Et massivt tankegods

Mahmoud Farahmand, blogger og Høyres representant i Porsgrunn Bystyre, adresserer jødehat i en svært god sak i Utrop.no, hvor han påpeker at Israel-kritikk og Palestina-sympati ikke legitimerer jødehat og vold mot jøder.

Farahmand skriver som vanlig etterrettelig, ryddig og informativt. Han peker på antisemittisme i USA, Storbritannia og Frankrike og viser til den palestinsk-amerikanske aktivist-legen, til Labour-leder Corbyns aktiviteter i Tunisia og volden mot jøder i Frankrike. Farahmand, som selv regner seg som muslim, underslår heller ikke hvor volden mot de franske jødene kommer fra.

Fra Norge henter han i tillegg til en indirekte kritikk av forskere som Lars Gule “[ ] … individer som har utvist tilbøyeligheter til voldsutøvelse mot jøder og Israel skal begynne å være ordførere for palestinerens sak”,  to relevante eksempler på antisemittisme – skytingen mot synagogen i Bergstien og Hans Jørgen Lysglimts nylige eskapader på Twitter.

Men dette er også alt fra Norge.

I mine øyne har Farahmand utelatt noe helt grunnleggende når han vil ta opp problemet legitimering av jødehat i Norge. Spesielt når han ønsker å formidle at hverken Israel-kritikk eller Palestina-sympati legitimerer slik voldsbruk.

For hva skjer når et samfunn produserer både slik kritikk og slik sympati, fra øverste hold, med media, forvaltning og fagbevegelse i spissen, samtidig som det fra samme hold vises spesielle hensyn til den gruppen som i Norge idag ivaretar antisemtittismen og jødehatet?

Jeg svarer ham på Utrop.no og stiller følgende spørsmål:

Hva er årsaken til at du ikke tar opp den norske venstresiden, LO, arbeiderbevegelsen, det vensttreorienterne akademia, NRK, media forøvrig, og Arbeiderpartiets innflytelsesrike og lange tradisjoner med Israel-fiendtlighet, boikotter og ensidig pro-palestinsk holdning til konflikten?
Men istedet velger å begrense den norske antisemittismen til å omfatte Hans Jørgen Lysglimt, en useriøs figur uten makt og innflytelse?

Den brede oppslutningen om anti-israelske og pro-palestinske holdninger fra venstresiden, LO, AP. NRK, forskningsmiljøer og utdanningssystemet et.c. er jo, slik jeg ser det, en indirekte underliggende evig pågående – både subtil og åpenbar – støtte-erklæring til hver den som har anti-Israelske holdninger i Norge.
Og også til den som har antisemittiske holdninger i Norge. Om de er fra nazi-miljøer eller islamist-miljøer, eller også ifra muslimske miljøer eller andre aktivist-miljøer på venstresiden.

Etter min mening er den ensidige og unyanserte Palestina-støtten i kombinasjon med det like ensidige og unyanserte Israel-hatet på den norske venstresiden – med NRK og media på kjøpet – med på å underbygge og gi legitimitet og aksept til det som måtte være av både antisemittiske og anti-Israelske holdninger i samfunnet ellers.

På 70-tallet representerte AKP – og ytre venstre – den grupperingen hvor det var størst konsentrasjon av antisemittisme og Israel-fiendtlighet i samfunnet. På 80-tallet var det blant nynazistene en dyrket jødehatet.

Idag har Norge en befolkning på rundt 153 000 muslimer.
Ingen stor gruppe, men det er i denne gruppen en idag finner den mest aksepterte og utbredte antisemittismen i Norge, etter at AKP ble nedlagt og nazimiljøet knust.

Jeg mener at det er på sin plass å også adressere de dominerende antisemittistiske holdningene i Norge i politikk og forvaltning i denne sammenhengen, utover bare karikaturen Lysglimt. Disse holdningene er dypt rotfestet i hele den norske venstresiden, som dominerer og utøver stor innflytelse i media og forvaltning, utdanningssystemet, lokal- og rikspolitikk, fagbevegelse etc.

En unyansert og ensidig støtte til alt som heter anti-Israel, Israel-boikott og et unyansert og ensidig pro-palestinsk syn i konflikten, er også samtidig en overveiende støtte og oppmuntring til de muslimer i Norge som ikke ønsker å bli korrigert for antisemittisme og jødehat.

Gruppen muslimer er også samtidig den folkegruppen i Norge som får størst sympati og støtte fra myndighetene, både innen politikk og forvaltning. Muslimer mottar hilsner fra regjering og politimyndighet i forbindelse med sine høytider – noe ingen annen religiøs gruppe eller folkegruppe får  – når en ser bort fra urfolkgruppen samene, og i media, hvor det stadig fokuseres på muslimer når en ønsker å rette – her positivt – fokus mot “innvandrere”.
Kritikk av islam blir også sementert som uønsket og som “hat mot muslimer”,  senest av Erna Solberg med sitt merkelige utspill om “religiøs rasisme”.

Denne situasjonen som helhet skaper et slags frikort-situasjon til de muslimer i Norge som måtte ønske å fremme antisemittisme ukorrigert. Det er ikke bra.

En blir utvalgt som den folkegruppen som “Mamma er mest glad i”, en oppfatter at antisemittisme er legitimt, og at den som kritiserer ens religion straks blir ført til bålet som rasist.
Det oppstår en slags “lærerens gullgutt”-situasjon.

Den norske statlige anti-Israel holdningen, sammen med den utilslørte favoriseringen av islam, er en del av dette bildet.

Jeg mener derfor at om en skal snakke om jødehat og antisemittisme i Norge idag, kan en ikke unnlate å ta opp disse to aspektene ved det offisielle Norges – med NRK og LO i spissen – holdning til både Israel-Palestina-konflikten og deres holdning til religionen islam og den religiøse gruppen muslimer generelt.

Farahmand svarer hos Utrop at han gir observasjonen rett, og sier at hans fokus var på den europeiske trenden og i mindre grad på den norske, men at han her kunne nevnt deler av boikottbegevegelsen.

 

 

 

https://www.utrop.no/Plenum/Debatt/34458?fbclid=IwAR22cwgsh3EgRA7TKlawkYqa59oLZFzkqJv-VUaosKQeLCN_CfP7KEl4Ais

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg