“Størst av alt er kjærligheten – men hvilken kjærlighet er finest?”

Dette er en tekst om adel og husmenn på blandingsekteskapenes rangstige og om folk flests “regnbogebarn” Hva signaliserer “de gode” “palestinergifte” til barna av de mindre ansette thai-norske, fillipinsk-norske, russisk- eller f.ks. kenyansk-norske ekteskapene. Er ikke deres barn også like vakre og verdifulle som deres egne “regnbuebarn”?

FrP-politikeren og statsråden Per Sandberg viser seg i disse dager offentlig i noe som MDGs Eivind Trædal har høstet mye applaus for helt siden han ble kjent som partneren til immigranten Amelie – i et forhold til en ung, vakker, eksotisk kvinne.
Når Trædal, som nå har byttet Amelie ut med LAN, gjør dette hylles han som en tolerant og opplyst antirasistisk verdensborger.

Når FrP’eren Sandberg gjør det samme, opplever han det som mange etnisk norske menn gjør når de inngår et forhold til kvinner fra Thailand, Russland, Fillippinene, Kenya, Gambia, Brasil et.c. – mennene stemples som mislykkede “tapere” som norske kvinner – av åpenbare årsaker (mennene er undertrykkende, harry og fastlåst i utdaterte kjønnsrollemønster) – ikke vil ha.

Kvinnene blir automatisk mistenkt for å ha økonomiske eller andre uedle motiver.

Uansett – kjærlighet kan det ikke være snakk om.

Ekte følelser er forbeholdt “de gode” – som gjerne er “gift med en palestiner” – eller en mann fra Afrika eller MidtØsten.

Og her er det snakk om en antirasistisk og oppofrende, nærmest altruistisk handling.

Her dreier det seg selvsagt om ekte følelser. Kjærligheten blir respektert og verdsatt.

I dette emosjonelle hierarkiet troner altså “de gode” øverst med sine eksotiske partnere, som de – i motsetning til norske, hvite menn – har alle slags edle motiver for å være sammen med – og nederst finner du de mislykkede taperen på sjekkemarkedet og hans hentebrud – som sikrer seg økonomisk trygghet i Norge.

Dette er stygge ord – men det er slik de tenker. Så stygge er mange “de gode”.
Her kan en snakke om “holdninger”.

Mange av de “mistenkte” nederst på ekteskaps-rangstigen har barn.

Blandingsrase-barn – vanligvis høyt elsket av “de gode”, da kalt “regnbuebarn”, ofte barn av “norsk” mor og afrikansk far.

I Norge skulle alle barn være like mye verdt, uansett etnisk opprinnelse, og ingen barn skulle få høre at deres far er en “taper” og deres mor er en “hentebrud’ med økonomiske motiver.
Aller minst fra “den gode” selvrettferdige antirasistiske venstremoralismen.

Jeg synes det er på tide vi snakker om holdninger nå.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg