Hvorfor vil ikke de “verdige” islamkritikerne håndhilse på sånne som meg?

Idag er det blitt vanlig i visse kretser å skille mellom den “verdige” islamkritikken, og høyrepopulismens islamkritkk.

Du kan si at skillet mellom de “verdiges” islamkritikk og høyrepopulismens islamkritikk ligner 80-tallets skille mellom erotikk og porno. Man drev med samme aktivitet, men på en mer meningsfyllt og verdifull måte.

De “verdige” islamkritikerne er de som så gjerne vil kritisere islam, men som må bedyre i annenhver setning at de tar avstand fra den såkalte “høyrepopulismen”.
Å kritisere islam og samtidig løsrive kritikken fra “høyrepopulismen” er en komplisert øvelse, omtrent som å forklare hvorfor erotikk ikke dreier seg om sex, men at porno gjør det, og som blir mer og mer innviklet etterhvert som debattantene ror seg lenger og lenger ut på landet.

For det første er kritikk av islam alltid en kritikk av dens manglende religionsfrihet og ytringsfrihet, dens lovpålagte kvinnefiendtlighet, jødefiendtlighet og fiendtlighet og diskriminering av alle utenfor islam, dens pålegg om en uløselig sammenfatning av statsmaktene med religionen som den grunnleggende del av den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Kort sagt – islamkritikk er i seg selv en kritikk av alt som strider mot vestlige – og dermed norske – verdier som likeverd og likestilling, sekularitet, folkestyre, religionsfrihet, aksept for religionskritikk et.c.

Islamkritikk er i seg selv et forsvar for vestlige – og dermed også – norske verdier, kultur, menneskesyn og omgangsform.

En vesentlig del av den såkalte høyrepopulismen er nettopp å fremholde og forsvare slike vestlige verdier – i Norge – norske verdier.

Derfor er det å kritisere islam og samtidig fraskrive kritikken forbindelse til den såkalte høyrepopulismens agenda hvor vestlige verdier hylles, er et komplisert prosjekt, for ikke å si umulig prosjekt.

En må først kritisere religionsideologien islam for å være jødefiendtlig, kvinnefiendtlig, diskriminerende og udemokratisk et.c. Deretter må en fraskrive denne kritikken forbindelsen med en bevegelse som har opprettholdelsen av nettopp disse vestlige – her norske – verdiene som likeverd, demokrati, sekularitet, ytringsfrihet, og den – her norske – kultur som springer ut av dette, som sin viktigste agenda.

Å kritisere islam og samtidig avstand fra vestlige verdiers mest markante forkjempere, ender tilslutt opp som barndommens selskapsleker hvor hensikten er å få deltagerne til å ende opp som mer og mer latterlige, snublende i usynlige tau, utsyrt med papptallerkner på ørene og lallende på sanger der de forskjellige ordene var byttet ut me trompet-tut og fløyting. .

Hvorfor er så mange “verdige”  islamkritikere opptatt av å ta avstand fra den såkalte høyrepopulismen når deres eget prosjekt – om en skal ta det alvorlig – er det samme?

For meg ser det ut til at mange av disse oppfatter “høyrepopulismens” sterke forsvar av den demokratiske nasjonalstaten og den – her norske – likeverdskulturen, som et rasistisk prosjekt, fiendtlig overfor alle andre kulturer og religioner.

Så lenge de slik skaper, opprettholder og dyrker sitt fiendebildet av høyresiden, vil disse “verdige” islamkritikerne selv opprettholde den splittelsen de selv anklager andre for å stå bak.
Jeg er en “høyrepopulist” som forsøker å bygge bro over til de forskjellige islsmkritikerne, men jeg merker at det ikke er lett.

Det er ikke alle de vil håndhilse på.

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Er ingen ekspert på verken islamkritikk eller “høyrepopulisme”, men jeg tar deg gjerne i handa. Personlig har jeg ikke noe imot islam slik den praktiseres hjemme hos oss. Det betyr gjensidig respekt og toleranse, og en viss mengde ydmyghet, og da går det svært så bra. For oss er det nemlig sentralt å kunne tilgi hverandre, det er sentralt både i islam og kristendommen. Men jeg vet at folk i både kristne og ikke minst islamske miljøer rynker på nesa og sier at det ikke går an. Men i det islamske miljøet jeg har møtt, har jeg bare møtt velvilje og kjærlighet og raushet. Men det miljøet er ikke i Midt-Østen.

    2. Bjørn O Isachsen: Takk for hyggelig melding! Jeg er heller ikke noen eskpert på islamkritikk, men jeg ser at det er en type som regnes som litt “finere” enn en annen og at den “andre” kan “skape hat” og ikke den “fine” … 😉
      Det synes jeg er latterlig! 🙂
      Alle religioner må kunne kritiseres i Norge. Her har vi religionsfrihet og ytringsfrihet! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg