Ikke alle forstår norske verdier

I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er “fattig” og hvem som er “rik”.
Hvem som er “mektig” og hvem som ikke er det.”

I ett år arbeidet jeg, blandt andre, sammen med en av Norges mektigste og mest innflytelsesrike personer.

Visste du ikke hvem han var ville du tatt ham for å være en “vanlig mann”.
En som kunne stått foran deg i kassen på Rimi.
En mann med pent, velholdt og velbrukt hverdagstøy.
En mann som tilbragte feriene på hytta med forskjellig arbeid og turer i naturen og som foretrakk sin egen matpakke femfor imponerende lunsjer.
En nøysom og arbeidssom mann.
Han kunne vært en av oss.
Han var en av oss.

I noen menneskers øyne var han “fattig”. En mindreverdig. Som de kunne se ned på.
En mann uten prangende plastsmykker,  merkekopier, leide luksusbiler, osende av billig aftershave.
Han kunne da ikke være noe verdt.
Han var god for milliarder. Han styrte pengstrømmer, arbeidsplasser og bedrifter, og hadde utallige styreverv. Han hadde høy anseelse.
Blandt oss som visste hvem han var.

Blandt dem som ikke visste hvem han var, hadde han også respekt.
Den alminndelige respekt som nordmenn viser hverandre.
Uansett rang elller status.

I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er “fattig” og hvem som er “rik”.
Hvem som er “mektig” og hvem som ikke er det.
I Norge går direktøren “på gølvet” med styrthjelm og nistepakke.
På hytta går bedriftseieren i avlagt tøy og pusser snekka.
Mannen som kommer kjørende  i den velbrukte Mercedesen som har hatt èn eier etter Moses, er byens mest velstående – regnet i eiendom og investeringer.

I møte med norske bedrifter og med norske ansatte i utlandet, reagerer utenlandske bedrifter og ansatte med positiv overraskelse på “den norske stilen”.
Den uformelle – men ikke useriøse – stilen. Likefremheten, ærligheten og den greie og usnobbete holdningen til “høy” eller lav”.

I Norge er alle like mye verdt.
Mann eller kvinne, barn eller voksen. Religiøs eller ateist.
Handicappet eller funksjonsfrisk. Homo eller hetero.
“Hvit” eller “svart”.

Dette er et ideal i Norge. Likhetstanken. Selvom vi ikke allltid får det til, eller om ikke alle er like innstillt på å være med på dette, er det dette de fleste av oss er enige om at er en ting å strebe etter å oppnå.
Slik har det vært.
Men slik vil det kanskje ikke alltid være.

I over ett år har jeg fått være med på et integreringsprosjekt.
Laget i samarbeid med innvandrere og flyktninger på en liten plass i Norge.
Prosjektet, i form av en bok, er laget etter de nye retningslinjene for integrering, som den nye regjeringen la frem for og fikk flertall for i Stortinget.

Ifølge disse nye retningslinjene skal kunnskaper om norsk kultur og norsk samfunn vektlegges.
Dette synes jeg er utrolig viktig.

I mange land i verden blir Norge og norsk arbeidskraft og norske idealer beundret, sett opp til og aktet.
Mange kommer hit og mange ønsker seg hit.
De aller fleste for å ta del i dette.
Da fortjener de å få en sjangs til å sette seg inn i dette.

Defor var det en glede å få være med på prosjektet. Å få lage tegninger som viser mangfoldet i Norge og respekten vi har for hverandre.
Selv om vi ikke alltid klarer å få det til, er det slik de fleste av oss ønsker å leve.

Noen av dem som kommer hit er ikke klar over at vi har det slik her i Norge.
Og noen av dem ser også ned på oss når de forstår hvordan vi har det her.

Hos dem er det lov å peke på folk som har sin opprinnelse fra Afrika, som det heter på fint, og kanskje le eller skjelle og si “se svartingen”, “apekatten” og “jeg hater svartinger”.

Selv om  “svartingen” de ler av kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et land å flykte til, i fred for krig og forfølgelse.

Hos dem er det lov å se ned på kvinner. Behandle dem nedverdigende. Betrakte dem som horer fordi de tilhører en annen religion enn dem selv, og kler seg slik de selv ønsker.                                                                                                                                                                                                    Selv om kvinnene her har vært med på å gjøre Norge til et land å finne fred og velstand i for andre.

Hos dem er det lov å skade homofile. Jeg dem og plage dem, og enda ta livet av dem.                                                                                                                                          Selv om den homofile de jager kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et sted hvor man kan finne trygghet og gå ifred for den som har en annen religion eller rase enn de andre.

Hos dem er det lov å se ned på barn.
Bytte dem bort, selge dem og skade dem fysisk.
Selv om barna i Norge for oss er selve fremtiden, som skal vokse opp å ta vare på oss og landet vårt slik at det skal være fred og velstand her også i fremtiden.

Hos dem er det lov å trakassere mennesker som ikke har dyre klær og prangende smykker, som blir regnet som “fattige” og “lave”.

Selv om den de ser ned på kanskje er en mann som min gamle sjef.
En av dem som har bygget opp bedrifter og næringsliv i Norge, og gjort Norge til et land hvor vi har råd til å forsørge den som er på flukt.

Derfor var det viktig for meg når jeg fikk være med på dette prosjektet, å vise dem som kommer hit hva de kan få være med på.
Tegningene mine i boken går derfor inn for å vise Norge slik jeg husker det fra oppveksten min.
Et hyggelig flerkulturellt samfunn, med mange ulike etnisiteter og religioner.
Et velfungerende versjon av det nå så utskjellte fargerike felleskapet –  hvor vi prøvde å leve etter tanken om likeverd.
Et samfunn hvor ingen religion stod over en annen, et samfunn hvor mann og kvinne var like mye verdt, hvor det ikke var lov å peke og spotte og se ned på folk som anderledes.
Homo eller hetero, “svart” eller “hvit”, rik eller fattig, høy eller lav.

Jeg ville at de skulle få se dette.
At de skulle forstå.
At her bestemmer vi.
“Svart” og “hvit”. Mann og kvinne. Troende eller ikke troende.
Sånn har vi det her.
Og sånn vil vi at det fortsatt skal være.

I noens øyne er det en respektløs, nedlatende og kulturimperialistisk holdning  –  å “tre vår kultur nedover hodene” på dem som kommer hit.
Dette sier de.
De samme menneskene som i årevis har prøvd å “tre” sitt eget såkalte flerkulturelle prosjekt “nedover hodene på” nordmenn.
Nordmenn av alle raser og religioner.

De samme menneskene som høyt og ofte utbasunerer at de skal bekjempe “forskjells-Norge” som de ofte gnåler høyt og gjerne om.
Ja, det er bare å brette opp ermene.

Så lite forstår enkelte av dem som er født og oppvokst her.

Så derfor-  takk til dere som forstår hva vi har bygget samfunnet vårt på.
Både  dere som “var her fra før” og  til Lily Bandehy og alle dere andre som har “kommet hit”!

Dette har ligget i “skrivebordsskuffen” altfor lenge.
Takk, Lily Bandehy som fikk meg til å ta det frem og klistre det opp!
Her er Lilys blogginnlegg:

 

 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Dette var godt formulert Karine. Skulle vært tatt opp av skuffen, blåst støv av, og publisert for lenge siden.
      Men ikke ta det som en kritikk! Bedre sent enn aldri.
      Som sagt; godt skrevet og svært leseverdig. Gratulerer!

    2. Får ?ståpels på hjernen?, som den bedre halvdel gjerne sier i tide og utide.
      Takk for at du har mot til å stå i blesten, der alt for mange av oss andre kikker ned og søker ly. Takk for at du lar pennen illustrere det forvridde og dunkle, med klarhet og fokus. I min film om Lynvingen (som Batman het før fucking everything ble trendy å si på engelsk), så er du hovedrolleinnehaveren!

    3. Lily Bandehys innlegg med sin langfinger er viktig lesing for alle som ivrer etter mer innvandring. Hun blir stadig forfulgt av folk som skal passe på at hun og andre kvinner i Europa ikke blir for vestlige.
      Det noe ironiske i Bandehys blogg er også kommentarene nederst. 3-4 muslimer kritiserer henne, blant annet med at vestlige skifter kvinner som de skifter sko, samt noe oppgulp om homofile.
      Det hennes kritikere ikke ser ut til å forstå er at ved å kritisere henne slik, så bekrefter og forsvarer de hennes blogg..

    4. Deilig å lese noe som ikke fremstiller samfunnet på den vanlige, ensidige måten. Du tar folk på alvor, vi er alle mangesidige.Tegningene er herlige!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg