjellsbehandlet.

Og lovverket vi har til bruk mot dette blir aldri brukt. Det brukes istedet for å stoppe den som forsøker å forhindre diskrimineringen.

Alle offentlige ansatte, helsepersonell, lærerinner, barnehagetanter, jurister, aktivister, mediafolk som er vitne til denne daglige diskrimineringen av norske barn og ungdommer uten å gripe inn er delaktige i den. Den som stiller opp og forsvarer og legger til rette for den er delaktige i diskriminering.
De straffes ikke. De hylles for sin toleranse og åpenhet.

I Norge har vi lover som skal forhindre diskriminering av mennesker på bakgrunn av religiøs og etnisk tilhørighet.
Hvorfor brukes de ikke?
Hva er det som hindrer oss?
Vi har et eget land med egne lover som gjelder her for oss.
Hva er det som hindrer oss i å bruke dem?