Grensenes brutalitet – fra Biafra til Texas

 

Noen mener at det er galt å ha grenser. Det er selvsagt lov å mene.
Noen mener vi ikke skulle ha grenser i det hele tatt. Det er lov å mene.

Men en grense markerer faktisk et rettsbeskyttelsesområde og en beskyttelse av de som er nasjonens borgere. Det vil si at det er staten som ivaretar din rettsikkerhet.
Uten nasjoner – som da innebærer grenser – faller dette bort.

Hvem synes du skal ivareta din rettsikkerhet om vi ikke lenger har nasjoner? Folkeslaget ditt – “svarte” eller “hvite” – hva om du er blandet? Microsoft? Den lokale presten? Bemanningsbyrået du jobber i? Vekterselskapet du har leid inn?
Hva om Vekterselskapet ditt kommer i konflikt med Microsoft eller presten eller folkeslaget ditt – hvem skal løse konflikten?
Husk at det finnes ikke noen nasjon og ikke noe rettsystem.

Når vi har nasjoner må vi også ha grense som markerer hvem og hvilket område nasjonen beskytter. Det fører til at mange som står utenfor nasjonen og vil inn, blir utestengt, slik som i USA – og i Norge. Det er hjerteskjærende.

Det er prisen vi betaler for å ha en nasjon, for å ha domstoler og rettsapparatet til å dømme og beskytte oss. Ikke prester og motosykkelgjenger, klaner og etniske grupper, multinasjonale selskaper og vakttjenester.

At mennesker blir utestengt fra nasjonene våre er noe må vi se på, og leve med, om vi skal ha nasjoner.
Det er 60 millioner mennesker på flukt i verden idag. I tillegg kommer alle som ønsker seg et bedre liv i et annet land eller annen verdensdel. Det sier seg selv at alle disse menneskene kan ikke bli tilbudt et godt liv i alle andre land og verdensdeler.

Vi er tvunget til å se brutaliteten i øynene. Akkurat som på 70-tallet da vi ble overøst med reportasjer fra sultkatastrofe-områder i Afrika. Det gjorde like stort inntrykk den gangen som bildene av dagens migranter. Det ble sendt penger, gamle klær og tørrfisk og hostesaft til de sultende i Afrika, folk spillte inn julesanger og samlet inn penger.. På den måten flikket vi litt på vår følelse av maktesløshet.
Idag ser vi sannheten om verden pånytt.
Noen nasjoner er attraktive – andre ikke. I noen land er det ordnede forhold og ingen sult.
Vår nasjon er en av de attraktive.
Det er urettferdig og det er hjerteskjærende.

Det finnes løsninger.
Men gråting, sjikane av hverandre, og masseforflytning av mennesker fra flyktningeleire i Afrika eller MidtØsten til tilsvarende flyktingeleire i Norge eller Europa, ødeleggelse av våre egne rettstater er ikke noen løsning.

Vær snå snill å slutt å skrik og spytt på hverandre – se på løsninger istedet!

Når journalistene grumser om ytringsfriheten

 

Ytringsfrihet – bra eller dårlig? spør NRKs journalist. På bakgrunn av at noen har skrevet “Død jøde” på vinduet til en ung politiker.

Dette er en kriminell handling. En grov trussel. Et straffbart forhold.
Likevel velger NRKs journalist å trekke dette som et eksempel på bruk av ytringsfriheten. Ved å stille spørsmålet: Ytringsfrihet – bra eller dårlig?

Journalisten åpner altså for en debatt om ytringsfrihetens eksistensberettigelse gjennom å ta utgangspunkt i en kriminell handling.

Journalister er en gruppe som alltid har fremholdt ytringsfriheten som viktig og noe vi må verne om.

Helt til noen mener noe annet eller har kunnskap om noe annet enn de selv.
Da skal ytringsfriheten plutselig begrenses, sensuren skal gripe inn og ytringer som beskrives som “grums” og “rasisme” og skal stoppes og diskrediteres.

Når ytringsfriheten er i hendene på noen andre enn dem selv er den plutselig farlig.

Å finne “bevis” for at ytringsfriheten er farlig, og bør innskrenkes ytterligere enn den lovreguleringen vi har idag, er derfor en oppgave mange “røde” og journalisters har tatt på seg.

Her har de funnet ett.

Noen har malt  en grov trussel på huset til en privatperson.

Med utgangspunkt i dette skal vi da ha en diskusjon om ytringsfriheten.

Problemet er at dette ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre.
Dette er en drapstrussel, malt på en privatbolig i den hensikt å fremkalle frykt.

Et forhold som omfattes av straffelovens kapittel 24 § 263 og 254 og kapittel 20 § 185.

Det er uredelig av NRKs journalist å trekke dette frem som grunnlag for en diskusjon om ytringsfrihetens eksistensberettigelse.

Det er som å trekke frem en buskvoldtekt og stille spørsmålet: Sex – bra eller dårlig!?

NRK og journalister er flinke til å skrike opp om grums.
Her kan de passe seg selv.

Eller er det slik at journalister faktisk ønsker at alle ytringer som ikke kommer fra dem selv skal regnes som kriminalitet?

https://www.nrk.no/trondelag/nestleder-i-trondelag-frp-_23__fikk-drapstrusler-_-tor-ikke-lenger-si-alt-han-mener-1.14082839

 

 

 

 

 

 

NRK bommer igjen

NRK forklarer borgerrettighetsbevgelsens USA ….
 
Den afro-amerikanske befolkningen beskrives som “en minoritet” som ikke ble “integrert”.
Men USA er ikke Norge.
 
Den afro-amerikanske befolkningens hovedproblem i USA var ikke at de var en minoritet.
Problemet var at de ble sett på som annenrangs borgere.
 
Dette var en folkegruppe som hadde vært en del av det amerikanske samfunnet og historien siden 1620. Men som ikke ble sett på som fullverdige borgere og som levde adskillt fra de øvrige etniske gruppene på grunn av skrevne og uskrevne regler.
Grunnlovsstridige lover ble vedtatt for å holde “svarte” unna valglokalene og for å holde “svarte” og “hvite” adskillt.
 
Lov og rett gjaldt i praksis ikke for afro-amerikanere.
De var amerikanske borgere, men den samme loven gjaldt ikke for dem.
Det skjønner ikke NRK.
 
Hadde de skjønnt det hadde de sett at det samme er iferd med å utvikle seg her. Adskillelse av folkegrupper. Lover som beskytter og dømmer én folkegruppe og ikke en annen. “Hvite barn” kommer under barnevernets omsorg. “Svarte barn” blir sendt i koranfangeleire.
 
Folkegrupper skilles ad ved hjelp av religiøse symboler og ved at rettsvesenet ikke fungerer i forhold til vold og overgrep utført innen enkelte folkegrupper.
Det handler ikke om minoritet og majoritet. Det handler ikke om antall og flertall. Det handler om å være eller ikke være fullverdige borgere og dømmes og beskyttes av én og samme lov.
 
Det er latterlig av NRK å tro at situasjonen som skapte NAACP og borgerrettighetsbevegelsen handler om en flokk nylig tilreisende fra en fremmed kultur som var i minoritet og ikke ble “integrert” i majoritetssamfunnet og deres kultur.
 
Afro-amerikanerne har vært i USA like lenge og lenger enn andre folkegrupper. De er en integrert del av USAs historie. Problemet som borgerrettighetsbevegelsen tok opp var at afro-amerikanerne ikke ble regnet som fullverdige borgere og at de ikke delte den samme lov som andre borgere.
 
Situasjonen med Norge og våre ulike etniske og religiøse grupper lar seg ganske enkelt ikke sammenligne. Den dagen vi forstår det klarer vi kanskje å unngå at Norge blir et slikt samfunn delt mellom folkegrupper – med én lov for én gruppe og én lov for en annen.
 
Men det forutsetter at det må bli tillatt å kritisere den mekanismen som søker å etablere slike skiller i Norge.
Den dagen NRK og deres likesinnede i media slutter å terpe på “minoritet” og “integrering” og tillater slik kritikk, kan vi begynne å lære av borgerettighetsbevegelsen i USA.
 
For det lar seg ikke gjøre å hylle hijabben i den ene kanalen og kritisere segregering i den andre.

Hemmeligheten bak norsk kultur!

Hva er norsk kultur? Og hva er norske verdier?

Siden vi ikke lærer noe om dette på skolen, er forvirringen stor og forslagene mange.
Alt fra Janteloven, heksebrenning, brunost, hallingdans, kolonivelde og tvangs-assimiliering av samer blir nevnt både som kultur og verdier.
Mange av de tingene som har skjedd i Norge er en del av vår historie. Men de er ikke en del av norsk kultur.
 
Du kan si at okkupasjonen av Norge i 1940 er en del av vår historie, men det er vanskelig å hevde at okkupasjon er en del av norsk kultur.
Hallingdans og brunost er en del av den mangfoldige norske kulturen, men det er ikke en bærende og viktig del av kulturen vår. Norsk kultur begrenser seg ikke til ost og felegnikking.
 
Janteloven er et begrep som ble introdusert av en danskfødt forfatter ( Aksel – Axel Nielsen – Sandemose var født i Danmark av norsk mor og dansk far), som en beskrivelse av den danske byen Nykøbing, og som etterhvert ble betegnende for deler av norsk mentalitet. Her begynner vi å nærme oss det kultur er.
Kultur er ikke bare jålemalerier, lyrikk og kattamusikk.
 
Kultur er også en mentalitet, en måte å gjøre ting på, en måte å forholde seg til ting på. Derfor kan vi snakke om ting som “korrupsjonskultur” eller “æreskultur” eller “inkluderingskultur” – i alle samfunn.
Denne delen av kulturen – måten å forholde seg til andre mennesker og samarbeidet mellom mennesker, springer utifra verdiene samfunnet bygger på.
Hva er en verdi? Her blir stadig brunosten, poteten og Janteloven nevnt, denne gangen med selskap av oljen og den vakre naturen.
Men en kan ikke bygge en kultur eller en holdning på poteter, misunnelse, olje og majestetisk natur.
 
Olje og poteter er henholdvis naturressurser og matressurser. Materielle verdier.
Verdiene kultur bygger på er immatrielle. Og her kan vi prøve å finne de norske verdiene. Dvs de tingene et folk finner verdifulle og prisverdige og som samfunnet deres har utviklet seg på basis av.
 
De norske verdiene som jeg ser at har gitt oss et godt samfunn er mange.
Den viktigste i mine øyne er toleransen for mangfold, som gir rom for individualitet.
 
Dette er en verdi som har fått motstand hele veien fra folk som setter gruppetenkning og konformitet høyt. I andre samfunn har gruppetenkning og konformitet vunnet. Det har det ikke i Norge. I Norge har mangfoldet og individualiteten overlevd.
 
Hadde den ikke gjort det hadde vi aldri hyllet folk som Blomster-Finn, Ivo Caprino, Noman Mubashir, Erik Bye, Nils Gaup, Inger Hagerup, Jan-Thomas, Abid Raja, Stian Thorbjørnsen, Marit Bjørgen, Lily Bandehy eller kunstneren Pushwagner. Jeg kan ikke nevne alle personlighetene her.
Men du skjønner kanskje at Norge er et land hvor vi dyrker “personlighetene” og individualistene. Vi har egne blader hvor vi som ikke er å spesielle kan lese om dem. Om hyttene de bygger – formet som gitarer. Om landstedene som de dekorerer – sammen med den andre homofile mannen de lever sammen med.
Vi har egne programmer for folk som vil bli kjent for å være spesielle og skille seg ut.
 
Det er få andre kulturer som har frembragt så mange viltvoksende furutrær av noen mennesker som Norge, og få andre som dyrker dem så hemningsløst som nordmenn.
 
Slik jeg ser det, er dette den norske verdien som i størst mulig grad har frembragt en kultur som igjen har gjort det mulig å skape suksessen Norge.
Hadde vi ikke hatt denne åpenheten og toleransen for mangfold og individualitet, hadde vi ikke kunnet frembringe eller inkludere alle de personlighetene som har gjort det mulig å bygge landet vårt.
 
Dette er veldig viktig å huske på når vi snakker om norsk kultur. Dette er en vesentlig del av norsk kultur. Og det er en positiv og bærekraftig del av vår kultur.
Hadde det ikke vært for denne kulturen hadde vi aldri kunnet ta opp i oss folk som den irakiske geologen Farouk al-Kasim, som var en del av det lille teamet i det daværende Industridepartementet som på slutten sv 60-tallet la grunnlaget for den norske, statlige oljeindustrien som gjorde velferdsstaten mulig. Vi hadde ikke kunnet frembringe folk som Erik Bye, Zahid Ali eller Harald Heide-Steen jr. Vi hadde ikke kunnet inkludere folk som Ivo Caprino, Bettan, Aslam Ahsan, Ben Yousseff, Alexander Rybak eller Al Bishop.
 
En kan trekke frem så mye negativt en vil om norsk kultur og ting fra norsk historie, ting som utenlandske konger og rikskommissærer har påført oss, vi kan snakke i det uendelige om smålighet og misunnelse, men vi kommer ikke forbi at Norge er et land hvor toleransen for mangfoldet og for anderledeshet og individualitet har gjort det mulig å skape et bemerkelsesverdig samfunn i verdenshistorien.
Folk kommer hit. Folk ønsker seg hit. Det er ikke uten grunn. Hos oss er det en mann som kom fra Sri Lanka til Bergen på moped på 50-tallet. Etterkommerne hans er flinke mennesker somhar gjort suksess i Norge.
 
Det er mange slike historier. Vi har et veldig spesiellt og rart land. Vi har absolutt mer å by på enn ost og misunnelse!
🙂

Kunsten å være rasist


Komikeren Are Kalvø har gitt ut en bok som heter “Kunsten å være neger”.
Are Kalvø er lavmælt, klok og underfundig.
Slik som Odd Børretzen, Jakob Sande og Walid al-Kubaisi.
Jeg beundrer folk som er lavmælte, kloke og underfundige.
Jeg kan aldri bli lavmælt, klok og underfundig.

Jeg er bergenser.
Et folkeferd dømt til å gå gjennom livet med flagget til topps, tre meter lang 17.mai-sløyfe og volumknappen konstant på tolv.
Det er umulig å slå av en bergenser.
Vi fortsetter å virke selv etter å ha ligget under vann eller blitt kjørt over med dampveivals, kastet ut av fly fra stor høyde, veltet kampesteiner over, logge i kokende vann.
Opp kommer vi, mens vi plaprer uanfektet videre.
Stiller en bergenser seg opp på forsiden av avisen bak overskriften “Dere kan aldri kneble meg!” vil det bare fremkalle spontan hånlatter så kaffen spruter ut av nesen.

Nå er jeg ikke bare bergenser.
Jeg er også nylig blitt rasist.
For meg en ny tilværelse, men alt er en overgang, sa reven.

En norsk-iransk Facebook-venn gav nettopp en rørende beskrivelse av meg og en del andre såkalte rasister som han kjenner. Han kaller oss modige og beskriver oss slik i disse sitatene: ] Disse må med jevne mellomrom finne seg i å bli kalt rasist, nazist, muslimhater, m.m. [ Og han forteller at det vi pussig nok har: ] en godt over gjennomsnittet fascinasjon for alt fremmed. [ Slik at noen av oss har lært oss fremmede  språk, instrumenter og dikt,  og at vi  har  ]mange venner med en annen etnisk tilhørighet enn dem selv [ og at noen har  ] en eksotisk livspartner som de har eksotiske barn med. [
Vi ser altså her en helt annen type rasist enn den almindelige fremmedfiendtlige rasehygieniker.
Bergensere kan også være rasister: ?En av dem har lært seg persisk fordi hun synes det er et særdeles vakkert språk?.

Og det er her den norsk-persiske ordboken kommer inn.
Siden jeg nekter å gå til frisøren er det utelukket å sette seg i salongen til frisøren over gaten, som er fra Shiraz, og lære meg hva f.ks. “Hvis du vil at jeg skal klippe deg, må du være snill og sitte rolig og ikke sitte og vri på hovvet og peke ut av vinduet og snakke hele tiden” heter på farsi.

Jeg måtte derfor få lånt meg en persisk-norsk bok. Og siden den befant seg hos Arbeids-og Velferdsetaten og de hadde stengt for dagen, ble løsningen å få boken utlevert gjennom bakdøren, i en bærepose fra Rema, og for dem som så dette, jeg tenker da på frisøren fra Shiraz – som glante åpenlyst – jeg klandrer ham ikke – må det ha sett ut som om jeg mottok kontantstøtten i form av umerkede sedler.

Da boken ble åpnet inne hos Arbeids- og Velferdsetaten – jeg ble selvsagt invitert inn – opptrinnet ved bakdøren begynte etterhvert å tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn det vi var komfortable med, fra flere enn bare frisøren – blandt annet kurderne i butikken ved siden av og to somaliere i fokk og storseil som kom plaprende opp gaten og plutselig ble helt stille – når en somalier brått stenger for trekken er det all grunn til å være på vakt – da vi åpnet boken der inne bladde den seg opp av seg selv på side 14, “B”.  “Beskjemmelse”.

Selvsagt. Vi kunne ikke slått det bedre opp selv.

“Norsk-persisk ordbok” er en imponerende bok. Den kom ut i 1990 og og inneholder over 40.000 oppslagsord, hvorav de persiske ordene er skrevet for hånd. Førti tusen ord. Jeg er bergenser. Å få en bok med førti tusen ord kan sammenlignes med å vinne i Lotto. Med førti tusen ord på kortet kan lirekassen gå i dagevis. Uavbrutt. Da min venn hos Velfredsetaten hadde levert fra seg boken, vinket han derfor raskt farvel, skrek at han skulle en annen vei, pekte oppmuntrende i motsatt retning og prøvde å kaste seg foran en buss.

Mange av ordene i persiskboken viste seg å være av typen “beskjemmelse”. Altså  gammeldagse ord. Ikke utdaterte, men gammeldagse ord. Ord som hadde stått innerst i skapet siden boken kom ut på nittitallet. Ord som var en del av min adoptivfars dagligtale.

Norsk-persisk-ordbok ble en reise i mitt eget språk, bakover i tid. Som å besøke et velstandshjem hvor fjerne slektninger fremdeles skåler i krystall.

Når jeg snakker om ordene i persiskboken, mener jeg ikke utdaterte ord som neger og sveivegrammofon, cellofan og radioapparat, O-fag, EDB og discman – ord som idag fremkaller nostalgi og som ikke brukes lenger.  Jeg snakker om helt strøkne ord som fremdeles virker den dag i dag..

Vakre ord som hjemstavn, uforlignelig, lød, eiendommelig, forarget, utgjøre.

Språkets arvesølv. Ord som hvis du bruker dem i dag får mennesker som tror at de selv lever i en slags opplysningstidens renessanse fordi de har lært å si “å gjøre en forskjell”, “helt enkelt” og “kuttede grønnsaker”, til å si at språket ditt viser at du er over 17 og derfor ikke er en av De Viktige Stemmene i Samfunnet Idag.
At du har valgt å ta vare på ditt eget istedet for å prøve å etterape alle andre. At du har intgritet, identitet og historie.  At du er en gammel rasist som kan reise til helvete med første fly.

Min norsk-iranske Facebook-venn som sendte den hyggelige hilsenen til meg og andre såkalte rasister, skrev den som en del av en klok og leseverdig kritikk av den multikulturelle festen.

I innlegget sitt kritiserer han den splittende og konfliktskapende multikulturen, hvor alle kulturer skal utligne hverandre, verdier som står i konflikt med hverandre skal sidestilles som likeverdige, og ender istedet opp ? i mine ord – med å prøve å nedkjempe hverandre.
Ingen kultur skal defineres som hovedkultur og hovedkulturen skal utviskes.
Ingen av kulturene skal være nødt til å endre seg eller tilpasse seg hverken hverandre eller noe som helst.
Slik skal det – i mine ord – oppstå et slags identitetspolitisk etnorama hvor hver enkelt mann tilslutt utgjør sin egen truede dyreart, sin egen regnskogindianer, krenket av alt og alle og i konstant konflikt med alle andre. Beskyttet av et byråkrati av afrikanske dimensjoner og med en økonomisk subsidiering som vil få ethvert oljefond til å knele.
Kort sagt en utvikling som fører til det som i marxistenes julekalender heter samfunnets totale kollaps. Ingen hyggelig utsikt.
Selv ikke for en bergenser.
Vi kan le av Norge, vi kan le av nordmenn, si at vi ikke er norske, men vi kan ikke ignorere norsk kultur. Vi trenger Norge. Hvis ikke vi hadde hatt Norge hadde vi ikke hatt noen å være anderledes enn.

Det gleder meg å lese det min Facebook-venn skriver om oss – vi som ønsker å ta vare på en norsk hovedkultur i tillegg til de andre – vi som kalles rasister.
Jeg blir liksom litt stolt av å være rasist nå. Særlig når jeg etterhvert også forstår at vi som kalles rasister ikke bare er opptatt av fremmede kulturer, men at vi også kommer fra alle raser og religioner i Norge. Og at de av oss som er fra Afrika og Asia  ikke bare blir kalt rasister, men også kokkosnøtter, overløpere, husnegre og raseforrædere. Av hvite antirasister. Langt inn i parodien, på lukket avdeling, hvor gjøken kommer ut og sier ding- ko-ko og sirkusmusikken spiller.

Vi som kalles rasister er altså den mest flerkulturelle, resurssterke, mangfoldige og sammensatte gruppen i Norge – med alle våre kokkosnøtter, blendahvite-femti-år-gamle-menn, husnegre og andre etinske judaser, og jeg kjenner at jeg er stolt av å tilhøre den. Veldig stolt.

Jeg begynner å kjenne igjen det samfunnet jeg vokste opp i.
En samling mennesker fra alle raser og religioner – forent i en slags felles opphisselse over Staten – inkarnert i det skinnbarlige Arbeiderpartiet, Biltilsynet, Det Dårlige Været, Polkøene og NRK. Kort sagt, vi samlet oss om noe felles – som vi opplevde som norsk, trygt, varig og konstant –  i tillegg til våre egne porselensfasaner, snabeltøfler, røkelse, gulasj og buekorps hjemme i bokhyllen.

Det er dette som min Facebook-venn i innlegget sitt beskriver som pluralismen.
Det multikulturelle havariets redingsskøyte.
Et samfunn hvor vi kan beholde våre egne kulturer, men samles om en felles hovedkultur og verdier.

Kultur er faktisk et folkelig prosjekt.
Når alt kommer til alt er det folk flest som skaper kulturen.
Det som blir populært beholder vi. Som f.ks. julaften, fotball, pizza og likestilling.  
Det som er upopulært blir møtt med motstand, motarbeidet, borte og glemt. Som samnorsk, væpna revolusjon og burkini.
Kultur er noe av det mest populistiske som finnes.
Det folk ikke bruker – forsvinner. Det vi liker blir igjen.                                                                                                                                                     Det er slik vi har skapt den norske kulturen.                                                                                                       Det er sånn den norske kulturen har blitt til.

Ved at enkeltpersoner og grupper har bidratt med og bidrar med sitt, bruker og holder liv i det vi syns om, har den norske kulturen blitt til. Og sånn vil det fortsettte å være.

De rettroende identitetspredikantene kan kalle oss hva de vil. Fredsfyrstene fra voldsvenstre kan skrike til de blir innlagt. De kan slå oss med parolene sine og skrike “Barn av regnbuen” til fråden står om kjeften på dem. De vil likevel bli nødt til å forholde seg til middelaldrende hvite menn som går i kirken på julaften, middelaldrende svarte menn som går i kirken på julaften. De vil se folk spille golf i turban og treffe muslimer i bunad på 17.mai.

Den norske kulturen vil overleve fordi den endrer seg ved bruk, og ikke – i motsetning til totalitær ideologier – stivner i en ubrukelig  form.
 
Senere sitter jeg på fergen med innvandrerne. Innvandrerne er redde. De har tannlegeskrekk, og nå skal de til tannlegen. Hvilken tannlege!? Usikre smil. Foolke… Foolke – taaan – råkk .. råyk…råkke.. Folketannrøkta!? roper jeg. Begeistrede
smil. Ja, Fulke! Fulke-Tan-Røkke!  Et umulig ord på norsk.

Lettelsen brer seg når jeg forklarer dem at røkta ikke betyr at tannlegen skal røkke eller røske tennnene ut av munnen deres eller at det skal komme svart røyk ut i venterommet på tannlegekontoret, men at røkta er et gammelt norsk ord som ble brukt om tannhelsetjenesten tidligere, men som nå er blitt værende igjen i språket, som et sneglehus på stranden, en pels på loftet, som ikke brukes lenger, og før de rekker å spørre forklarer jeg dem at det er ingen i Norge lenger som vet eller forstår hva “røkta” betyr.

Når de har gått av fergen og er ute av syne skyndter jeg meg å google “røkta” fort for meg selv.

Røkt, å røkte.
Å pleie, passe, ta vare på.

Takk til Mano Amarloui for “Norsk-persisk ordbok?!

Her er Farjam Movafagh?s tekst: https://resett.no/2018/03/30/ikke-multikultur-ikke-monokultur-men-pluralisme/

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk vokse opp i det han aldri fikk oppleve.

 

En som jeg beundrer og som inspirerer meg, er Malcolm X.

Hvordan kan jeg beundre den gamle rasisten, tenker kanskje du.

For Malcolm X var en gang en rasist og et fremstående medlem av den rasistiske Nation of Islam, som fremmet de styggeste raseteorier om hvite mennesker. Malcolm selv supplerte ivrig med sine egne. Der borgerrettighetsbevegelsen arbeidet for samarbeid mellom svarte og hvite og en ikkevoldelig løsning, talte Malcolm X for adskillelse og for å forsvare sin rase med våpen i hånd.

Men det er ikke rasismen og voldsaspektet jeg beundrer ham for.

Malcolm X hatet og fryktet hvite mennesker. Han levde i en verden som er umulig å forstå for en som er vokst opp i et samfunn som vårt. Malcolm X vokste opp i et samfunn hvor svarte og hvite hadde levd adskillt som første- og annenrangs mennesker i århundrer, og fremdeles levde adskillt – ikke bare på bakgrunn av inntekt og sosial status, slik som i Nord, men også adskilllt av lover og regler, skrevne og uskrevne, slik som i Sør. Og frykten for vold, drap og trakassering på bakgrunn av rase var reell og uunngåelig.

Da Malcolm X var barn skjedde det tredve rasistiske drap i året bare i staten Mississippi. Og det var en nedgang fra tidligere år, med 150 slike drap i året. Malcolm X opplevde at familiens hus ble brent ned og at flere familiemedlemmer drept, angivelig av organiserte rasister. At en slik situasjon hvor en folkegruppe er rettsløse og i praksis uten beskyttelse fra myndighetene, skaper redsel, hat og rasisme er noe ethvert normalt menneske kan forstå.

Malcolm X’s hat mot hvite mennesker var bygget på en velbegrunnet og reell frykt.

Men det er ikke det jeg beundrer ham for.

Det jeg beundrer ham for er uttalelsen han kom med i et intervju med en venn, på slutten av sitt liv, etter en reise på det afrikanske kontinentet.

Uttalelsen er gripende å lese, når man vet at den kom fra en mann som i hele sitt voksne liv hadde vært kjent som en av den rasistiske Nation of Islams mest aggressive talspersoner, en mann som ønsket å bevæpne seg i kampen mot en hvite mennesker, og som hadde utbrodert at han så for seg og håpet at denne rasen ville fortsette å degenerere og dø ut av seg selv.

Dette sa Malcolm X i det berømte intervjuet med vennen Gordon Parks i februar 1965:

“Å lytte til ledere som Nasser, Ben Bella og Nkrumah gjorde meg oppmerksom på farene ved rasismen.

Jeg innså at rasismen ikke er kun et spørsmål om svart og hvit. Den har skapt blodbad i så godt som alle verdens nasjoner opp igjennom tidene.”

“Listening to leaders like Nasser, Ben Bella, and Nkrumah awakened me to the dangers of racism.

I realized racism isn’t just a black and white problem. It’s brought bloodbaths to about every nation on earth at one time or another.”

“Min bror, husker du den gangen den hvite collegejenten kom inn i kafeen – hun som ville hjelpe [svarte] muslimer og hvite med å forenes – og jeg sa til henne at det ikke var sjangs i helvete for at det skulle skje, og hun gikk gråtende derfra ?

Vel, det har jeg angret på hele mitt liv. Mange steder på det afrikanske kontinentet så jeg hvite studenter som hjalp svarte mennesker. Å se slikt overgår alle argumenter.

Jeg gjorde mange ting som [NOI] muslim som jeg angrer på idag.

Jeg var en zombie på den tiden – i likhet med alle [NOI] muslimer – jeg var hypnotisert, stillt inn på en bestemt retning og bedt om å marsjere i den.

Vel, jeg skulle tro at en mann har rett til å dumme seg ut om han er istand til å ta følgene. Meg kostet det 12 år.

Det var en forferdelig tid, min bror. Grusomheten og vanviddet på den tiden – jeg er glad for å endelig være befridd fra dem.”

“Brother, remember the time that white college girl came into the restaurant – the one who wanted to help the Muslims [black] and the whites get together – and I told her there wasn’t a ghost of a chance and she went away crying?

Well, I’ve lived to regret that incident. In many parts of the African continent I saw white students helping black people.

Something like this kills a lot of argument. I did many things as a [Black] Muslim that I’m sorry for now.

I was a zombie then – like all [NOI] Muslims?- I was hypnotized, pointed in a certain direction and told to march.

Well, I guess a man’s entitled to make a fool of himself if he’s ready to pay the cost. It cost me 12 years.

That was a bad scene, brother. The sickness and madness of those days – I’m glad to be free of them.”

Malcolm X trodde at det var religionen hans som skulle forene menneskene. Han betraktet religionen sin, islam, som afrikanernes frihetsreligion. For den som kjenner religionens holdninger og kjenner den arabiske slavehandelens historie, fra den muslimske slaveindustrien i Afrika fra 800-tallet og frem til dagens slavemarkeder i Libya, er det ufattelig at han tilhørte denne religionen – men en får respektere at dette var hans religion.

Det som er beundringsverdig for meg ved Malcolm X, uansett hva han trodde på, er at han – som hadde vokst opp med en høyst reell grunn til å frykte og hate hvite mennesker – kunne, etter å ha sett samfunn hvor hvite og svarte samarbeidet, endre oppfatning og se for seg at mennesker av ulik rase likevel kunne leve i fred og samarbeid.

Det er lett for meg som er vokst opp i Norge – et av verdens mest tolerante og minst rasistiske samfunn, stadig i møte med fremmede raser og kulturer gjennom en tusenårig tradisjon i som handels- og sjøfarende, et samfunn hvor flere ulike kulturer og religioner levde sammen i perioder og i ulike deler av landet, et av verdens fredeligste og mangfoldigste samfunn – å si at Javisst, kan jeg samarbeide med mennesker av en annen rase enn meg selv – det har jeg gjort hele mitt liv! Er det noe problem da!?

Nettopp derfor synes det er ufattelig stort av en mann som hadde vokst opp uten denne tryggheten, mangfoldet, toleransen og enigheten om å akseptere andre, og som ikke kjente annet enn vold og drap, hat og rasistisk konflikt å kunne si at – nei, vi trenger ikke mer konflikt og splid, jeg vil arbeide for å forene mennesker istedet – nå som jeg har jeg sett at det lar seg gjøre.

Malcolm X visste bedre enn noen av oss som lever i Norge i dag hva det vil si å leve i et rasistisk og rasedelt samfunn i virkeligheten.

Hver dag tenker jeg på at jeg fikk vokse opp i, og at jeg lever i det samfunnet som han drømte om, men aldri fikk oppleve.

Det finnes mennesker i Norge i dag som vil si at jeg som er et såkalt hvitt menneske ikke har lov å se opp til folk som Malcolm X, ikke en gang lov til å skrive om ham eller lære av ham eller si at hans mål også kan være mitt. De prøver å bygge opp et skille mellom mennesker, basert på rase. I Norge.

Disse menneskene arbeider for at mennesker i Norge skal knytte seg til folk som tilhører samme såkalte “rase” eller religion eller kultur som en selv, og følge erne lover og regler fo disse gruppene, fremfor å ha en felles tilhørighet til nasjonen Norge. Disse menneskene regnes en god del, politikere og privatpersoner, som moderne og spennende. De representerer fremtiden, tror de.

Men en kan ikke høre på sånt. Jeg vil ikke ha en slik rasedelt fremtid. Malcolm X var en voksen mann. Han hadde opplevd rasisme og segregering. Han forstod hva det var for noe. Han tok et valg det står respekt av. Han valgte fellesskapet.

Jeg velger å høre på ham.

“The sickness and madness of those days ?

I’m glad to be free of them.”