Den totalitære vits

 Norsk Feministisk Statshumor regnes som noe av det mest kompliserte i verden. Legg merke til at jeg bruker uttrykket komplisert. Ikke avansert.
Dette er to forskjellige ting.
Norsk Feministisk Statshumor kjennetegnes først og fremst av at det er vanskelig å vite når det er meningen at en skal le, og når en – i ettertid innser – at en ikke burde ledd.
 
En kan si det er vanskelig å se forskjell på det som en henstilles om å le av, og det som forventes å bli tatt alvorlig.
Her er det ofte hårfine marginer. Som kan være vanskelig å oppfatte for det menneskelige øye.
 
Erfaringsmessig kan det som er ment som å være morsomt, svært ofte være vanskelig å oppfatte slik. Altså som morsomt. Slik at en da ikke ler.
Slik en, i ettertid innser, at en burde gjort.
Dersom en ikke ler, er en straks over i det som forventes å bli tatt alvorlig.
Og det er gjerne her en ler.
 
Noe som vekker sterke reaksjoner hos komikeren selv.
Som i utgangspunktet da gjerne har ønsket å få en til å le, – for deretter å irrettesette en for å ikke gjort dette – og nå ønsker å straffe en for å ha ledd.
Noe som igjen utløser spontan og mer latter.
Du kan si at Norsk Feministisk Statshumor utvikler en selsom dynamikk i møte med folk flest.
De fleste totalitære regimer gjør det.
 
I møte med det – for dem ubegripelige – altså humoren – oppstår et raseri av chaplinske dimensjoner, som driver dem stadig lenger og lenger inn i et villniss av kosteskaft og river, malingsspann tråkke i, bananskall å skli på, blomsterpotter å få i hodet.
Mens latteren – som de så lenge har etterspurt – runger høyt og hjertlig.
😉 <3 😉

Jeg har vært telefonintervjuer

For over tjue år siden jobbet jeg som telefonintervjuer, for å spe på illustrasjonsjobbene.
Jeg fortsatte også etter at jeg hadde grei inntekt og nok illustrasjonsjobber.
Jeg likte jobben og jobben likte meg.

I nesten syv år satt jeg og snakket med “folk flest over hele landet. Hyggelige folk. Snille folk. Morsomme folk. Vennlige, hederlige, hardt arbeidende folk. Helt andeledes enn de “folk flest” mange av mine kolleger i kunst/kultur/underholdnings- og mediabransjen ofte snakket om. Idioter som ikke forstod seg på kunst og kultur og hadde dårlige politiske holdninger og trodde at Tore på Sporet var et godt program og at Carl I.Hagen var en flott politiker.

Fire millioner mennesker som var for dumme til å forstå at Rødt og SV var de eneste gode og at Høyre og FrP representerte rasismens mørke sump og det totale moralske forfall.

Jobben min gikk ut på å spørre folk om de hadde hørt om Snickers og om hvor ofte de kjøpte dopair på bensinstasjon på en skala fra en til ti.

Før eller siden begynnte folk å snakke om Arbeiderpartiet.

Helt umotivert.

Jeg forstod at folk i Norge hadde et enormt behov for å snakke om Arbeiderpartiet. Folk i Norge hadde behov for å snakke om Arbeiderpartiet på samme måte som folk som hadde opplevd naturkatastrofer eller ran på åpen gate.

Jeg lyttet. Dette var interessant.
At det var et sinne mot høyresiden visste jeg fra før. Jeg vanket jo i kultur og mediakretser.
Men oppgittheten, sinnet, bitterheten og skuffelsen over Arbeiderpartiet overrasket meg.

Ikke fordi jeg ikke hadde møtt den før. I alle barndommens familieselskaper ble Arbeiderpartiet som regel alltid offer for de voksnes hoderisting og latter.

Men fordi den var så utbredt. Så selvfølgelig.
Det visste jeg ikke. Det var det ingen som visste. Folk visste jo ikke om hverandre.

Før eller siden ble det snakk om Arbeiderpartiet.

Det var ingen som skrek. Ingen som truet. Ingen endeløse rants fra rasistiske galninger.

Bare vanlige hyggelige, fredelige nordmenn av alle raser og religioner, som saklig og rolig fortalte hvordan de oppfattet at Arbeiderpartiet hadde kjørt landet i grøfta på alle måter. Ikke bare i forbindelse med innvandring.
Se på skolene, sa folk. Se på veiene, sykehusene, skattene og avgiftene. Se på NRK. Statskanalen og Rikskringkastingen. Folk som var gamle nok til å huske kringkastingsmonopolet og de lovpålagte sendingene i svart/hvitt. Propagandakanalen NRK.
Og StatOil og oljepengene som bare rant ut. Den endeløse strømmen av bistandspenger som rant ned i lommene på afrikanske statsledere i militæruniform og leopardskinn, mens barna sultet i gatene.

Folk hadde et enormt behov for å snakke om Abeiderpartiet. Med meg.

Hvem ellers var det som gadd å lytte?

Ja, hvem ellers var det som gadd å lytte?

I de partitro avisene gikk leserinnlegg rett i søplebøtten. I statskanalen ble høyresidens politikere og talsmenn latterliggjort. Da avisene kom på nett var det første som skjedde at kommentarfeltene ble stengt.
På grunn av “folks hat”.

I sju år satt jeg og lyttet, til dem som ingen gadd å høre på, men som likevel var tvunget til å arbeide for å drive et samfunn de følte seg mer og mer tilsidesatt og verdiløse i.

Jeg hørte aldri hat og skjellsord.

Jeg hørte misnøye, skuffelse, oppgitthet, sinne, bitterhet.

Jeg bestemte meg for å lage en tegneserie til alle disse menneskene. Så de skulle holde ut. Og ikke være så sinte og lei seg. Og sånn at de skulle forstå at de ikke var alene og hvor mange de var.

Det er tjue år siden.
I ti år har vi hatt sosiale medier og såkalte alternative medier. Den politiske vinden har snudd. Høyresiden har vunnet frem. Folk snakker sammen.

Innimellom hører jeg venstresiden, Arbeiderpartiet, kultur og mediafolket fortsatt messer om Hatet blandt folk. Hatet og De Farlige Holdningene.
Og Hva De Kan Føre Til.

Jeg hørte aldri hat og farlige holdninger.
Jeg hørte voksne mennesker som rolig og greit forklarte sin skuffelse, misnøye, oppgitthet og ønske om en ny måte å styre landet på.

Den som kaller folks ønske om et nytt styre for farlige holdninger og advarer mot følgene, har vel egentlig sagt mer enn nok om sine egne holdning

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er klart det er noe som har gått gærnt.

“Når man har drevet på denne måte så lenge og ikke har fått bedre resultater, så sier det jo seg selv at det er noe en har gjort gærnt!”

Harde ord om mitt prosjekt falt under en samtale om jobb en gang.

Når det er noe som ikke virker som det skal,  eller verre – ikke virker i det hele tatt, må en ta grep og endre kurs.

En kan si dette om den norske innvandrings- og integreringspolitikken også.

Den har ikke gitt gode resultater.
Hvis du vil, kan du lese statistikk.

Alt fra arbeidsmarked, velferd, almindelig sikkerhet og trygghet er blitt påvirket i negativ retning.

En borgerlig regjering med Venstre og KrF hengende som moralens drivanker, har klart å få gjennomført enkelte endringer. Men det er ikke nok.

Politikerne og menigmann som ønsker å stanse den negative utviklingen blir slått i hodet med fordømmelse og enfoldige solskinnshistorier om hverandre.

Alt har den samme hensikt. Det skal fungere som motargument mot løsninger som kan snu den negative trenden.

Det skal “demme opp for “hatet”.

Det vil si at en går ut ifra at ved å ty til kombinasjonen moralsk fordømmelse og glade enkeltepisoder, kommer en til å kunne stanse “hatet” – som kritikken eller utryggheten kalles.

Heller ikke denne strategien leverer resultater.

Selvsagt ikke.
En får ikke slutt på kritikk eller demper folks bekymring og frustrasjon ved å fordømme dem eller åpenlyst prøve å dekke over problemene.
Tvertimot øker dette uroen. En uro som igjen hånes som hat og som moralsk degenererte personers reaksjoner.

I juli ifjor ble ble en ung gutt drept av en asylsøker på en Coop Extra-butikk i Vadsø sentrum. I september samme år ble to unge asylsøkere drept av en annen asylsøker i Trondheim. I oktober ifor ble en ung gutt funnet knivdrept i sitt eget hjem på Majorstua. En svensk statsborger med innvandrerbakgrunn fortsatte drapsturnèen i Belgia før han ble arrestert i Frankrike. Sist torsdag ble en tilfeldig ung kvinne angrepet med kniv ien butikk i Oslo sentrum midt på formiddagen og livstruende skadd. Gjerningsmannen var en person som hadde tatt seg inn i Norge. I den hensikt å drepe.

Dette er den mislykkede innvandringspolitikken i sin ytterste konsekvens. Liv går tapt.

Det er tydelig at det er noe som har gått gærnt.

Alle vet at det, som vanlig i kjølevannet av slike drap og voldsepisoder, eller andre sammenhenger hvor resultatet av den mislykkede politikken kommer til syne, også denne gangen vil komme de vanlige beskyldningene om “hat” og rasisme og de samme spinkle solskinnshistoriene – som motreaksjon på almindelige folks frykt og på konkrete politiske forslag til endring av situasjonen.

I stedet for å løse problemet, er strategien altså å tilsløre og bagatellisere problemet, forsøke å sverte kritikere, og stille seg i veien for løsning.
Heller ikke her lykkes en.
Istedet øker uroen, det såkalte “hatet”. Den negative utviklingen i forhold til kriminalitet, utrygghet, et hardere arbeidsmarked og økende bruk av velferdsgoder snur heller ikke.

Tiltak rettes. Men ikke mot problemene. De rettes istedet mot folks frykt og uro, og mot konkrete politiske forslag til endring. Det er reaksjonene som anses som problemet og som skal løses. Ikke årsakene.

Det er tydelig at det meste har gått gærnt.

Gutten som felte slik hard dom over mitt prosjekt hadde selv innvandrerbakgrunn. Jeg har ikke noe imot innvandrere. Selv ikke “muslimer”.
Jeg hater bare idioter og elendig politikk.
Når folk leverer gode spørsmål bør en takke for det og ta det til seg for det det er verdt.
Uansett hvor folk kommer fra.

Mitt prosjekt gjennomgåes og jeg håper det vil forbedres. Jeg betrakter gode spørsmål som gull verdt. Og jeg fikk ikke engang faktura.
Når jeg får et godt spørsmål bruker jeg det for det det er verdt og forsøkre å vinne på det.

Hvorfor klarer ikke norsk politikere å gjøre det samme?

“Åffer gjør du ikke sånn!?”
“Åja! Det var lurt!”

Verre er det ikke.

Rase er ingen berikelse

 

Når en påpeker at innvandringen til Norge har gått galt, er det lett å ta frem muslim-trompeten og tute ut noen enfoldige toner om hvordan “de” har ødelagt landet vårt, supplert av utklippede koranvers, memer og videosnutter av menn som har skjegg, skrive UT med CapsLock og vandre videre til neste kommentarfelt.
 
Alle skjønner at islam ikke er noen fruktbar ideologi for Vesten, og at kulturen som er basert på religionen skaper lidelse og stagnasjon for både muslimer og ikke-muslimer.
 
Men det er  en god del andre faktorer som har spilt inn, og som har ført til at innvandringen til Norge har mislykkes, ikke bare i form av parallellsamfunn og splittelse som det er mulig å se idag, men også i forhold til bærekraft, som vi vil se på sikt.
Norge har alltid hatt innvandring. Nå fungerer ikke dette lenger.
 
Vi står overfor fremvekst av parallellssamfunn, kriminalitet, religiøse særkrav, overbelastning på velferd og lav produktivitet innen enkelte grupper i samfunnet. Nå også et manuellt arbeidsmarked som konkurrerer seg nedover i en nedadgående lønnsspiral.
 
Når statsministeren nå ønsker å sikre fremtidig arbeidskraft, er det verdt å merke seg at er det kvinnene fra den befolkningsgruppen – den europeeiske ikke-muslimske delen av befolkningen – de som føder færre enn 1,6 barn igjennomsnitt som diskret anmodes om å øke i antall.
 
Det blir ikke foreslått å kompensere befolkningsunderskuddet med mennesker fra utlandet, slik det tidligere har vært populært, og som lokalavisene fremdeles oppfatter som distriktenes redning. Kvinnene fra den muslimske delen av befolkningen, med opprinnelse fra MENA-landene, blir heller ikke av statsministeren oppfordret til å få enda større barneflokker.
Innvandringen til Norge fungerer ikke lenger. Det Erna Solberg bekrefter, uten å si det rett ut, er at Norge ikke ble beriket likevel.
 
Er det mulig å forstå hva det var som gikk galt? Da må vi se litt bort fra muslimtrompetens enfoldige toner og gå helt inn i den defekte mekanikken.
 
Norge har alltid hatt innvandring, men det som har vært nytt de siste førti årene, er at folk bare at folk skal komme i store grupper og etablere sine egne utenfor-landsbyer, og ikke bare at en ikke lenger skal tilpasse seg eller bli tatt opp i det norske samfunnet, slik det ble fremlagt i en kjent stortingsmelding på 70-tallet.
 
Den nye, politisk styrte innvandringen har  fokusert ensidig på rase/etnisitet/kultur som berikende element i seg selv.
 
Dette ensidige rase/etnisitets-fokuset har vært ødeleggende.
 
Tidligere har kompetanse, arbeidskraft, tlknytning til eller interesse for Norge vært drivkraften for innvandring.
I de siste ti-årene er det overfladiske ting som hudfarge, eksotisk klesdrakt og skikker, som har vært vektlagt som berikende for samfunnet. Kompetanse har vært ignorert.
 
Den nye innvandringen har også hatt et ubehagelig og konfliktskapende aspekt i form av refs og belæring. Etnisk norske klassifiseres av innvandringspådriverne som en rase i seg selv bestående av “hvite mennesker” som – etter langvarig isolasjon fra omverdenen – angivelig har behov for å lære seg å se og omgås mennesker fra andre “raser” og kulturer. For å unngå å henfalle til rasisme, sjåvinisme og etnosentrisitet, hat, fordommmer og fiendtlighet, og andre slike egenskaper som ligger latent i “hvite mennesker”
 
Dette er en feilaktig oppfatning om en befolkning i et land med en kystlinje tilsvarende Australia og med en tusenårig tradisjon som sjøfarende og handelsfolk.
 
En kan si at motivasjonen for den politisk styrte innvandringen til Norge har vært basert på fordommer og uriktige forestillinger om landets befolkning og om det norske samfunnet.
 
Den politisk styrte innvandringen til Norge har altså ikke bare basert seg på feilaktige oppfatning av det norske samfunnet og på et overfladisk menneskesyn hvor etnisitet blir sett på som en verdi i seg selv, den har også fungert etter de samme prinsipper som driver en streng pietistisk prest til å tukte sine ustyrlige sognebarn.
 
Du kan si at den representerer både en tro på etnisk norske som en slags innavlet hvit rase med iboende umoralske egenskaper – fiendtlighet og fordommer, den gir uttrykkk for en tro på mennesker som verdiskapende i kraft av etnisitet – og forutsetter her at mennesker med annen etnisk bakgrunn enn norske, er mer berikende enn disse, og følgelig har høyere verdi, – og den innnehar med dette en stor grad av refs og irettesettelse av, og det som oppleves som direkte hat mot norske.
 
Slik som når en etnisk norsk er stolt av norsk kultur, blir dette irettesatt og latterliggjort, mens når en utenfra viser stolthet over sitt hjemlands kultur blir dette oppmuntret.
 
Dette er konfliktskapende.
 
Kombinasjonen av denne kunnskapsløsheten, feilslutningene og hevngjerrigheten som motivasjon og drivkraft for innvandring, har vært ødeleggende.
 
Den innvandringen vi har fått i dag har resultert i en hel del mennesker som har til oppgave å gå rundt og oppholde seg i Norge, fordi de representerer noe eksotisk og dermed verdifullt, som – de da laverestående – etnisk norske “har godt av” å forholde seg til, fordi dette vil bidra til selvransakelse, anger og bot og gjøre disse til bedre mennesker.
Med dette som motivasjon for innvandring – kombinasjonen straff og dekorasjon, sier det seg selv at samfunnet etterhvert slutter å virke, fordi den faktoren som må være tilstede i ethvert velfungerende samfunn – tilknytning, kompetanse og produktivitet – er blitt oversett.
 
Den har blitt oversett av de som har vært pådriverne for den nye politisk styrte innvandringen, fordi de har vært opptatt av overfladiske ting som folks hudfarge, etnisitet og kultur fremfor indre kvalliteteter som produktivitet og kompetanse.
 
Grunnen til at de har oversett dette,  er fordi dette hovedsaklig er mennesker som selv aldri har vært nødt til å være produktive/skape verdier, men istedet hatt yrker hvor de har kunnet “få av Staten”.
D.v.s. politikere, biskoper, pottemakere, sosialarbeidere, lærere, kulturfolk, selvutviklingskursarrangører, ansatte i det offentlige et.c.
Det er i slike miljøer oppslutningen om innvandring er størst, og slike miljøer lærer en lite om å være produktiv/skape verdier inn til samfunnet/bedriften.
 
En lærer også lite om å verdsette folks kompetanse og abeidskraft i forhold til slik verdiskapning, siden dette har underordnet betydning i slike miljøer.
Istedet lar en seg fascinere av folks hudfarge, deres opprinnelse, etnisitet og kultur.
 
En form for kompetanse som blir verdsatt i slike miljøer er ekesmpelvis det absurde begrepet “innvandrerkompetanse”. Å ha innvandrerkompetanse betyr at en kommer fra en fremmed kultur eller omgås folk fra slike.
Jeg har fått lønn og arbeidsoppdrag i slike miljøer i fullt alvor på grunn av min angivelige innvandrerkompetanse.
 
Hadde de som hadde styrt innvandringen til Norge vært folk som hadde hatt personlig erfaring med produktivitet/verdiskapning – d.v.s. folk som har jobb eller erfaring med å etablere verdiskapende arbeidsplasser, tror jeg vi kunne fortsatt med den “gamle innvandringen” og hatt et adskillig mer bærekraftig samfunn idag.
 
Istedetfor den meningsløse kombinasjonen av straff og dekorasjon som vi ser nå.
 
Hadde innvandringspådriverne også kjent Norge og landets historie, hadde de også forstått at folkegruppen – etnisk norske – som de så gjerne vil irettesette og belære gjennom å tilvenne dem andre folkeslag, som en hund trenes opp til å bli vandt med sau, ikke trenger å lære seg å omgås andre folkeslag og kulturer.
 
De ville også forstått at vi sannsynligvis også er en av verdens minst såkalt “raserene” folkeslag.
 
Dette må en påpeke siden innvandringspådriverne – med sin nærmest religiøse tro på berikelse ved etnisitet – tror at sammensetning av rase og etnisitet er av avgjørende betydning for utviklingen av et samfunn.
 
Prosjektet deres går og har faktisk gått ut på, for å si de veldig enkelt, å forsøke å endre et samfunn som de ikke forstår, til noe det allerede var.
 
Det samfunnet de så gjerne ville skape, hadde de rett foran nesen sin.
 

 

Hvem vinner når innvandrerne stikker av med både jobbene og trygda?

En rapport fra Frisch-senteret om Immigrasjon og sosial mobilitet, bestilt av arbeid- og sosialminister Anniken Hauglie (H), slår fast at innvandrere dominerer på den delen av arbeidsmarkedet som før har vært dominert av etnisk norske med lav kompetanse.

En Facebook-venn på ytre venstre stiller et godt spørsmål som lyder: Hvordan skal ytre venstre forholde seg til dette?

Et godt spørsmål. Som også bør stilles til høyresiden. Både ytre og indre.

Siden jeg er for en restriktiv innvandringspolitikk plasserer dette meg på høyresiden.

Et av argumentene på høyresiden for en restriktiv innvandringspolitikk er nettopp en lav yrkesdeltagelse og et samtidig høyt forbruk av velferdsgoder hos enkelte innvandrergrupper.

Alle har forstått at dette ikke er bærekraftig, og høyresidens – når vi ser bort fra Høyre og Venstre – forslag til løsning er at å slutte med såkalt masseinnvandring – dvs innvandring i form av flyktninger. Bl.a. fordi denne er lavkompetent og legger beslag på velferdsgoder,

Samtidig som lavkompetanseinnvandringen representerer et problem gjennom høyt forbruk av velferdsgoder på grunn av lav yrkesdeltagelse, er den samtidig et problem på grunn yrkesdeltagelse.

Samme hvor en snur seg, har en ræva bak.

Problemet oppstår ved at de av innvandrerne som er i jobb i stor grad jobber i lavtlønnte, lavkompetanse-yrker.

Det vil si at det er her konkurrerer arbeidstagerne – både etnisk norske og innvandrere – om å koste minst, og det er her det er kjøpers marked.

Innvandringen skaper altså et problem både på grunn av innvandrernes lave yrkesdeltagelse og deres høye yrkesdeltagelse.

Tall  fra SSB for 2017 viser at Øst-Europeere, polakker og litauere, er representert på det norske arbeidsmarkedet med 121 396 personer, en sysselsettingsgrad på 73,7 og økning fra året før på  4 740. Fra Europa ellers er 76467  personer representert. Det vil si at disse gruppene, som “er her for å jobbe” utgjør omlag halvparten av innvandringsarbeidsstyrken.

For øst-europeerne ligger de gjennomsnittlige lønningene lavere enn for ikke-innvandrere, bare innvandere fra Afrika har lavere lønninger.Disse har også høyest representasjon i manuelle fag – renhold og håndtverksfag. Du kan si at det er her det konkurreres på lønn og arbeidsforhold.

Når det gjelder innvandrergruppen fra Afrika og Asia, har disse en den laveset sysselsettingsprosenten –  på henholdsvis 56,1 og 48,6 prosent.

Det vi ser at enkelte innvandrergrupper konkurrerer om å være billigst og bidrar til å senke lønningene på det norske arbeidsmarkedet, og at andre igjen som ikke gjlr det istedet har et høyt forbruk av velferdsgoder.

For å løse dette må både høyresiden og venstresiden, etter min mening, tenke nytt.

Høyresidens argument mot innvandring er at belastning på velferdsgodene er negativt og må begrenses. Men den har ingen stor tradisjon for å vektlegge arbeidernes vilkår og begrense kapitalens tilgang på billig arbeidskraft.

Venstresidens tradisjon er nettopp å ivareta arbeidskraftens rettigheter mot å bli utnyttet.
Samtidig har venstresiden også en tradisjon for å være nærmest hodeløst begeistret for innvandring – en innvandring hvor etnisitet har blitt sett på som verdiskapende i seg selv, og kompetanse har vært underordnet.

Du kan si at de selv har lagt til rette for det lavkompetente priskonkurrerende arbeidsmarkedet som de selv er så imot.

Det som de selv har lært alle andre å kalle ForskjellsNorge, har venstresiden i høy grad selv vært med på å skape, gjennom sin iver etter å hente inn mennesker uten forutsetninger for å klare seg i et spesialisert arbeidsmarked..

Det som skjer nå er at begge sider nå blir berørt av innvandringen og av tilgangen på lavkompetent arbeidskraft – fordi innvandrergrupper er henvist til å enten til å belaste velferdsbudsjettet, som høyresiden er opptatt av – eller til å trekke ned forholdene på lavtlønnsarbeidsmarkedet, som venstresiden burde være opptatt av. Og her er det kanskje en åpning for at de røde omsider vil se de negative konsekvensene av en type innvandring som først og fremst har fargerik etnisitet fremfor kompetanse som hovedfokus.

Om en skal endre fremveksten av  ForskjellsNorge, må venstresiden endre sin optimistiske holdning til grenseløs innvandring. Og høyresiden må få en annen tilnærming til arbeidstakeres vilkår enn det de har hatt tradisjon for.

Sosialismens globalisering og her – intensjon om solidaritet mellom arbeidere i verden i form av åpne grenser – har endt opp med et innenlands dumping-arbeidsmarked istedet.

Høyresidens tradisjon med individets frihet har endt opp med et individ i fritt fall på arbeidsmarkedet.

Her kan Petter Stordalen og rødeglobalistene ta hverandre i handa.

Jeg vil se på proteksjonisme som en løsning her.
Men det forutsetter at vi har noe beskytte. D.v.s. at en har et arbeidsmarked med større beskyttelse for arbeidstaker.
Det vil igjen si at arbeidskraft i Norge sannsynligvis vil forbli like kostbar og lite konkurransedyktig som den har vært, og bedrifter som konkurerer på pris vil komme til å fortsette å flytte ut av Norge.

Ser en utviklingen uavhengig av innvandringsaspektet,  for de som klarer å legge fra seg islam-trompeten et øyeblikk, ser en at lavere lønninger og utleid arbeidskraft eter seg inn på oss uansett.

Du kan si at da vil vi se at dersom vi fjerner alle innvandrerne fra Norge som har lav kompetanse og lav lønn, og setter de på første fly hjem, og lar etnisk norske overta de lavtlønnte jobbene deres, har vi likefullt etablert et lavtlønnt arbeidsmarked med dårlige kår for lønnsmottagerne.
Du vil se at det ikke er innvandrerne som har skapt problemet, men at det skyldes elendig politisk styring.

Ingenting vil være løst.
Stordalen kan ta seg selv alene i hånden.

Mitt forslag til løsning er å finne løsninger på hvordan det norske arbeidsmarkedet kan styres bedre, slik at det blir mulig å skape arbeidsplasser i Norge som både er bærekraftige, konkurransedyktige og som sikres mot lønnsdumping.
Samtidig er det slik at dersom norske lønninger skal være til å leve av, og arbeidstagere i Norge skal bli ivaretatt på arbeidsplassen, vil arbeidskraft i Norge alltid være kostbar i verdenssammenheng, selv om en gjør det enklere og mindre kostbart og for bedrifter etablere seg og drive i Norge.

Det betyr at Norge må hevde seg mer på kompetanse enn på pris. Det vil si at vi må satse på et annet næringsliv enn Bangladesh. Mye henger sammen med kjøpekraftnivået og økonomien til husholdninger i Norge. Tjener vi ikke lenger godt nok, har vi heller ikke råd til å kjøpe norske tjenester.
Men rapporten viser at vi ikke lenger kan satse på innvandring som ikke kan levere kompetanse, eller som får anledning til å konkurrere på lønn. Og vi må slutte å la NAV bidra til å senke lønningene ved å levere gratis arbeidskraft til næringer som spekulerer i kostnadsfrie arbeidere. Vi ikke lenger kan tilllate næringer å ete sin egen ræv i jakten på billig arbeidskraft.

Kort sagt det er noen andre enn gryterettglobalistene og hotellkongene som bør ta hverandre i handa.

De politikerne som kan snu seg i fallet og levere en politikk som er tilpasset dagens situasjon fremfor for gamle dagers paroler vil vinne på sikt. Fokus på arbeidsliv har vært overdøvet av de hjertevarmes gråt altfor lenge nå. Arbeidsmarkedet angår oss alle. Den som leverer her, vinner.
 

Et massivt tankegods

Mahmoud Farahmand, blogger og Høyres representant i Porsgrunn Bystyre, adresserer jødehat i en svært god sak i Utrop.no, hvor han påpeker at Israel-kritikk og Palestina-sympati ikke legitimerer jødehat og vold mot jøder.

Farahmand skriver som vanlig etterrettelig, ryddig og informativt. Han peker på antisemittisme i USA, Storbritannia og Frankrike og viser til den palestinsk-amerikanske aktivist-legen, til Labour-leder Corbyns aktiviteter i Tunisia og volden mot jøder i Frankrike. Farahmand, som selv regner seg som muslim, underslår heller ikke hvor volden mot de franske jødene kommer fra.

Fra Norge henter han i tillegg til en indirekte kritikk av forskere som Lars Gule “[ ] … individer som har utvist tilbøyeligheter til voldsutøvelse mot jøder og Israel skal begynne å være ordførere for palestinerens sak”,  to relevante eksempler på antisemittisme – skytingen mot synagogen i Bergstien og Hans Jørgen Lysglimts nylige eskapader på Twitter.

Men dette er også alt fra Norge.

I mine øyne har Farahmand utelatt noe helt grunnleggende når han vil ta opp problemet legitimering av jødehat i Norge. Spesielt når han ønsker å formidle at hverken Israel-kritikk eller Palestina-sympati legitimerer slik voldsbruk.

For hva skjer når et samfunn produserer både slik kritikk og slik sympati, fra øverste hold, med media, forvaltning og fagbevegelse i spissen, samtidig som det fra samme hold vises spesielle hensyn til den gruppen som i Norge idag ivaretar antisemtittismen og jødehatet?

Jeg svarer ham på Utrop.no og stiller følgende spørsmål:

Hva er årsaken til at du ikke tar opp den norske venstresiden, LO, arbeiderbevegelsen, det vensttreorienterne akademia, NRK, media forøvrig, og Arbeiderpartiets innflytelsesrike og lange tradisjoner med Israel-fiendtlighet, boikotter og ensidig pro-palestinsk holdning til konflikten?
Men istedet velger å begrense den norske antisemittismen til å omfatte Hans Jørgen Lysglimt, en useriøs figur uten makt og innflytelse?

Den brede oppslutningen om anti-israelske og pro-palestinske holdninger fra venstresiden, LO, AP. NRK, forskningsmiljøer og utdanningssystemet et.c. er jo, slik jeg ser det, en indirekte underliggende evig pågående – både subtil og åpenbar – støtte-erklæring til hver den som har anti-Israelske holdninger i Norge.
Og også til den som har antisemittiske holdninger i Norge. Om de er fra nazi-miljøer eller islamist-miljøer, eller også ifra muslimske miljøer eller andre aktivist-miljøer på venstresiden.

Etter min mening er den ensidige og unyanserte Palestina-støtten i kombinasjon med det like ensidige og unyanserte Israel-hatet på den norske venstresiden – med NRK og media på kjøpet – med på å underbygge og gi legitimitet og aksept til det som måtte være av både antisemittiske og anti-Israelske holdninger i samfunnet ellers.

På 70-tallet representerte AKP – og ytre venstre – den grupperingen hvor det var størst konsentrasjon av antisemittisme og Israel-fiendtlighet i samfunnet. På 80-tallet var det blant nynazistene en dyrket jødehatet.

Idag har Norge en befolkning på rundt 153 000 muslimer.
Ingen stor gruppe, men det er i denne gruppen en idag finner den mest aksepterte og utbredte antisemittismen i Norge, etter at AKP ble nedlagt og nazimiljøet knust.

Jeg mener at det er på sin plass å også adressere de dominerende antisemittistiske holdningene i Norge i politikk og forvaltning i denne sammenhengen, utover bare karikaturen Lysglimt. Disse holdningene er dypt rotfestet i hele den norske venstresiden, som dominerer og utøver stor innflytelse i media og forvaltning, utdanningssystemet, lokal- og rikspolitikk, fagbevegelse etc.

En unyansert og ensidig støtte til alt som heter anti-Israel, Israel-boikott og et unyansert og ensidig pro-palestinsk syn i konflikten, er også samtidig en overveiende støtte og oppmuntring til de muslimer i Norge som ikke ønsker å bli korrigert for antisemittisme og jødehat.

Gruppen muslimer er også samtidig den folkegruppen i Norge som får størst sympati og støtte fra myndighetene, både innen politikk og forvaltning. Muslimer mottar hilsner fra regjering og politimyndighet i forbindelse med sine høytider – noe ingen annen religiøs gruppe eller folkegruppe får  – når en ser bort fra urfolkgruppen samene, og i media, hvor det stadig fokuseres på muslimer når en ønsker å rette – her positivt – fokus mot “innvandrere”.
Kritikk av islam blir også sementert som uønsket og som “hat mot muslimer”,  senest av Erna Solberg med sitt merkelige utspill om “religiøs rasisme”.

Denne situasjonen som helhet skaper et slags frikort-situasjon til de muslimer i Norge som måtte ønske å fremme antisemittisme ukorrigert. Det er ikke bra.

En blir utvalgt som den folkegruppen som “Mamma er mest glad i”, en oppfatter at antisemittisme er legitimt, og at den som kritiserer ens religion straks blir ført til bålet som rasist.
Det oppstår en slags “lærerens gullgutt”-situasjon.

Den norske statlige anti-Israel holdningen, sammen med den utilslørte favoriseringen av islam, er en del av dette bildet.

Jeg mener derfor at om en skal snakke om jødehat og antisemittisme i Norge idag, kan en ikke unnlate å ta opp disse to aspektene ved det offisielle Norges – med NRK og LO i spissen – holdning til både Israel-Palestina-konflikten og deres holdning til religionen islam og den religiøse gruppen muslimer generelt.

Farahmand svarer hos Utrop at han gir observasjonen rett, og sier at hans fokus var på den europeiske trenden og i mindre grad på den norske, men at han her kunne nevnt deler av boikottbegevegelsen.

 

 

 

https://www.utrop.no/Plenum/Debatt/34458?fbclid=IwAR22cwgsh3EgRA7TKlawkYqa59oLZFzkqJv-VUaosKQeLCN_CfP7KEl4Ais

“Kjerringa som skjemtes over mannen sin”. Vil Høyre noensinne innrømme at de samarbeider med FrP?

Tegning

Tegning: Karine Haaland

Høyre og FrP har en noenlunde sammenfallende immigrasjonspolitikk. Men FrP er de eneste som er tydelige på dette i offentligheten. Derfor har FrP også blitt fremstilt som “uanstendige”. Også av en del av dem som er tilknyttet Høyre. Dette begynner å se nokså dumt ut etterhvert. Spesiellt nå som Høyre gir sin støtte til og slipper inn i regjeringen, ubetydelige nisjepartier, hvis hovedmotiv er å drive moralsk klappjakt på regjeringspartner FrP.

Det Høyre har vært flinke til, har vært å ikke promotere innvandringspolitikken sin. Og de har også vært flinke til å holde en lav og diskret profil om sitt samarbeid med regjeringspartner FrP.

Det kan hende at Høyre har trodd at dette har vært veien å gå. Men i forhold til våre dagers konservative vinner en ingenting på slik besteborgerlig “diskresjon”.

For Høyres del vil jeg si at det vil si at å ha en restriktiv immigrasjonspolitikk “i hemmelighet” og samtidig skrive under FNs fri flyt av migrasjons-avtale med den andre hånden, hverken er å være “anstendig” eller bidrar til å underbygge tilliten hos velgerne. Tvert imot. Å støtte seg på regjeringspartner FrP, og samtidig gi sin tilslutning til småpartier som åpent henger ut partiet som moralsk laverestående og tillegger partiet hat- og fiendemotiver i sin migrasjonspolitikk – som faktisk er sammenfallende med Høyres egen, er heller ikke særlig tillitvekkkende.

Slik en fornem maskerade hadde kanskje virket dersom Høyres velgere fremdeles bestod av et besteborgerskap som var fortrolige med tradisjonen å skille den fine fasaden fra den skammelige, men nødvendige, kjøkkeninngangen.

Men slik er det ikke lenger. Vår tids konservative kommer fra samfunnssjikt og generasjoner hvor ærlighet og åpenhet verdsettes, mange  kommer fra yrkesgrupper som stadig går “kjøkkenveien”, og tanken om at en dekker over at de “laverestående” slippes diskret gjennom kjøkkeninngangen på baksiden, mens “de fine” vises inn gjennom hovedinngangen, er fremmed for denne velgergruppen.

På grunn av  tydeligheten i migrasjons- og integreringspolitikk kalles FrP gjerne uanstendige. Også blandt en del av dem som er tilknyttet regjeringspartner Høyre. Det er ikke bra. I tillegg fremstår det svært ofte som om Høyre på merkelig vis skjems over forbindelsen til FrP – partiet som går kjøkkeninngangen. Dette er ikke bra. Det er urettferdig overfor regjeringspartner FrP, og det svekker tilliten blandt dagens konservative velgere.

I våre dager er det også vanlig blandt velgere, også på høyresiden, at en veksler mellom og gir kred til forskjellige partier. Det ser ut til at velgerne er mer tolerante og fleksible enn tidligere, og at man ikke er så fastlåst i partitilhørighet og dertil hørende fiendebilder av andre partier enn det tidligere tiders velgere har vært.

I kommunikasjonen med velgerne og andre politikere, er en nødt til å ta innover seg denne virkeligheten, om en ikke vil bli stående og spinne i den samme utdaterte “ta avstand fra”-grøften som Støres AP og Hareides KrF.

Derfor er det bra at ryddige og tydelige folk som blandt annet næringsminister Torbjørn Røe-Isaksen og Mahmoud Farahmand, kommunestyrerepresentant for Porsgrunn Høyre, nå kommer på banen i Høyres nye utvalg som skal arbeide med partiets asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk.

Det nye utvalget gir uttrykk for at det vil blandt annet vurdere bærekraftigheten av dagens asylsystem. En slik vinkling vil bringe migrasjonspolitiske spørsmål opp fra moraldebattens sump, og opp på det som heter et samfunnsmessig nivå. Det vil si på et nivå hvor de samfunnsmessige konsekvensene av migrasjon er tema. Ikke hvem som er “anstendige” og hvem som er “uanstendige”

At en restriktiv immigrasjonspolitikk bygger på og er et uttrykk for de primitive og ukultivertes – de som slippes inn kjøkkeninngangens – “hat” og fremmedfrykt, egoisme og grådighet, rasisme og sjåvinisme og hører ekstremistene til, er en myte som Høyre nå, med det nye utvalget, har anledning til å tilbakevise.

.Jeg håper også at utvalgets arbeid vil føre til at Høyre begynner å yte regjeringspartner FrP mer rettferdighet, og vedstår seg at deres migrasjonspolitikk er i hovedtrekk den samme, og at den er anstendig, ansvarlig og basert på samfunnsmessige forhold, konsekvenser og bærekraft – ikke “hat” og moralsk forfall.

Høyre har vist de små og symbolpolitiske nisjepartiene Venstre og KrF stor respekt i regjeringen, og gitt etter for mange av deres små og ubegripelige saker, som kanskje er one huge step for partiet selv, men a small step for mankind.
Det er å håpe at Høyre snart vil vise regjeringspartner tilsvarende respekt.  Å innrømme at FrPs migrasjonspolitikk ikke er en uanstendighet en må å skamme seg over, vil være en god begynnelse

Det holder ikke i lengden å opptre som “kjerringa som skjems over mannen sin og oppvarter fanten”.

En åpenhet og tydelighet med hovedvekt på det samfunnsmessige aspektet, slik FrP har vunnet på – blandt annet med sin åpenhet omkring nødvendigheten av yrkesdeltagelse og integrering, i migrasjonsspørsmål, vil gi Høyre en mer ryddig og forståelig kommunikasjon med en ny ung konservativ velgergruppe.

 

Det er på slik tydelighet at FrP vinner, og på hemmelighetskremmeri og dobbeltspill at AP har tapt.

 

 

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/torbjrn-re-isaksen-leder-nytt-asylutvalg-i-hyre/3423563865.html

 

Migrasjonspoltikk – politikkens kondomer. Om FrPs uanstendighet.

Idag henger pakkene med kondomer åpenlyst ved kassen i butikken. Fargeglade pakninger med festlige tegninger av menneskets beste venn, gjerne med gøyalt smilende fjes og gestikulerende hender, og en morsom tekst som forteller om hvilke enestående nytelser produktet kan tilby.

Alle “gjør det”. Alle kan legge en slik pakke på samlebåndet rett foran nesen på ungdommen i kassen, betale og gå. Ingen rødmer. Ingen glor. Det går ikke rykter på bygda.

Det har ikke alltid vært sånn.

En gang ble kontraseptiske gummiartikler kjøpt ved hjelp av hemmelige tegn, tre fingre på disken, over apotekerens disk. En grå anonym pakke. Betalt med femkronesedler og gjemt i en poplinsfrakk. I en roman av Agnar Mykle.

Det alle gjorde skulle ingen vite.

Idag har migrasjonspolitikk den samme plassen på politikkens marked.

Politiske saker er en vare. Som tilbys velgerne. Når samtlige produsenter eller partier kan tilby den samme varen oppstår en form for konkurranse.

I hav av helt like frossenpizzaer – hvordan skal en forklare kundene at nettopp ens egen versjon av papp med ost og pølse er bedre enn alle de andre?

Idag kan de fleste store seriøse partier tilby sine egne lisensproduserte versjoner og kopier av en hovedsaklig identisk, restriktiv migrasjonspolitikk.

Men i motsetning til frossenpizzaen ligger ikke denne politiske varen enkelt og greit i frysedisken i gilde esker dekorert med bilder av smeltet ost, stengte grenser og strengere krav til asyl.

Den migrasjonspolitiske varen befinner seg idag i den samme politiske butikkhyllen hvor skammens kordonger befant seg på femti- og sekstitallet.

Konkurransen om immigrasjonspolitikken går ikke ut på å kunne tilby kunden det mest attraktive produktet, men å kunne tilby kunden produktet med mest mulig diskresjon.

Slik apotekeren en gang kunne tilby sakførere og overlærere preventiver, uten at det kom ut på bygda at fru Overrettsakføreren eller fru Overlæreren var involvert i denslags, kan nå de fleste norske partier tilby restriktiv immigrasjonspolitikk med med full diskresjon.

I anonyme gråpapirforpakninger bak partienes disk ligger immigrasjonspolitikken. Hvor de kan fåes ved hjelp av hemmelige tegn, tre fingre på disken, to kroner og varig skade på sin sjel, og deretter stikkes diskret ned i en frakkelomme, en batikkveske, til og med en anorakk fra Fjellräven. Og man er beskyttet. Slik mennesker alltid ønsker å være.

Alle “gjør det”. Men ingen skal få vite.

Ved kassen henger FrP sin migrasjonspolitikk i klare farger.
Dette står vi for. Dette driver vi med.

Det er uanstendig.

 

Ville kulturdepartementet finansiert snikfilming av flyktninger som kunstprosjekt?

Mitt spørsmål til Kulturdepratementet ved statsråd Trine Skei Grande er følgende – ville ditt departement finansiert følgende kunstprosjekt:

Jeg er kunstner.
Som en del andre kunstnere er jeg engasjert i politikk og samfunn, blandt annet i forhold til innvandring og integrering.
Mitt standpunkt her er mot masseinnvandring og manglende integrering.

Sett at jeg søkte støtte til et kunstprosjekt hvor jeg ville belyse mitt standpunkt her, slik en rekke andre kunstnere også belyser sitt standpunkt – men i mitt tilfelle mot masseinnvandring.

Sett at jeg var så hinsides moralsk degenerert at jeg ønsket å gjøre dette i form av et såkalt kunstprosjekt hvor jeg valgte å snikfilme en rekke innvandrere her hvor jeg bor, i deres private hjem. Fks den syriske skredderen, hans kone og barn, den iranske frisøren og hans familie, blomsterbudet, flyttemannen, medlemmer av det lokale kystlaget og en rekke andre innvandrere.
For så å bruke filmene som bakteppe i en offentlig forestilling hvor jeg hang ut disse med fullt navn og adresse og gav dem skylden for kriminalitet og islamisering av landet.
Og slik legitimerte angrep på dem og deres familier – for dem som var voldelige og syke nok til å ønske å utføre slike angrep.

Sett at jeg ønsket å velge meg ut en gruppe jødiske norske statsborgere, og utsette dem for det samme. Og fra scenen utrope dem som forrædere og skyldige i alt fra krigsnederlag til økonomiske nedgangstider?

Ville ditt departement finansiert et slikt prosjekt?

Selvsagt ikke.

Så hvorfor finansieres allerede et slikt prosjekt av kulturdepartementet?

 

 

– Dette er farlig