Hvem vinner når innvandrerne stikker av med både jobbene og trygda?

En rapport fra Frisch-senteret om Immigrasjon og sosial mobilitet, bestilt av arbeid- og sosialminister Anniken Hauglie (H), slår fast at innvandrere dominerer på den delen av arbeidsmarkedet som før har vært dominert av etnisk norske med lav kompetanse.

En Facebook-venn på ytre venstre stiller et godt spørsmål som lyder: Hvordan skal ytre venstre forholde seg til dette?

Et godt spørsmål. Som også bør stilles til høyresiden. Både ytre og indre.

Siden jeg er for en restriktiv innvandringspolitikk plasserer dette meg på høyresiden.

Et av argumentene på høyresiden for en restriktiv innvandringspolitikk er nettopp en lav yrkesdeltagelse og et samtidig høyt forbruk av velferdsgoder hos enkelte innvandrergrupper.

Alle har forstått at dette ikke er bærekraftig, og høyresidens – når vi ser bort fra Høyre og Venstre – forslag til løsning er at å slutte med såkalt masseinnvandring – dvs innvandring i form av flyktninger. Bl.a. fordi denne er lavkompetent og legger beslag på velferdsgoder,

Samtidig som lavkompetanseinnvandringen representerer et problem gjennom høyt forbruk av velferdsgoder på grunn av lav yrkesdeltagelse, er den samtidig et problem på grunn yrkesdeltagelse.

Samme hvor en snur seg, har en ræva bak.

Problemet oppstår ved at de av innvandrerne som er i jobb i stor grad jobber i lavtlønnte, lavkompetanse-yrker.

Det vil si at det er her konkurrerer arbeidstagerne – både etnisk norske og innvandrere – om å koste minst, og det er her det er kjøpers marked.

Innvandringen skaper altså et problem både på grunn av innvandrernes lave yrkesdeltagelse og deres høye yrkesdeltagelse.

Tall  fra SSB for 2017 viser at Øst-Europeere, polakker og litauere, er representert på det norske arbeidsmarkedet med 121 396 personer, en sysselsettingsgrad på 73,7 og økning fra året før på  4 740. Fra Europa ellers er 76467  personer representert. Det vil si at disse gruppene, som “er her for å jobbe” utgjør omlag halvparten av innvandringsarbeidsstyrken.

For øst-europeerne ligger de gjennomsnittlige lønningene lavere enn for ikke-innvandrere, bare innvandere fra Afrika har lavere lønninger.Disse har også høyest representasjon i manuelle fag – renhold og håndtverksfag. Du kan si at det er her det konkurreres på lønn og arbeidsforhold.

Når det gjelder innvandrergruppen fra Afrika og Asia, har disse en den laveset sysselsettingsprosenten –  på henholdsvis 56,1 og 48,6 prosent.

Det vi ser at enkelte innvandrergrupper konkurrerer om å være billigst og bidrar til å senke lønningene på det norske arbeidsmarkedet, og at andre igjen som ikke gjlr det istedet har et høyt forbruk av velferdsgoder.

For å løse dette må både høyresiden og venstresiden, etter min mening, tenke nytt.

Høyresidens argument mot innvandring er at belastning på velferdsgodene er negativt og må begrenses. Men den har ingen stor tradisjon for å vektlegge arbeidernes vilkår og begrense kapitalens tilgang på billig arbeidskraft.

Venstresidens tradisjon er nettopp å ivareta arbeidskraftens rettigheter mot å bli utnyttet.
Samtidig har venstresiden også en tradisjon for å være nærmest hodeløst begeistret for innvandring – en innvandring hvor etnisitet har blitt sett på som verdiskapende i seg selv, og kompetanse har vært underordnet.

Du kan si at de selv har lagt til rette for det lavkompetente priskonkurrerende arbeidsmarkedet som de selv er så imot.

Det som de selv har lært alle andre å kalle ForskjellsNorge, har venstresiden i høy grad selv vært med på å skape, gjennom sin iver etter å hente inn mennesker uten forutsetninger for å klare seg i et spesialisert arbeidsmarked..

Det som skjer nå er at begge sider nå blir berørt av innvandringen og av tilgangen på lavkompetent arbeidskraft – fordi innvandrergrupper er henvist til å enten til å belaste velferdsbudsjettet, som høyresiden er opptatt av – eller til å trekke ned forholdene på lavtlønnsarbeidsmarkedet, som venstresiden burde være opptatt av. Og her er det kanskje en åpning for at de røde omsider vil se de negative konsekvensene av en type innvandring som først og fremst har fargerik etnisitet fremfor kompetanse som hovedfokus.

Om en skal endre fremveksten av  ForskjellsNorge, må venstresiden endre sin optimistiske holdning til grenseløs innvandring. Og høyresiden må få en annen tilnærming til arbeidstakeres vilkår enn det de har hatt tradisjon for.

Sosialismens globalisering og her – intensjon om solidaritet mellom arbeidere i verden i form av åpne grenser – har endt opp med et innenlands dumping-arbeidsmarked istedet.

Høyresidens tradisjon med individets frihet har endt opp med et individ i fritt fall på arbeidsmarkedet.

Her kan Petter Stordalen og rødeglobalistene ta hverandre i handa.

Jeg vil se på proteksjonisme som en løsning her.
Men det forutsetter at vi har noe beskytte. D.v.s. at en har et arbeidsmarked med større beskyttelse for arbeidstaker.
Det vil igjen si at arbeidskraft i Norge sannsynligvis vil forbli like kostbar og lite konkurransedyktig som den har vært, og bedrifter som konkurerer på pris vil komme til å fortsette å flytte ut av Norge.

Ser en utviklingen uavhengig av innvandringsaspektet,  for de som klarer å legge fra seg islam-trompeten et øyeblikk, ser en at lavere lønninger og utleid arbeidskraft eter seg inn på oss uansett.

Du kan si at da vil vi se at dersom vi fjerner alle innvandrerne fra Norge som har lav kompetanse og lav lønn, og setter de på første fly hjem, og lar etnisk norske overta de lavtlønnte jobbene deres, har vi likefullt etablert et lavtlønnt arbeidsmarked med dårlige kår for lønnsmottagerne.
Du vil se at det ikke er innvandrerne som har skapt problemet, men at det skyldes elendig politisk styring.

Ingenting vil være løst.
Stordalen kan ta seg selv alene i hånden.

Mitt forslag til løsning er å finne løsninger på hvordan det norske arbeidsmarkedet kan styres bedre, slik at det blir mulig å skape arbeidsplasser i Norge som både er bærekraftige, konkurransedyktige og som sikres mot lønnsdumping.
Samtidig er det slik at dersom norske lønninger skal være til å leve av, og arbeidstagere i Norge skal bli ivaretatt på arbeidsplassen, vil arbeidskraft i Norge alltid være kostbar i verdenssammenheng, selv om en gjør det enklere og mindre kostbart og for bedrifter etablere seg og drive i Norge.

Det betyr at Norge må hevde seg mer på kompetanse enn på pris. Det vil si at vi må satse på et annet næringsliv enn Bangladesh. Mye henger sammen med kjøpekraftnivået og økonomien til husholdninger i Norge. Tjener vi ikke lenger godt nok, har vi heller ikke råd til å kjøpe norske tjenester.
Men rapporten viser at vi ikke lenger kan satse på innvandring som ikke kan levere kompetanse, eller som får anledning til å konkurrere på lønn. Og vi må slutte å la NAV bidra til å senke lønningene ved å levere gratis arbeidskraft til næringer som spekulerer i kostnadsfrie arbeidere. Vi ikke lenger kan tilllate næringer å ete sin egen ræv i jakten på billig arbeidskraft.

Kort sagt det er noen andre enn gryterettglobalistene og hotellkongene som bør ta hverandre i handa.

De politikerne som kan snu seg i fallet og levere en politikk som er tilpasset dagens situasjon fremfor for gamle dagers paroler vil vinne på sikt. Fokus på arbeidsliv har vært overdøvet av de hjertevarmes gråt altfor lenge nå. Arbeidsmarkedet angår oss alle. Den som leverer her, vinner.
 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg