hits

samfunn

Fikk ikke gå med nektarin i munnen

Frode-Mustafa Geitebustrand er mangeårig formann i Suldalen BDSM-klubb. Nå reagerer han på at han ikke får komme på jobb med nektarin i munnen og fullt seletøy.

"Jeg føler at det norske samfunnet undertrykker meg!" sier den livsglade 36-åringen og hobbyfiskeren fra Sulvik. "For meg er det naturlig å gå med seletøy og nektarin i munnen, og jeg ønsker å kunne gå med dette daglig!" sier Geitebustrand som jobber som resepsjonist ved Sulåsen Hotell Tonic. På spørsmål om ikke nektarinen er til hinder når han skal f.ks. ta telefonen, svarer Geitebustrand at hotellet har fått integreringsmidler til å ansette en assistent som skal bistå ham i de oppgavene han selv ikke kan utføre på grunn av sin overbevisning, og nektarinen.
"Nektarinen og seletøyet gir meg frihet" fastslår Geitebustrand og rasler ettertenksomt med kjettingen som lenker ham permanent til veggen 24 timer i døgnet i den lille torturkammeret han har fått imnredet, med støtte fra integreringsmidler, i kjelleren hjemme hos seg selv.
 

Dypsindig og interlektuell analyse av semifinalekampen!

Rett før seminfinalen mellom Kroatia og England, leverte en eller annen entusiastisk nepe en vidløftig analyse av de forskjellige spillernes etnisitet og tolket dette som multikulturalismens seier....

Dette er min dypsindige analyse: :D

En svart mann ligger og gråter på en plen. En hvit mann kommer bort og legger seg oppå den svarte mannen og trøster ham. Flere hvite kommer til. De klapper den svarte mannen. De klapper hverandre. Svarte og hvite menn gråter og trøster hverandre. De har tapt.
Skal jeg tolke dette som multikulturalismens endelige nederlag!???!
På den andre siden av banen ligger det seirende "hvite" "nasjonalistiske" laget og jokker og rir på hverandre i klynger.
Jeg tør ikke engang tenke på hvordan jeg skal tolke dette. Jeg er bare jævlig glad for at Shoaib Sultan og Berglund-Steen ikke sitter i stuen min og eter pianøtter og drikker øl akkurat nå.
Takk for kampen. God natt!  :D

"Kunsten å tilfredsstille en kvinne" ;)

Å leve i vårt samfunn i dag minner meg mer og mer om å "være gift med en kvinne" - slik jeg har lært av mannlige venner, bekjente og kolleger opp igjennom.

Å leve i vårt samfunn i dag minner meg mer og mer om å "være gift med en kvinne" - slik jeg har lært av mannlige venner, bekjente og kolleger opp igjennom. ;)

Hva går det ut på?

Nå snakker jeg ikke om "de greie damene" - men om de som man tydeligvis ofte kan komme ut for - de som aldri får nok.

Og her forstod jeg at man ikke mente bare gaver, tjenester og husarbeid.

Men også følelser. Og indre liv. Og personlighet.

Man følte rett og slett ikke nok. Man var ikke nok. Man hadde aldri nok emosjoner, medlidenhet, mange nok sukk, mange nok tårer. Eller nok kjærlighet, som det kalles på kvinnespråket.
Man holdt simpelthen aldri mål - når det gjaldt emosjoner og "moral".

Dette som disse mennene gav uttrykk for - ofte under latter og flir, oppgitte sukk og noenganger utmattethet og sinne, minner meg om den situasjonen vi alle er i, i samfunnet idag.

Vi er "gift med en kvinne" ;) Vi lever som nedgnålte ektemenn i et slags ubegripelig "ekteskap" med media og visse politikere og autoriteter.

Et ekteskap hvor vi aldri holder mål. Aldri gir nok, føler nok, støvsuger nok, gråter nok, viser empati nok - hvor vi aldri når opp, aldri blir gode nok.
Uansett hvor mye vi henter i barnehagen, koker te, masserer føtter, tar imot flyktninger, bærer ut bosset, ringer Canal Digital og skolepsykologen, gråter over flytningenes skjebne, klipper plenen, viser vår forargelse over Sylvi Listhaug og damer som er for tynne eller for pene, hulker, sukker, stønner, rydder ut av oppvaskmaskinen.

Det er aldri nok.

Vi lever som grå ektemenn, tappet for krefter i forsøkene på å komme i mål, som vi aldri når fordi det aldri er godt nok uansett.
Det er alltid en kopp igjen i oppvaskmaskinen, en flyktning på stranden, en tåre du ikke har felt.

Vi lever i en permanent tilstand av å stadig bli irrettesatt og aldri være gode nok.

Vi løper som hamstere i moralismens hjul.

Noen av de guttene jeg har kjent - som venner eller kolleger, brøt ut - eller hadde brutt ut.

Det er tidkrevende.

Man er jo indoktrinert at man ikke er god nok. I dette innerste diffuse landskapet av "følelser" og dermed også "moral - dette ukjente landskapet vi har inne i oss, som vi selv vet lite om - men "kvinnene" behersker til fulle.

Vi har på en måte blitt spillt over på en banehalvdel vi ikke kjenner, og vi får aldri ballen i mål.

Dette er den oppfatningen jeg ofte har av å leve i dagens samfunn. Som en nedgnålt ektemann til en kvinne som stadig forteller meg hvor verdiløs jeg er. At jeg ikke er "god" nok.

Noen av de guttene jeg kjente, brøt ut. Det tar tid når man må lære seg at det ikke er noe galt med en selv og at det er håpløst å fortsette å løpe i hjulet.

Jeg håper at vi vanlige norske folk en dag sier stopp og kommer oss ut av dette "ekteskapet" med en evig utilfredsstillt skrikende måkeflokk av media-venstre-emosjonsmoralisme-multikultur-"skal ha, skal ha".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den alment aksepterte diskriminering av barn og unge.

I Norge har vi lover mot diskriminering. Likevel blir tusenvis av norske barn og unge daglig utsatt for stigmatiserende og nedverdigende forskjellsbehandling på bakgrunn av sin etniske og religiøse tilhørighet. Dette kunne de sluppet dersom vi hadde brukt lovene våre. Hva er det som hindrer oss?

I Norge har vi idag et lovverk som skal beskytte mot diskriminering på bakgrunn av bl.a. religiøs og etnisk tilhørighet.
Det er jeg glad for.

At vi har slike lover skal vi ta alvorlig. Diskriminering betyr i praksis forskjellsbehandling på bakgrunn av bl.a.  etnisk og religiøs tilhørighet.
Lovene som gjør diskriminering straffbart skal altså forhindre at slik forskjellsbehandling skjer.

Likevel blir barn og unge i Norge daglig utsatt for diskriminering på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet.

Ikke av politiet. Ikke av benker og badestrender, adskilte innganger på offentlige etablissementer.

Men av sin egen familie, politiske og religiøse ledere og andre maktpersoner innen religiøse og etniske grupper.

Lovene mot diskriminering brukes ikke her. Istedet innretter offentlig ansatte og politikere - som er vitne til diskrimineringen - seg etter denne. Ofte støtter de den og følger opp med å pålegge alle andre å bidra til og å opprettholde diskrimineringen.

Lovverket og oppfatningen om at slik diskriminering ikke skal skje, brukes stort sett til å straffe dem som kritiserer og forsøker å stoppe diskrimineringen.

Når barn og unge fra visse religiøse grupper blir pålagt å bruke diskriminerende symboler som stadfester anderledeshet og manglende tilknytning til fellesskapet er dette diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.
Når barn og unge fra slike grupper sendes til "fengsel" uten lov og dom av sin egen familie og religiøse ledere er dette ikke bare et brudd på en rekke andre straffbare forhold, men også diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.
Når barn og ungdom fra enkelte religiøse og etniske blir tvunget inn i ekteskap, utsatt for vold og fysisk lemlesting, sosial kontroll og tvang, er dette også ikke bare brudd på mange straffbare forhold men også diskriminering på bakgrunn av etnisk og religiøs tilhørighet.

Disse barna og ungdommene blir utsatt for en behandling andre barn utenfor den religiøse og etniske gruppen ikke får.
Disse barna og ungdommene blir utsatt for en nedverdigende og stigmatiserende behandling på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet.
De blir diskriminert. De blir forskjellsbehandlet.

Og lovverket vi har til bruk mot dette blir aldri brukt. Det brukes istedet for å stoppe den som forsøker å forhindre diskrimineringen.

Alle offentlige ansatte, helsepersonell, lærerinner, barnehagetanter, jurister, aktivister, mediafolk som er vitne til denne daglige diskrimineringen av norske barn og ungdommer uten å gripe inn er delaktige i den. Den som stiller opp og forsvarer og legger til rette for den er delaktige i diskriminering.
De straffes ikke. De hylles for sin toleranse og åpenhet.

I Norge har vi lover som skal forhindre diskriminering av mennesker på bakgrunn av religiøs og etnisk tilhørighet.
Hvorfor brukes de ikke?
Hva er det som hindrer oss?
Vi har et eget land med egne lover som gjelder her for oss.
Hva er det som hindrer oss i å bruke dem?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det nye klassskillet

Jeg vokste opp som det som idag regnes som "fattig" - dvs uten nettbrett, pc, i-phone, piza på døren, blått godteri, ferdigmat og kjøring til og fra venner og fritidsaktiviteter. Idag velger de rike - eller de ekstremt velstående og ressurssterke - å la sine barn leve slik.

https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/G1m5l9/nekter-barna-sine-smarttelefon

Idag skal de velstående, velutdannede og privilligertes barn skal få lov å vokse opp i det min generasjon opplevde
Fysisk aktivitet, frisk luft, sunn mat, samarbeid og "face-to-face" real-life kontakt med hverandre, kreativitet og utfordringer som løses ved hjelp av basic-innretninger som blyant og papir - kongler og pinner. Et privillegium som de andre barna ikke får tilgang til.

De "fattige"s eller de "rike, men ressurs-svakes" barn blir istedet liggende fete og apatiske med skjermen som barnevakt og eneste utfordring og komnunikasjonsform.

Vi har og får et klasseskille. Hvor "eliten"s barn får utvikle seg fysisk og mentalt gjennom å leve gamle dagers "fattige"s sunne og lærerike liv.
Og de andre sykner hen i gamle dagers "velståendes" passivitet og usunnhet.

Barna tror at den som ikke har teknologi og skjerm er ressurs-svak, dum og fattig. Men sannheten er at de som blir ivaretatt av ressurs-sterke foreldre og får sukker og skjerm byttet ut med sunn mat, fysisk aktivitet og enklere redskaper blir vinnere på sikt.

Sånn er det alltid.
De smarteste sørger for seg og sine og skaper nye generasjoner hardhauser og vinnere.

Jeg mener at i likeverdssamfunnet Norge,er det det offentliges ansvar å utjevne slike forskjeller ved å gi barn av "vanlige folk" de samme utfordringene som det "eliten"s barn får. Skolehverdagen er et flott sted å begynne.

Det er lett å la seg blende av ny teknologi, la seg imponere av barnas kulhet og friste til å "være med på notene", mne jeg håper norske lærere og barnhageansatte forstår konsekvensene av og mekanikken i det nye klasseskillet og tar grep for å gi de "vanlige barna" de samme mulighetene som det de rike barna får.

Det er rett utenfor døren. Helt gratis.

 

 

Takk. kjære mann!

Denne er like aktuell idag - som den var de den kom på 8.mars. Og kanskje fremdeles like upopulær nå som den ble blandt de røde feminister :)

Idag kommer Metoo-parolen til å gå først i 8.mars toget.

Siden 8.mars-toget i år har valgt å stille seg bak bevegelsen som fokuserer på menns overgrep mot kvinner, vil jeg fortelle en annen historie idag, på kvinnebevegelsen og likestilllingens dag.

Det er derfor jeg sier: Takk, kjære mann!

For uten deg hadde ikke dette vært mulig.

Jeg får ofte høre at jeg, som ikke er feminist, er utakknemlig og burde være takknemlig overfor folk som f.ks. Camilla Collett og Gina Krog.

Det er riktig at den lovfestede rett til likestilling og likeverd vi har i Norge idag kan vi bl.a. takke disse menneskene for.

Men noen vi også skal takke idag er norske menn.

For uten dem hadde ikke dette vært mulig.

Ikke på den måten det har skjedd i vårt land.

Å tvinge og true seg til lovfestet rett til likestilling er selvsagt mulig. Du kan tvinge og kue mennesker til hva som helst.

Men i vårt samfunn gjør vi det ikke på denne måten.

 

I vårt samfunn har forkjemperne for likestilling og likeverd hatt en uvurderlig støttespiller i norske menn.

Selv om ikke hver eneste norske mann ønsket kvinner velkommen i utdanning og samfunnsliv den gang dette var nytt, har norske kvinner alltid hatt støttespillere i norske menn.

Disse blir skjelden nevnt og sjelden trukket frem.

Det er derfor vil jeg si takk til norske menn idag.

Ikke bare til de som utmerket seg i offentligheten, men alle de vanlige norske hverdagsmennene som er glad i kona og glad i damer og som respekterer damer og ønsker oss velkommen på arbeidsplassen og i samfunnslivet, slik vanlige menn flest gjør.

 

Norske menn er gull verdt. Noen vil si at de er de beste  i verden.

Utenlandske damer som har møtt sin norske mann i utlandet eller i Norge, sier så. At de sjenerte, klossete og kanskje ikke så galante norske mennene, er de beste i verden.

Norske menn behandler kvinner så pent, sier de.

Norske menn behandler kvinner med respekt.

 

Norske menn elsker damer. De plystrer, skøyer og prøver seg, så godt de kan, og noen ganger går de for langt, og dummer seg ut, men norske menn har som regel en grunnleggende respekt for kvinner.

Går de for langt får de ingen almen aksept for det.

Vold og overgrep mot kvinner er ikke legitimert i vår kultur.

 

Norske menn ser på kvinner som sine likeverdige.

 

En norsk manns kvinnelige kollega er hans arbeidskamerat.

En norsk manns kone eller samboer er også faktisk hans beste venn.

 

Uten denne kjærligheten til og respekten for kvinner hadde ikke det norske likestillingsprosjektet blitt det er idag.

 

Det sier seg selv.

Hvem vil  vel se sin beste venn undertrykket?

Hvem vil vel se sin støtte i livet bli behandlet som et annenrangs menneske?

 

Derfor sier jeg takk til norske menn i dag. Dere er de beste i verden.

Norske menn som har sin opprinnelse fra Norge og fra andre land, sier jeg takk til idag. Hvor du kommer fra spiller ingen rolle, om du mener at en kvinne og en mann er like mye verdt, og at en kvinne fortjener like mye respekt som en mann, selv om hun kler seg i klær som ikke skjuler kroppen og håret.

 

Så idag - alle norske menn som er glade i damer, også dere som er glade i oss men ikke på "den måten" ... vil jeg si: Håper dere har en kone, en kjæreste, en partner eller forlovede, samboer eller venninde, som gir dere en god klem idag og sier:

Tusen takk!

Gratulererer med dagen!

 

 

Våre store humanister - avkledd inn til rasismens skitne underbukse

Er det en likhet mellom godhetsposørene og rasismens dehumanisering av folkegrupper? Ja, mener jeg.

Den grunnleggende splittelsen i Norge idag går ikke mellom høyresiden og venstresiden lenger.
Splittelsen går på tvers av dette og danner nye allianser mot en felles fiende.
"De umoralske".
 
Både på den tradisjonelle venstresiden og innenfor høyresiden er man blitt påfallende opptatt av å posisjonere seg på samme side -  på de "gode"s side.
Posisjoneringen foregår ved at man med store bokstaver gir uttrykk for hvilke ting man tar avstand fra.
Intoleranse, fascisme, hat, diskriminering, undertrykking, alt som er inhumant og hjerteløst, uanstendig og umoralsk.
Som om ikke andre også gjorde det.
 
Og hvem er alltid disse "andre", disse umoralske, inhumane og som man tar slik rungende avstand fra?
 
Disse har èn fellesnevner:
 
"De umoralske" er så godt som alltid dem som ønsker endring i forhold til flyktninge-innvandringen, og eller som kritiserer eller utfordrer islams posisjon i Norge, og som ønsker å opprettholde og stabilisere det norske samfunnet.
Dette er "de umoralske".
 
Disse tar man avstand fra gjennom å høylytt stemple - direkte og indirekte - som kalde og hjerteløse, intolerante, fascister, rasister, grums og avskum, kvalmende, skremmende.
De er uanstendige og de er umoralske.
Hillary Clinton kalte dem deplorables.
 
Legg merke til at det innen en religion som er ny i Norge, skilles det - eller diskrimineres det, på nøyaktig samme måte.
Etter moralske kvaliteter, slik rasismen i sin ytterste konsekvens også gjør, når den tillegger de forskjellige "rasene" ulike moralske egenskaper eller påpeker mangel på sådan.
Man skiller mellom de moralske og de uanstendige.
Mellom de  "ærbare" og mellom "de vantro" - som ikke er ærbare, men urene.
Mellom menneske og ikke-menneske.
Slik som en politisk ideologi fra 20- og 30-tallet også gjorde.
Mellom de som har livet rett og de som ikke har det.
 
Dr. Martin Luther King jr. betraktet det amerikanske skillet, som gikk mellom såkalte "coloreds" og "whites" i deler av USA, i lys av en reise i etterkrigstidens Europa i barndommen, og snakket deretter om det amerikanske white/coloreds-skillet på bakgrunn av dette - at han hadde lært hvordan en folkegruppe hadde blitt dehumanisert i Europa og påpekte at i USA ble folkegruppen afro-amerikanerne dehumanisert.
 
I Norge er det gruppen "de som utfordrer islam -, eller og som ønsker å beholde og stabilisere det norske samfunnet og eller som setter spørsmålstegn ved flyktningeinnvandring" som blir dehumanisert.
 
Å dehumanisere betyr å frata eller fraskrive noen menneskelige egenskaper.
Man dehumaniserer noen ved stadig å omtale dem som blottet for mennskelige egenskaper.
Som amoralske og følelsesmessig avstumpede.
 
Dr.King's "coloreds" ble dehumanisert av hvite som konskvent omtalte dem som uten moral, i forhold til eiendomsrett, etterrettelighet, seksualitet og arbeidsmoral, og som beskrev dem som plumpe og platte, primitive og nedrige, med et avstumpet føleleseliv og uten evne til å forstå humanismens store  idealer som nestekjærlighet og medmenneskelighet.
 
Måtte jeg våkne imorgen, svart som en ovn, og alle gode norske med meg, slik at Ingebrigt Steen-Jensen, Helga Byfugllien, Knut Arild Hareide og alle de andre store menneskevennlige humanistene kunne stå der, lyserøde som skinker, på verandaene sine, i tropehjelm og krinoline og vemmes over oss.

Grensenes brutalitet - fra Biafra til Texas

Idag ser vi konsekvensenes av at USAs kontrollerer sine grenser. Slik Norge også gjør. Ikke alle mener vi skal ha grenser eller kontrollere dem. Det er alltid sjokkerende å bli konfrontert med verdens urefttferdighet.

 

Noen mener at det er galt å ha grenser. Det er selvsagt lov å mene.
Noen mener vi ikke skulle ha grenser i det hele tatt. Det er lov å mene.

Men en grense markerer faktisk et rettsbeskyttelsesområde og en beskyttelse av de som er nasjonens borgere. Det vil si at det er staten som ivaretar din rettsikkerhet.
Uten nasjoner - som da innebærer grenser - faller dette bort.

Hvem synes du skal ivareta din rettsikkerhet om vi ikke lenger har nasjoner? Folkeslaget ditt - "svarte" eller "hvite" - hva om du er blandet? Microsoft? Den lokale presten? Bemanningsbyrået du jobber i? Vekterselskapet du har leid inn?
Hva om Vekterselskapet ditt kommer i konflikt med Microsoft eller presten eller folkeslaget ditt - hvem skal løse konflikten?
Husk at det finnes ikke noen nasjon og ikke noe rettsystem.

Når vi har nasjoner må vi også ha grense som markerer hvem og hvilket område nasjonen beskytter. Det fører til at mange som står utenfor nasjonen og vil inn, blir utestengt, slik som i USA - og i Norge. Det er hjerteskjærende.

Det er prisen vi betaler for å ha en nasjon, for å ha domstoler og rettsapparatet til å dømme og beskytte oss. Ikke prester og motosykkelgjenger, klaner og etniske grupper, multinasjonale selskaper og vakttjenester.

At mennesker blir utestengt fra nasjonene våre er noe må vi se på, og leve med, om vi skal ha nasjoner.
Det er 60 millioner mennesker på flukt i verden idag. I tillegg kommer alle som ønsker seg et bedre liv i et annet land eller annen verdensdel. Det sier seg selv at alle disse menneskene kan ikke bli tilbudt et godt liv i alle andre land og verdensdeler.

Vi er tvunget til å se brutaliteten i øynene. Akkurat som på 70-tallet da vi ble overøst med reportasjer fra sultkatastrofe-områder i Afrika. Det gjorde like stort inntrykk den gangen som bildene av dagens migranter. Det ble sendt penger, gamle klær og tørrfisk og hostesaft til de sultende i Afrika, folk spillte inn julesanger og samlet inn penger.. På den måten flikket vi litt på vår følelse av maktesløshet.
Idag ser vi sannheten om verden pånytt.
Noen nasjoner er attraktive - andre ikke. I noen land er det ordnede forhold og ingen sult.
Vår nasjon er en av de attraktive.
Det er urettferdig og det er hjerteskjærende.

Det finnes løsninger.
Men gråting, sjikane av hverandre, og masseforflytning av mennesker fra flyktningeleire i Afrika eller MidtØsten til tilsvarende flyktingeleire i Norge eller Europa, ødeleggelse av våre egne rettstater er ikke noen løsning.

Vær snå snill å slutt å skrik og spytt på hverandre - se på løsninger istedet!

Når journalistene grumser om ytringsfriheten

Ytringsfrihet - bra eller dårlig? spør NRKs journalist. På bakgrunn av at noen har skrevet "Død jøde" på vinduet til en ung politiker. Det er som å trekke frem en buskvoldtekt og stille spørsmålet: Sex - bra eller dårlig!?

 

Ytringsfrihet - bra eller dårlig? spør NRKs journalist. På bakgrunn av at noen har skrevet "Død jøde" på vinduet til en ung politiker.

Dette er en kriminell handling. En grov trussel. Et straffbart forhold.
Likevel velger NRKs journalist å trekke dette som et eksempel på bruk av ytringsfriheten. Ved å stille spørsmålet: Ytringsfrihet - bra eller dårlig?

Journalisten åpner altså for en debatt om ytringsfrihetens eksistensberettigelse gjennom å ta utgangspunkt i en kriminell handling.

Journalister er en gruppe som alltid har fremholdt ytringsfriheten som viktig og noe vi må verne om.

Helt til noen mener noe annet eller har kunnskap om noe annet enn de selv.
Da skal ytringsfriheten plutselig begrenses, sensuren skal gripe inn og ytringer som beskrives som "grums" og "rasisme" og skal stoppes og diskrediteres.

Når ytringsfriheten er i hendene på noen andre enn dem selv er den plutselig farlig.

Å finne "bevis" for at ytringsfriheten er farlig, og bør innskrenkes ytterligere enn den lovreguleringen vi har idag, er derfor en oppgave mange "røde" og journalisters har tatt på seg.

Her har de funnet ett.

Noen har malt  en grov trussel på huset til en privatperson.

Med utgangspunkt i dette skal vi da ha en diskusjon om ytringsfriheten.

Problemet er at dette ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre.
Dette er en drapstrussel, malt på en privatbolig i den hensikt å fremkalle frykt.

Et forhold som omfattes av straffelovens kapittel 24 § 263 og 254 og kapittel 20 § 185.

Det er uredelig av NRKs journalist å trekke dette frem som grunnlag for en diskusjon om ytringsfrihetens eksistensberettigelse.

Det er som å trekke frem en buskvoldtekt og stille spørsmålet: Sex - bra eller dårlig!?

NRK og journalister er flinke til å skrike opp om grums.
Her kan de passe seg selv.

Eller er det slik at journalister faktisk ønsker at alle ytringer som ikke kommer fra dem selv skal regnes som kriminalitet?

https://www.nrk.no/trondelag/nestleder-i-trondelag-frp-_23__fikk-drapstrusler-_-tor-ikke-lenger-si-alt-han-mener-1.14082839

 

 

 

 

 

 

NRK bommer igjen

I serien om Robert Kennedy lar NRK seg opprøre over segregeringen mellom svarte og hvite i USA, som ble belyst gjennom borgerrettighetsbevgelsen. Men NRK forstår ikke hva segeregering går ut på, og ser ikke at de selv er med på å medvirke til at dette blir normalisert i Norge.

NRK forklarer borgerrettighetsbevgelsens USA ....
 
Den afro-amerikanske befolkningen beskrives som "en minoritet" som ikke ble "integrert".
Men USA er ikke Norge.
 
Den afro-amerikanske befolkningens hovedproblem i USA var ikke at de var en minoritet.
Problemet var at de ble sett på som annenrangs borgere.
 
Dette var en folkegruppe som hadde vært en del av det amerikanske samfunnet og historien siden 1620. Men som ikke ble sett på som fullverdige borgere og som levde adskillt fra de øvrige etniske gruppene på grunn av skrevne og uskrevne regler.
Grunnlovsstridige lover ble vedtatt for å holde "svarte" unna valglokalene og for å holde "svarte" og "hvite" adskillt.
 
Lov og rett gjaldt i praksis ikke for afro-amerikanere.
De var amerikanske borgere, men den samme loven gjaldt ikke for dem.
Det skjønner ikke NRK.
 
Hadde de skjønnt det hadde de sett at det samme er iferd med å utvikle seg her. Adskillelse av folkegrupper. Lover som beskytter og dømmer én folkegruppe og ikke en annen. "Hvite barn" kommer under barnevernets omsorg. "Svarte barn" blir sendt i koranfangeleire.
 
Folkegrupper skilles ad ved hjelp av religiøse symboler og ved at rettsvesenet ikke fungerer i forhold til vold og overgrep utført innen enkelte folkegrupper.
Det handler ikke om minoritet og majoritet. Det handler ikke om antall og flertall. Det handler om å være eller ikke være fullverdige borgere og dømmes og beskyttes av én og samme lov.
 
Det er latterlig av NRK å tro at situasjonen som skapte NAACP og borgerrettighetsbevegelsen handler om en flokk nylig tilreisende fra en fremmed kultur som var i minoritet og ikke ble "integrert" i majoritetssamfunnet og deres kultur.
 
Afro-amerikanerne har vært i USA like lenge og lenger enn andre folkegrupper. De er en integrert del av USAs historie. Problemet som borgerrettighetsbevegelsen tok opp var at afro-amerikanerne ikke ble regnet som fullverdige borgere og at de ikke delte den samme lov som andre borgere.
 
Situasjonen med Norge og våre ulike etniske og religiøse grupper lar seg ganske enkelt ikke sammenligne. Den dagen vi forstår det klarer vi kanskje å unngå at Norge blir et slikt samfunn delt mellom folkegrupper - med én lov for én gruppe og én lov for en annen.
 
Men det forutsetter at det må bli tillatt å kritisere den mekanismen som søker å etablere slike skiller i Norge.
Den dagen NRK og deres likesinnede i media slutter å terpe på "minoritet" og "integrering" og tillater slik kritikk, kan vi begynne å lære av borgerettighetsbevegelsen i USA.
 
For det lar seg ikke gjøre å hylle hijabben i den ene kanalen og kritisere segregering i den andre.

Hemmeligheten bak norsk kultur!

Siden ingen lærer om norsk kultur lenger, annet enn at den er fremmedfiendtlig og undertrykkende, finnes det mange merkelige forestillinger om norsk kultur - mens den viktigste sannheten er en vel bevart hemmelighet! :)

Hva er norsk kultur? Og hva er norske verdier?

Siden vi ikke lærer noe om dette på skolen, er forvirringen stor og forslagene mange.
Alt fra Janteloven, heksebrenning, brunost, hallingdans, kolonivelde og tvangs-assimiliering av samer blir nevnt både som kultur og verdier.
Mange av de tingene som har skjedd i Norge er en del av vår historie. Men de er ikke en del av norsk kultur.
 
Du kan si at okkupasjonen av Norge i 1940 er en del av vår historie, men det er vanskelig å hevde at okkupasjon er en del av norsk kultur.
Hallingdans og brunost er en del av den mangfoldige norske kulturen, men det er ikke en bærende og viktig del av kulturen vår. Norsk kultur begrenser seg ikke til ost og felegnikking.
 
Janteloven er et begrep som ble introdusert av en danskfødt forfatter ( Aksel - Axel Nielsen - Sandemose var født i Danmark av norsk mor og dansk far), som en beskrivelse av den danske byen Nykøbing, og som etterhvert ble betegnende for deler av norsk mentalitet. Her begynner vi å nærme oss det kultur er.
Kultur er ikke bare jålemalerier, lyrikk og kattamusikk.
 
Kultur er også en mentalitet, en måte å gjøre ting på, en måte å forholde seg til ting på. Derfor kan vi snakke om ting som "korrupsjonskultur" eller "æreskultur" eller "inkluderingskultur" - i alle samfunn.
Denne delen av kulturen - måten å forholde seg til andre mennesker og samarbeidet mellom mennesker, springer utifra verdiene samfunnet bygger på.
Hva er en verdi? Her blir stadig brunosten, poteten og Janteloven nevnt, denne gangen med selskap av oljen og den vakre naturen.
Men en kan ikke bygge en kultur eller en holdning på poteter, misunnelse, olje og majestetisk natur.
 
Olje og poteter er henholdvis naturressurser og matressurser. Materielle verdier.
Verdiene kultur bygger på er immatrielle. Og her kan vi prøve å finne de norske verdiene. Dvs de tingene et folk finner verdifulle og prisverdige og som samfunnet deres har utviklet seg på basis av.
 
De norske verdiene som jeg ser at har gitt oss et godt samfunn er mange.
Den viktigste i mine øyne er toleransen for mangfold, som gir rom for individualitet.
 
Dette er en verdi som har fått motstand hele veien fra folk som setter gruppetenkning og konformitet høyt. I andre samfunn har gruppetenkning og konformitet vunnet. Det har det ikke i Norge. I Norge har mangfoldet og individualiteten overlevd.
 
Hadde den ikke gjort det hadde vi aldri hyllet folk som Blomster-Finn, Ivo Caprino, Noman Mubashir, Erik Bye, Nils Gaup, Inger Hagerup, Jan-Thomas, Abid Raja, Stian Thorbjørnsen, Marit Bjørgen, Lily Bandehy eller kunstneren Pushwagner. Jeg kan ikke nevne alle personlighetene her.
Men du skjønner kanskje at Norge er et land hvor vi dyrker "personlighetene" og individualistene. Vi har egne blader hvor vi som ikke er å spesielle kan lese om dem. Om hyttene de bygger - formet som gitarer. Om landstedene som de dekorerer - sammen med den andre homofile mannen de lever sammen med.
Vi har egne programmer for folk som vil bli kjent for å være spesielle og skille seg ut.
 
Det er få andre kulturer som har frembragt så mange viltvoksende furutrær av noen mennesker som Norge, og få andre som dyrker dem så hemningsløst som nordmenn.
 
Slik jeg ser det, er dette den norske verdien som i størst mulig grad har frembragt en kultur som igjen har gjort det mulig å skape suksessen Norge.
Hadde vi ikke hatt denne åpenheten og toleransen for mangfold og individualitet, hadde vi ikke kunnet frembringe eller inkludere alle de personlighetene som har gjort det mulig å bygge landet vårt.
 
Dette er veldig viktig å huske på når vi snakker om norsk kultur. Dette er en vesentlig del av norsk kultur. Og det er en positiv og bærekraftig del av vår kultur.
Hadde det ikke vært for denne kulturen hadde vi aldri kunnet ta opp i oss folk som den irakiske geologen Farouk al-Kasim, som var en del av det lille teamet i det daværende Industridepartementet som på slutten sv 60-tallet la grunnlaget for den norske, statlige oljeindustrien som gjorde velferdsstaten mulig. Vi hadde ikke kunnet frembringe folk som Erik Bye, Zahid Ali eller Harald Heide-Steen jr. Vi hadde ikke kunnet inkludere folk som Ivo Caprino, Bettan, Aslam Ahsan, Ben Yousseff, Alexander Rybak eller Al Bishop.
 
En kan trekke frem så mye negativt en vil om norsk kultur og ting fra norsk historie, ting som utenlandske konger og rikskommissærer har påført oss, vi kan snakke i det uendelige om smålighet og misunnelse, men vi kommer ikke forbi at Norge er et land hvor toleransen for mangfoldet og for anderledeshet og individualitet har gjort det mulig å skape et bemerkelsesverdig samfunn i verdenshistorien.
Folk kommer hit. Folk ønsker seg hit. Det er ikke uten grunn. Hos oss er det en mann som kom fra Sri Lanka til Bergen på moped på 50-tallet. Etterkommerne hans er flinke mennesker somhar gjort suksess i Norge.
 
Det er mange slike historier. Vi har et veldig spesiellt og rart land. Vi har absolutt mer å by på enn ost og misunnelse!
:)

Kunsten å være rasist

"Jeg er kanskje det eneste mennesket i Norge som har fått
smuglet ut en tredve-kilos norsk-persisk ordbok ut bakdøren hos Arbeids- og Velferdsetaten etter stengetid."


Komikeren Are Kalvø har gitt ut en bok som heter "Kunsten å være neger".
Are Kalvø er lavmælt, klok og underfundig.
Slik som Odd Børretzen, Jakob Sande og Walid al-Kubaisi.
Jeg beundrer folk som er lavmælte, kloke og underfundige.
Jeg kan aldri bli lavmælt, klok og underfundig.

Jeg er bergenser.
Et folkeferd dømt til å gå gjennom livet med flagget til topps, tre meter lang 17.mai-sløyfe og volumknappen konstant på tolv.
Det er umulig å slå av en bergenser.
Vi fortsetter å virke selv etter å ha ligget under vann eller blitt kjørt over med dampveivals, kastet ut av fly fra stor høyde, veltet kampesteiner over, logge i kokende vann.
Opp kommer vi, mens vi plaprer uanfektet videre.
Stiller en bergenser seg opp på forsiden av avisen bak overskriften "Dere kan aldri kneble meg!" vil det bare fremkalle spontan hånlatter så kaffen spruter ut av nesen.

Nå er jeg ikke bare bergenser.
Jeg er også nylig blitt rasist.
For meg en ny tilværelse, men alt er en overgang, sa reven.

En norsk-iransk Facebook-venn gav nettopp en rørende beskrivelse av meg og en del andre såkalte rasister som han kjenner. Han kaller oss modige og beskriver oss slik i disse sitatene: ] Disse må med jevne mellomrom finne seg i å bli kalt rasist, nazist, muslimhater, m.m. [ Og han forteller at det vi pussig nok har: ] en godt over gjennomsnittet fascinasjon for alt fremmed. [ Slik at noen av oss har lært oss fremmede  språk, instrumenter og dikt,  og at vi  har  ]mange venner med en annen etnisk tilhørighet enn dem selv [ og at noen har  ] en eksotisk livspartner som de har eksotiske barn med. [
Vi ser altså her en helt annen type rasist enn den almindelige fremmedfiendtlige rasehygieniker.
Bergensere kan også være rasister: ?En av dem har lært seg persisk fordi hun synes det er et særdeles vakkert språk?.

Og det er her den norsk-persiske ordboken kommer inn.
Siden jeg nekter å gå til frisøren er det utelukket å sette seg i salongen til frisøren over gaten, som er fra Shiraz, og lære meg hva f.ks. "Hvis du vil at jeg skal klippe deg, må du være snill og sitte rolig og ikke sitte og vri på hovvet og peke ut av vinduet og snakke hele tiden" heter på farsi.

Jeg måtte derfor få lånt meg en persisk-norsk bok. Og siden den befant seg hos Arbeids-og Velferdsetaten og de hadde stengt for dagen, ble løsningen å få boken utlevert gjennom bakdøren, i en bærepose fra Rema, og for dem som så dette, jeg tenker da på frisøren fra Shiraz - som glante åpenlyst - jeg klandrer ham ikke - må det ha sett ut som om jeg mottok kontantstøtten i form av umerkede sedler.

Da boken ble åpnet inne hos Arbeids- og Velferdsetaten - jeg ble selvsagt invitert inn - opptrinnet ved bakdøren begynte etterhvert å tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn det vi var komfortable med, fra flere enn bare frisøren - blandt annet kurderne i butikken ved siden av og to somaliere i fokk og storseil som kom plaprende opp gaten og plutselig ble helt stille - når en somalier brått stenger for trekken er det all grunn til å være på vakt - da vi åpnet boken der inne bladde den seg opp av seg selv på side 14, "B".  "Beskjemmelse".

Selvsagt. Vi kunne ikke slått det bedre opp selv.

"Norsk-persisk ordbok" er en imponerende bok. Den kom ut i 1990 og og inneholder over 40.000 oppslagsord, hvorav de persiske ordene er skrevet for hånd. Førti tusen ord. Jeg er bergenser. Å få en bok med førti tusen ord kan sammenlignes med å vinne i Lotto. Med førti tusen ord på kortet kan lirekassen gå i dagevis. Uavbrutt. Da min venn hos Velfredsetaten hadde levert fra seg boken, vinket han derfor raskt farvel, skrek at han skulle en annen vei, pekte oppmuntrende i motsatt retning og prøvde å kaste seg foran en buss.

Mange av ordene i persiskboken viste seg å være av typen "beskjemmelse". Altså  gammeldagse ord. Ikke utdaterte, men gammeldagse ord. Ord som hadde stått innerst i skapet siden boken kom ut på nittitallet. Ord som var en del av min adoptivfars dagligtale.

Norsk-persisk-ordbok ble en reise i mitt eget språk, bakover i tid. Som å besøke et velstandshjem hvor fjerne slektninger fremdeles skåler i krystall.

Når jeg snakker om ordene i persiskboken, mener jeg ikke utdaterte ord som neger og sveivegrammofon, cellofan og radioapparat, O-fag, EDB og discman - ord som idag fremkaller nostalgi og som ikke brukes lenger.  Jeg snakker om helt strøkne ord som fremdeles virker den dag i dag..

Vakre ord som hjemstavn, uforlignelig, lød, eiendommelig, forarget, utgjøre.

Språkets arvesølv. Ord som hvis du bruker dem i dag får mennesker som tror at de selv lever i en slags opplysningstidens renessanse fordi de har lært å si "å gjøre en forskjell", "helt enkelt" og "kuttede grønnsaker", til å si at språket ditt viser at du er over 17 og derfor ikke er en av De Viktige Stemmene i Samfunnet Idag.
At du har valgt å ta vare på ditt eget istedet for å prøve å etterape alle andre. At du har intgritet, identitet og historie.  At du er en gammel rasist som kan reise til helvete med første fly.

Min norsk-iranske Facebook-venn som sendte den hyggelige hilsenen til meg og andre såkalte rasister, skrev den som en del av en klok og leseverdig kritikk av den multikulturelle festen.

I innlegget sitt kritiserer han den splittende og konfliktskapende multikulturen, hvor alle kulturer skal utligne hverandre, verdier som står i konflikt med hverandre skal sidestilles som likeverdige, og ender istedet opp ? i mine ord - med å prøve å nedkjempe hverandre.
Ingen kultur skal defineres som hovedkultur og hovedkulturen skal utviskes.
Ingen av kulturene skal være nødt til å endre seg eller tilpasse seg hverken hverandre eller noe som helst.
Slik skal det - i mine ord - oppstå et slags identitetspolitisk etnorama hvor hver enkelt mann tilslutt utgjør sin egen truede dyreart, sin egen regnskogindianer, krenket av alt og alle og i konstant konflikt med alle andre. Beskyttet av et byråkrati av afrikanske dimensjoner og med en økonomisk subsidiering som vil få ethvert oljefond til å knele.
Kort sagt en utvikling som fører til det som i marxistenes julekalender heter samfunnets totale kollaps. Ingen hyggelig utsikt.
Selv ikke for en bergenser.
Vi kan le av Norge, vi kan le av nordmenn, si at vi ikke er norske, men vi kan ikke ignorere norsk kultur. Vi trenger Norge. Hvis ikke vi hadde hatt Norge hadde vi ikke hatt noen å være anderledes enn.

Det gleder meg å lese det min Facebook-venn skriver om oss - vi som ønsker å ta vare på en norsk hovedkultur i tillegg til de andre - vi som kalles rasister.
Jeg blir liksom litt stolt av å være rasist nå. Særlig når jeg etterhvert også forstår at vi som kalles rasister ikke bare er opptatt av fremmede kulturer, men at vi også kommer fra alle raser og religioner i Norge. Og at de av oss som er fra Afrika og Asia  ikke bare blir kalt rasister, men også kokkosnøtter, overløpere, husnegre og raseforrædere. Av hvite antirasister. Langt inn i parodien, på lukket avdeling, hvor gjøken kommer ut og sier ding- ko-ko og sirkusmusikken spiller.

Vi som kalles rasister er altså den mest flerkulturelle, resurssterke, mangfoldige og sammensatte gruppen i Norge - med alle våre kokkosnøtter, blendahvite-femti-år-gamle-menn, husnegre og andre etinske judaser, og jeg kjenner at jeg er stolt av å tilhøre den. Veldig stolt.

Jeg begynner å kjenne igjen det samfunnet jeg vokste opp i.
En samling mennesker fra alle raser og religioner - forent i en slags felles opphisselse over Staten - inkarnert i det skinnbarlige Arbeiderpartiet, Biltilsynet, Det Dårlige Været, Polkøene og NRK. Kort sagt, vi samlet oss om noe felles - som vi opplevde som norsk, trygt, varig og konstant -  i tillegg til våre egne porselensfasaner, snabeltøfler, røkelse, gulasj og buekorps hjemme i bokhyllen.

Det er dette som min Facebook-venn i innlegget sitt beskriver som pluralismen.
Det multikulturelle havariets redingsskøyte.
Et samfunn hvor vi kan beholde våre egne kulturer, men samles om en felles hovedkultur og verdier.

Kultur er faktisk et folkelig prosjekt.
Når alt kommer til alt er det folk flest som skaper kulturen.
Det som blir populært beholder vi. Som f.ks. julaften, fotball, pizza og likestilling.  
Det som er upopulært blir møtt med motstand, motarbeidet, borte og glemt. Som samnorsk, væpna revolusjon og burkini.
Kultur er noe av det mest populistiske som finnes.
Det folk ikke bruker - forsvinner. Det vi liker blir igjen.                                                                                                                                                     Det er slik vi har skapt den norske kulturen.                                                                                                       Det er sånn den norske kulturen har blitt til.

Ved at enkeltpersoner og grupper har bidratt med og bidrar med sitt, bruker og holder liv i det vi syns om, har den norske kulturen blitt til. Og sånn vil det fortsettte å være.

De rettroende identitetspredikantene kan kalle oss hva de vil. Fredsfyrstene fra voldsvenstre kan skrike til de blir innlagt. De kan slå oss med parolene sine og skrike "Barn av regnbuen" til fråden står om kjeften på dem. De vil likevel bli nødt til å forholde seg til middelaldrende hvite menn som går i kirken på julaften, middelaldrende svarte menn som går i kirken på julaften. De vil se folk spille golf i turban og treffe muslimer i bunad på 17.mai.

Den norske kulturen vil overleve fordi den endrer seg ved bruk, og ikke - i motsetning til totalitær ideologier - stivner i en ubrukelig  form.
 
Senere sitter jeg på fergen med innvandrerne. Innvandrerne er redde. De har tannlegeskrekk, og nå skal de til tannlegen. Hvilken tannlege!? Usikre smil. Foolke... Foolke - taaan - råkk .. råyk...råkke.. Folketannrøkta!? roper jeg. Begeistrede
smil. Ja, Fulke! Fulke-Tan-Røkke!  Et umulig ord på norsk.

Lettelsen brer seg når jeg forklarer dem at røkta ikke betyr at tannlegen skal røkke eller røske tennnene ut av munnen deres eller at det skal komme svart røyk ut i venterommet på tannlegekontoret, men at røkta er et gammelt norsk ord som ble brukt om tannhelsetjenesten tidligere, men som nå er blitt værende igjen i språket, som et sneglehus på stranden, en pels på loftet, som ikke brukes lenger, og før de rekker å spørre forklarer jeg dem at det er ingen i Norge lenger som vet eller forstår hva "røkta" betyr.

Når de har gått av fergen og er ute av syne skyndter jeg meg å google "røkta" fort for meg selv.

Røkt, å røkte.
Å pleie, passe, ta vare på.

Takk til Mano Amarloui for "Norsk-persisk ordbok?!

Her er Farjam Movafagh?s tekst: https://resett.no/2018/03/30/ikke-multikultur-ikke-monokultur-men-pluralisme/


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk vokse opp i det han aldri fikk oppleve.

 

En som jeg beundrer og som inspirerer meg, er Malcolm X.

Hvordan kan jeg beundre den gamle rasisten, tenker kanskje du.

For Malcolm X var en gang en rasist og et fremstående medlem av den rasistiske Nation of Islam, som fremmet de styggeste raseteorier om hvite mennesker. Malcolm selv supplerte ivrig med sine egne. Der borgerrettighetsbevegelsen arbeidet for samarbeid mellom svarte og hvite og en ikkevoldelig løsning, talte Malcolm X for adskillelse og for å forsvare sin rase med våpen i hånd.

Men det er ikke rasismen og voldsaspektet jeg beundrer ham for.

Malcolm X hatet og fryktet hvite mennesker. Han levde i en verden som er umulig å forstå for en som er vokst opp i et samfunn som vårt. Malcolm X vokste opp i et samfunn hvor svarte og hvite hadde levd adskillt som første- og annenrangs mennesker i århundrer, og fremdeles levde adskillt - ikke bare på bakgrunn av inntekt og sosial status, slik som i Nord, men også adskilllt av lover og regler, skrevne og uskrevne, slik som i Sør. Og frykten for vold, drap og trakassering på bakgrunn av rase var reell og uunngåelig.

Da Malcolm X var barn skjedde det tredve rasistiske drap i året bare i staten Mississippi. Og det var en nedgang fra tidligere år, med 150 slike drap i året. Malcolm X opplevde at familiens hus ble brent ned og at flere familiemedlemmer drept, angivelig av organiserte rasister. At en slik situasjon hvor en folkegruppe er rettsløse og i praksis uten beskyttelse fra myndighetene, skaper redsel, hat og rasisme er noe ethvert normalt menneske kan forstå.

Malcolm X's hat mot hvite mennesker var bygget på en velbegrunnet og reell frykt.

Men det er ikke det jeg beundrer ham for.

Det jeg beundrer ham for er uttalelsen han kom med i et intervju med en venn, på slutten av sitt liv, etter en reise på det afrikanske kontinentet.

Uttalelsen er gripende å lese, når man vet at den kom fra en mann som i hele sitt voksne liv hadde vært kjent som en av den rasistiske Nation of Islams mest aggressive talspersoner, en mann som ønsket å bevæpne seg i kampen mot en hvite mennesker, og som hadde utbrodert at han så for seg og håpet at denne rasen ville fortsette å degenerere og dø ut av seg selv.

Dette sa Malcolm X i det berømte intervjuet med vennen Gordon Parks i februar 1965:

"Å lytte til ledere som Nasser, Ben Bella og Nkrumah gjorde meg oppmerksom på farene ved rasismen.

Jeg innså at rasismen ikke er kun et spørsmål om svart og hvit. Den har skapt blodbad i så godt som alle verdens nasjoner opp igjennom tidene."

"Listening to leaders like Nasser, Ben Bella, and Nkrumah awakened me to the dangers of racism.

I realized racism isn't just a black and white problem. It's brought bloodbaths to about every nation on earth at one time or another."

"Min bror, husker du den gangen den hvite collegejenten kom inn i kafeen - hun som ville hjelpe [svarte] muslimer og hvite med å forenes - og jeg sa til henne at det ikke var sjangs i helvete for at det skulle skje, og hun gikk gråtende derfra ?

Vel, det har jeg angret på hele mitt liv. Mange steder på det afrikanske kontinentet så jeg hvite studenter som hjalp svarte mennesker. Å se slikt overgår alle argumenter.

Jeg gjorde mange ting som [NOI] muslim som jeg angrer på idag.

Jeg var en zombie på den tiden - i likhet med alle [NOI] muslimer - jeg var hypnotisert, stillt inn på en bestemt retning og bedt om å marsjere i den.

Vel, jeg skulle tro at en mann har rett til å dumme seg ut om han er istand til å ta følgene. Meg kostet det 12 år.

Det var en forferdelig tid, min bror. Grusomheten og vanviddet på den tiden - jeg er glad for å endelig være befridd fra dem."

"Brother, remember the time that white college girl came into the restaurant - the one who wanted to help the Muslims [black] and the whites get together - and I told her there wasn't a ghost of a chance and she went away crying?

Well, I've lived to regret that incident. In many parts of the African continent I saw white students helping black people.

Something like this kills a lot of argument. I did many things as a [Black] Muslim that I'm sorry for now.

I was a zombie then - like all [NOI] Muslims?- I was hypnotized, pointed in a certain direction and told to march.

Well, I guess a man's entitled to make a fool of himself if he's ready to pay the cost. It cost me 12 years.

That was a bad scene, brother. The sickness and madness of those days - I'm glad to be free of them."

Malcolm X trodde at det var religionen hans som skulle forene menneskene. Han betraktet religionen sin, islam, som afrikanernes frihetsreligion. For den som kjenner religionens holdninger og kjenner den arabiske slavehandelens historie, fra den muslimske slaveindustrien i Afrika fra 800-tallet og frem til dagens slavemarkeder i Libya, er det ufattelig at han tilhørte denne religionen - men en får respektere at dette var hans religion.

Det som er beundringsverdig for meg ved Malcolm X, uansett hva han trodde på, er at han - som hadde vokst opp med en høyst reell grunn til å frykte og hate hvite mennesker - kunne, etter å ha sett samfunn hvor hvite og svarte samarbeidet, endre oppfatning og se for seg at mennesker av ulik rase likevel kunne leve i fred og samarbeid.

Det er lett for meg som er vokst opp i Norge - et av verdens mest tolerante og minst rasistiske samfunn, stadig i møte med fremmede raser og kulturer gjennom en tusenårig tradisjon i som handels- og sjøfarende, et samfunn hvor flere ulike kulturer og religioner levde sammen i perioder og i ulike deler av landet, et av verdens fredeligste og mangfoldigste samfunn - å si at Javisst, kan jeg samarbeide med mennesker av en annen rase enn meg selv - det har jeg gjort hele mitt liv! Er det noe problem da!?

Nettopp derfor synes det er ufattelig stort av en mann som hadde vokst opp uten denne tryggheten, mangfoldet, toleransen og enigheten om å akseptere andre, og som ikke kjente annet enn vold og drap, hat og rasistisk konflikt å kunne si at - nei, vi trenger ikke mer konflikt og splid, jeg vil arbeide for å forene mennesker istedet - nå som jeg har jeg sett at det lar seg gjøre.

Malcolm X visste bedre enn noen av oss som lever i Norge i dag hva det vil si å leve i et rasistisk og rasedelt samfunn i virkeligheten.

Hver dag tenker jeg på at jeg fikk vokse opp i, og at jeg lever i det samfunnet som han drømte om, men aldri fikk oppleve.

Det finnes mennesker i Norge i dag som vil si at jeg som er et såkalt hvitt menneske ikke har lov å se opp til folk som Malcolm X, ikke en gang lov til å skrive om ham eller lære av ham eller si at hans mål også kan være mitt. De prøver å bygge opp et skille mellom mennesker, basert på rase. I Norge.

Disse menneskene arbeider for at mennesker i Norge skal knytte seg til folk som tilhører samme såkalte "rase" eller religion eller kultur som en selv, og følge erne lover og regler fo disse gruppene, fremfor å ha en felles tilhørighet til nasjonen Norge. Disse menneskene regnes en god del, politikere og privatpersoner, som moderne og spennende. De representerer fremtiden, tror de.

Men en kan ikke høre på sånt. Jeg vil ikke ha en slik rasedelt fremtid. Malcolm X var en voksen mann. Han hadde opplevd rasisme og segregering. Han forstod hva det var for noe. Han tok et valg det står respekt av. Han valgte fellesskapet.

Jeg velger å høre på ham.

"The sickness and madness of those days ?

I'm glad to be free of them."

 

 

Endelig fred på Holmlia!

Endelig kvitt problemene på Holmlia!
 
"Endelig kan vi puste lettet ut!" sier beboerne på Holmlia.
 
Etter at Sylvi Listhaug trakk seg fra politikken for å dyrke grønnkål i hagen hjemme på Sunnmøre, har det endelig blitt fred på Holmlia.
 
"Da Sylvi herjet her var området utrygt" forteller beboerne. "På kveldstid kunne Sylvi dukke opp nårsomhelst og skape frykt med retorikken sin. Når Sylvi begynnte med retorikken sin gav folk fra seg både penger, jakker og telefoner og sprang. Selv folk som eide skytevåpen brast i gråt og skalv av frykt når Sylvi begynnte med retorikken sin!"
 
Nå kan heldigvis beboerne få gå ifred på Holmlia! Den fryktede ministeren er borte, og med henne forsvant knivranene, bilbrannene, mobbingen, skyte-episodene.
 
Beboerne på Holmlia retter nå en ektefølt takk til vikar-læreren på ungdomsskolen, som rettet fokus mot årsaken til problemene slik at de ble løst med det samme!
 
Vi er ham evig takknemlig, sier beboerne, som er glade over å bli kvitt ministeren som herjet bydelen.
 

https://www.nettavisen.no/meninger/karinehaaland/endelig-fred-pa-holmlia/3423416746.html

Så norsk som noen.... ;)

Oslo hadde et kort og eksplosivet glimt som flerkulturell smeltedigel for mange år siden. jeg er både glad og takknemlg for at jeg fikk oppleve dette

Prisen vi betaler for elitens idioti

"Mens #metoo stort sett har handlet om "hvite mennesker" som klyper hverandre i rompa og kommenterer hverandres pupper, og har fått dyttet mange mektige bort fra sine posisjoner og åpnet veien for dem stod trippende i kø, retter #120db søkelyset mot vanlige menneskers hverdag. "

"Kvinner og barn voldtas og lemlestes mens det kakles begeistret i batikk og patchouli på kulturfestivaler og asylkampanjer. Pattene velter utover mens det skuffes innpå i politikernes kantiner. Det gulpes om et rausere samfunn mellom munnfullene." 

I 2016 ble en 12 år gammel norsk jente invitert hjem noen litt eldre ungdommer.
Eller barn, som det heter nå om dagen.
Hun ble invitert til spille Playstation, spille musikk og andre ting som ungsommer gjør.
Å få bli kjent med andre ungdommer fra en fremmed kultur var dessuten spennende og lærerikt.

De fire ungdommene som holdt 12-åringen fanget i den kommunale boligen de bodde i og voldtok henne, er asylsøkere fra et Øst-Afrikansk land.
De bor fremdeles i byen hvor jenten bor.
Hun går ikke ut lenger.
Voldtektsmennene henger i en gjeng i byen og vet at de kan "ta henne" når som helst.
Det kommer aldri noen reaksjon likevel.

Den ene av ungdommene, som var 19 år på tidspunktet da voldtekten skjedde, er dømt til fengsel. Han som var 17 da han voldtok den 12 år gamle jenten er idømt samfunnsstraff.
Siden dommene er anket, går ungdommene fremdeles fritt som de vil rundt i byen.

#120db er et europeisk initiativ startet av unge kvinner i Tyskland denne uken,  og som er i ferd med å ta av på sosiale medier akkurat nå.

Som en reaksjon på vold og voldtekter mot tyske kvinnner. Det er lite sannsynlig at #120db vil begrense seg til Tyskland.

#120db har navnet sitt etter støynivået på den håndholdte voldsalarmen kvinner i Europa nå oppfordres til å bære med seg dersom de ferdes i områder hvor muslimske immigranter også ferdes.

#120db har til felles med de priviligertes #metoo, at hensikten er å gjøre oppmerksom på vold og overgrep mot kvinner.

Mens #metoo stort sett har handlet om "hvite mennesker" som klyper hverandre i rompa og kommenterer hverandres pupper, og har fått dyttet mange mektige bort fra sine posisjoner og åpnet veien for dem stod trippende i kø, retter "120db søkelyset mot vanlige menneskers hverdag.

I motsetning til #metoo, som stort sett har oppnådd på å etablere interne maktkamper blandt de ressurssterke,  retter #120db seg mot volden, drapene og voldtektene som begås av immigranter med muslimsk bakgrunn, fra Nord- og Øst-Afrika og MidtØsten mot vanlige kvinner og barn i Europa.

Trenger vi en egen kampanje mot muslimske menns vold mot kvinner?

Tydeligvis.

For om dette tier #metoo og resten av den politisk korrekte eliten i media og politikk. SV-kjerringer av alle kjønn, kvoteringsfeministene og alle de andre selvopptatte, unnskyld uttrykket, små hvinende tissejentene. Her tier, med noen få hederlige unntak - ofte da med muslimsk bakgrunn og eller på høyresiden - stort sett alle europeeiske og norske politikere og media.

Snakker de om det, omtales det i vage og ulne ordelag - ment for å beskytte talspersonen selv, fremfor ofrene - og alltid med den obligatoriske læresetningen "vi må huske at ikke bare -"  limt på til slutt.

De tier ikke bare om muslimske migranters vold mot ikke-muslimske kvinner.
Siden 70-tallet har de på samme måte tiet om volden, terroren, drapene, lemlestelsene og voldtektene av muslimske barn og kvinner. Utført av muslimske menn. I Norge, Skandinavia og Europa.

Det er en del av deres kultur", får vi høre da. Mens det dingles med treperler og ringles med hvitvinsglass og sommeråpne kunstgallerier.
Kvinner og barn voldtas og lemlestes mens det kakles begeistret i batikk og patchouli på kulturfestivaler og asylkampanjer. Pattene velter utover mens det skuffes innpå i politikernes kantiner. Det gulpes om et rausere samfunn mellom munnfullene.                                 De blir kvalme av sånne som meg, sier de, når jeg forteller om overgrepene.

Jeg ble født inn i og vokste opp i et velfungerende flerkulturelt Norge.
Mine barndomskamerater, klassekamerater, ungdomsvenner og studiekamerater, voksenvenner og kolleger, mine familiemedlemmer og min etterhvert  extended family, har og hadde sin bakgrunn fra Afrika, LatinAmerika, Asia og MidtØsten.
De tilhørte og tilhører alle forskjelllige såkalte raser og religioner.

Min bakgrunn deler jeg med de aller fleste nordmenn. Innfødte og innvandrede
Det er sånn vi er.
Det er sånn vi var.

Da jeg var barn og ungdom var det ingen som var "redde for utlendinger".
Jeg tenkte aldri at det ville skje vold.
INGEN tenkte at vold ville skje.

Det falt meg bare ikke inn at en som var innvandrer var en farlig person.
Jeg  var jo vokst opp blandt innvandrere. Jeg gikk på skole med innvandrere,  jobbet med innvandrere, drakk med innvandrere. Jeg pleide å feste med en gjeng muslimske unge menn og gutter fra MidtØsten. Raringer og filmenerder. Kjærligheten til filmmediet knyttet oss sammen.
Det falt meg aldri inn at de kunne skade meg. De var og er vennene mine.

Nå har vi fått en kampanje som heter #120db.
Den retter søkelyset mot voldtektene av kvinner og barn utført av muslimske gutter og menn i Europa.

#120db vil bidra til å stigmatisere muslimer.
Det er uunngåelig.
Det er prisen vi betaler. Vi vanlige folk.
For andre menneskers treperler og batikk. Ansvarsløshet og selvopptatthet.

For idioters lek med menneskeliv.

 

http://www.120db.info/

http://www.wakingtimes.com/2018/02/02/120db-european-women-unite-stop-wave-sexual-abuse-migrant-men/

 

Ikke alle forstår norske verdier

"I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er "fattig" og hvem som er "rik".
Hvem som er "mektig" og hvem som ikke er det."

I ett år arbeidet jeg, blandt andre, sammen med en av Norges mektigste og mest innflytelsesrike personer.

Visste du ikke hvem han var ville du tatt ham for å være en "vanlig mann".
En som kunne stått foran deg i kassen på Rimi.
En mann med pent, velholdt og velbrukt hverdagstøy.
En mann som tilbragte feriene på hytta med forskjellig arbeid og turer i naturen og som foretrakk sin egen matpakke femfor imponerende lunsjer.
En nøysom og arbeidssom mann.
Han kunne vært en av oss.
Han var en av oss.

I noen menneskers øyne var han "fattig". En mindreverdig. Som de kunne se ned på.
En mann uten prangende plastsmykker,  merkekopier, leide luksusbiler, osende av billig aftershave.
Han kunne da ikke være noe verdt.
Han var god for milliarder. Han styrte pengstrømmer, arbeidsplasser og bedrifter, og hadde utallige styreverv. Han hadde høy anseelse.
Blandt oss som visste hvem han var.

Blandt dem som ikke visste hvem han var, hadde han også respekt.
Den alminndelige respekt som nordmenn viser hverandre.
Uansett rang elller status.

I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er "fattig" og hvem som er "rik".
Hvem som er "mektig" og hvem som ikke er det.
I Norge går direktøren "på gølvet" med styrthjelm og nistepakke.
På hytta går bedriftseieren i avlagt tøy og pusser snekka.
Mannen som kommer kjørende  i den velbrukte Mercedesen som har hatt èn eier etter Moses, er byens mest velstående - regnet i eiendom og investeringer.

I møte med norske bedrifter og med norske ansatte i utlandet, reagerer utenlandske bedrifter og ansatte med positiv overraskelse på "den norske stilen".
Den uformelle - men ikke useriøse - stilen. Likefremheten, ærligheten og den greie og usnobbete holdningen til "høy" eller lav".

I Norge er alle like mye verdt.
Mann eller kvinne, barn eller voksen. Religiøs eller ateist.
Handicappet eller funksjonsfrisk. Homo eller hetero.
"Hvit" eller "svart".

Dette er et ideal i Norge. Likhetstanken. Selvom vi ikke allltid får det til, eller om ikke alle er like innstillt på å være med på dette, er det dette de fleste av oss er enige om at er en ting å strebe etter å oppnå.
Slik har det vært.
Men slik vil det kanskje ikke alltid være.

I over ett år har jeg fått være med på et integreringsprosjekt.
Laget i samarbeid med innvandrere og flyktninger på en liten plass i Norge.
Prosjektet, i form av en bok, er laget etter de nye retningslinjene for integrering, som den nye regjeringen la frem for og fikk flertall for i Stortinget.

Ifølge disse nye retningslinjene skal kunnskaper om norsk kultur og norsk samfunn vektlegges.
Dette synes jeg er utrolig viktig.

I mange land i verden blir Norge og norsk arbeidskraft og norske idealer beundret, sett opp til og aktet.
Mange kommer hit og mange ønsker seg hit.
De aller fleste for å ta del i dette.
Da fortjener de å få en sjangs til å sette seg inn i dette.

Defor var det en glede å få være med på prosjektet. Å få lage tegninger som viser mangfoldet i Norge og respekten vi har for hverandre.
Selv om vi ikke alltid klarer å få det til, er det slik de fleste av oss ønsker å leve.

Noen av dem som kommer hit er ikke klar over at vi har det slik her i Norge.
Og noen av dem ser også ned på oss når de forstår hvordan vi har det her.

Hos dem er det lov å peke på folk som har sin opprinnelse fra Afrika, som det heter på fint, og kanskje le eller skjelle og si "se svartingen", "apekatten" og "jeg hater svartinger".

Selv om  "svartingen" de ler av kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et land å flykte til, i fred for krig og forfølgelse.

Hos dem er det lov å se ned på kvinner. Behandle dem nedverdigende. Betrakte dem som horer fordi de tilhører en annen religion enn dem selv, og kler seg slik de selv ønsker.                                                                                                                                                                                                    Selv om kvinnene her har vært med på å gjøre Norge til et land å finne fred og velstand i for andre.

Hos dem er det lov å skade homofile. Jeg dem og plage dem, og enda ta livet av dem.                                                                                                                                          Selv om den homofile de jager kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et sted hvor man kan finne trygghet og gå ifred for den som har en annen religion eller rase enn de andre.

Hos dem er det lov å se ned på barn.
Bytte dem bort, selge dem og skade dem fysisk.
Selv om barna i Norge for oss er selve fremtiden, som skal vokse opp å ta vare på oss og landet vårt slik at det skal være fred og velstand her også i fremtiden.

Hos dem er det lov å trakassere mennesker som ikke har dyre klær og prangende smykker, som blir regnet som "fattige" og "lave".

Selv om den de ser ned på kanskje er en mann som min gamle sjef.
En av dem som har bygget opp bedrifter og næringsliv i Norge, og gjort Norge til et land hvor vi har råd til å forsørge den som er på flukt.

Derfor var det viktig for meg når jeg fikk være med på dette prosjektet, å vise dem som kommer hit hva de kan få være med på.
Tegningene mine i boken går derfor inn for å vise Norge slik jeg husker det fra oppveksten min.
Et hyggelig flerkulturellt samfunn, med mange ulike etnisiteter og religioner.
Et velfungerende versjon av det nå så utskjellte fargerike felleskapet -  hvor vi prøvde å leve etter tanken om likeverd.
Et samfunn hvor ingen religion stod over en annen, et samfunn hvor mann og kvinne var like mye verdt, hvor det ikke var lov å peke og spotte og se ned på folk som anderledes.
Homo eller hetero, "svart" eller "hvit", rik eller fattig, høy eller lav.

Jeg ville at de skulle få se dette.
At de skulle forstå.
At her bestemmer vi.
"Svart" og "hvit". Mann og kvinne. Troende eller ikke troende.
Sånn har vi det her.
Og sånn vil vi at det fortsatt skal være.

I noens øyne er det en respektløs, nedlatende og kulturimperialistisk holdning  -  å "tre vår kultur nedover hodene" på dem som kommer hit.
Dette sier de.
De samme menneskene som i årevis har prøvd å "tre" sitt eget såkalte flerkulturelle prosjekt "nedover hodene på" nordmenn.
Nordmenn av alle raser og religioner.

De samme menneskene som høyt og ofte utbasunerer at de skal bekjempe "forskjells-Norge" som de ofte gnåler høyt og gjerne om.
Ja, det er bare å brette opp ermene.

Så lite forstår enkelte av dem som er født og oppvokst her.

Så derfor-  takk til dere som forstår hva vi har bygget samfunnet vårt på.
Både  dere som "var her fra før" og  til Lily Bandehy og alle dere andre som har "kommet hit"!


Dette har ligget i "skrivebordsskuffen" altfor lenge.
Takk, Lily Bandehy som fikk meg til å ta det frem og klistre det opp!
Her er Lilys blogginnlegg:

 


 

 

 

 

Norske verdier eller klansamfunn?

 

"Det finnes norske politikere som tror at [] nasjonalstaten bygget på norsk identitet og norske verdier er en farlig og gammeldags innretning som vi må kvitte oss med."                                                                                                                                   "Erkjennelsen av at Norge er et land og at vi har norske verdier [] blir sett på som årsaken til rasisme, diskriminering, utestengelse, hat og splid."                                                                                                                                                                                   " -  nasjonalstatene [] skal etterhvert forsvinne og erstatttes av et globalistisk verdensfellesskap hvor identiteten din skal knyttes til hvilken rase, folkeslag, religion eller kultur du kommer fra []."                                                                                                                                    "Du har slike samfunn i hele Afrika.                                         Folk hopper i sjøen for å slippe unna."

Denne har blitt lagt ut før og ble veldig populær! Her er den i ny og forfrisket utgave!

Mange ting vi regner for norske kommer fra andre deler av verden.

Poteten f.ks., er fra Peru. Og bunaden er satt sammen etter inspirasjon fra gamle europeeiske hoffdrakter og 1890-tallets kjolesnitt fra London og Paris. Vi spiser gjerne pizza, som regnes som en italiensk nasjonalrett, og nyter gjerne alkohol, som er et arabisk ord, og da gjerne akevitt, som kommer av latin - aqua vita - livets vann.

Noen av de få tingene som er opprinnelig norske, er Rottefella-bindingen og ostehøvelen.                                                                                                                                    Men hverken skibindingen eller ostehøvelen er norske verdier.

Det er heller ikke bunaden, poteten eller akevitten.

Alle dette er bare ting, gjenstander som vi har gitt en plass i vår kultur, som er en del av norsk hverdag og fest.

Men de er ikke norske verdier.

En verdi er en forestilling eller en oppfatning om hva som regnes som godt, fint, moralsk riktig og prisverdig.                                         

Når et samfunn deler slike verdier, kalle de felles verdier eller grunnleggende verdier i et samfunn.

Mange av de egenskapene som regnes i Norge som norske verdier deler vi med andre land og samfunn.

I Japan regnes, som i Norge, f.ks. ærlighet og pålitelighet som noe svært prisverdig. Idéen om demokratiet - tinget - deler vi f.ks. med England, som har verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig drift frem til idag. Forestillingen om at ingen er mer verdt enn andre fordi de er adelige, tilhører en bestemt religion eller har en posisjon i samfunnet, deler vi med noen få land.

Mange gjenstander i vår kultur har vi fått fra andre land og kulturer, og noen har vi gitt videre.

Slik er det også med de norske verdiene som har kommet til oss en gang, og som igjen har inspirert andre land.

Draktmoten som ligger til grunn for bunaden kommer utenfra. Det gjør den ikke mindre norsk. Den har blitt gjort norsk i Norge.

Akkurat som japanerne og islendingene har tatt  ord utenfra og gjort dem til  japanske og islandske ord.

Sånn er det med norske verdier også.                                              Norske verdier blir ikke mindre norske av at de kom utenfra en gang eller at vi deler dem med andre land.                                                     Norske verdier tilhører ikke "egentlig" andre land og kulturer.

Dette er viktig å forstå.

For nå foregår det en populær og nokså tomhjernet diskusjon som går ut på å resonnere seg frem til at det egentlig ikke finnes norske verdier  - eller kultur, altså ingen spesifikke norske verdier eller norsk  kultur, -  fordi opprinnelsen til mye av dette er kommmet utenfra fra andre land - slik som poteten og bunaden.

Dette er dumt, farlig og fullstendig misforstått. Norske driver på med dette for å vise hvor tolerante de er overfor folk fra andre land og samfunn.

De "fratar" seg selv sin egen kultur og sine egne verdier, fordi de tror at ved å vedkjenne seg disse egne verdiene, sårer de mennesker fra  andre land og samfunn. De ønsker å "gi tilbake" disse verdiene til andre land og kulturer. 

Som om det var kulturskatter fra et gravrøveri.

Man har faktisk begynnt å se på kulturen og verdiene på samme måte som man i min bransje ser på opphavsrett. For å finne ut hvem de "egentlig  tilhører".

Dette kalles identitetspolitikk og det er dette som er årsaken til at f.ks. Siv Jensen "ikke fikk gå i" indianerdrakt.

Identitetspolitikken går i grove trekk ut på å nekte europeere retten til å ta opp i seg andre kontinenter og samfunns kulturer og verdier. Siden de ikke har opphavsretten til disse.

Det er som å nekte folk å se en film de ikke har laget selv.

I min jobb snakker vi om opphavsrett - altså om hvem som lagde verket - fks. bøkene eller filmene.                                                             Jo Nesbø har f.ks. opphavsretten til sine verk - altså sine bøker.          Hensikten med å stadfeste opphavsrett  er å unngå at andre enn opphavspersonen krediteres, og for å stadfeste hvem som har rett til å selge eller overdra rettighetene for videresalg/kommersiell utnyttelse som det heter -  fordi det er mange som tjener penger på en bok eller en film - et verk - og mange som bestemmer hvordan boken eller filmen - verket skal brukes.

Å stadfeste opphavsrett er viktig og nødvendig i vår bransje.

Men å diskutere verdier og forestillinger som har gått inn i språket og bevisstheten som forestillinger og sannheter hos et folkeslag, på samme måte som man diskuterer opphavsrett til en bok eller en film, er fullstendig misforstått og ender selvsagt på trynet med at man kommer frem til hvem det egentlige "opphavslandet" er og at det derfor er "ingenting" som er norsk hverken når det gjelder verdier eller kultur -  fordi det var et annet land som tenkte tanken først, eller fordi tanken eller verdien deles med en annen kultur.

Altså at det finnes egentlig ingen norske verdier.  Eller ingen verdier som er norske.

Hvis vi skal gå utifra dette, har vi da altså ingenting felles som tilhører vårt land, vårt folk.                                                                        Ingenting som knytter oss sammen til et samfunn.                                 Ingenting som gjør oss til nordmenn.                                                          Ingenting som gjør at vi kan samarbeide med hverandre på tvers av våre særegenheter og kulturforskjeller -  altså samarbeide om å drive et samfunn.

Dette er en overraskende dum og farlig tanke. Det  er en type tanke man kommer frem til på student-nachspiel.

Den hører ikke hjemme blandt voksne edru mennesker, og hvertfall ikke blandt folk som skal styre landet.

Det er også en uhyggelig, stupid og nedbrytende tanke.

Når vi tror at tankene våre ikke er våre egne  fordi poteten er fra Peru, behøver vi heller ikke ta noe ansvar for å ta vare på disse tankene eller verdiene.                                                                                De er jo ikke våre egne.                                                                             Det er ikke vi som eier dem.                                                                                                                                     Når man slutter å ta vare på noe, verne om noe og vedlikeholde noe, være stolt av å være en del av, da faller det sammen og går istykker.

Og det er dette som er hensikten med å bryte ned forestillingen om at et land eller en stat har egne verdier som et felles grunnlag og identitet. Hensikten er at landene eller nasjonalstatene skal svekkes og gå i oppløsning.                                                                                      Landene, nasjonalstatene, som selvstyrte enheter, skal etterhvert brytes ned og erstatttes av et globalistisk verdensfellesskap hvor identiteten din skal knyttes til hvilken rase, folkeslag, religion eller kultur du kommer fra istedet for hvilket land eller stat du er borger av.

Identiteten og tilhørigheten din skal knyttes til stamme, rase, klan eller religion fremfor å knyttes til landet du er borger av.

Det finnes norske politikere som tror at dette er fremtiden. Som tror at nasjonalstaten bygget på en norsk identitet og norske verdier er en farlig og gammeldags, fremmedfiendtlig innretning som vi må kvitte oss med. Som tror at de ved å rive ned nasjonalstaten og den nasjonale identiteten vil skape en globalistisk økososialistisk verdensomspennende hippiefestival uten grenser, rasisme og krig.

For dem er dette kanskje en vakker tanke. En tanke om en verden hvor menneskene lever sammen i grenseløs toleranse kjærlighet og  fred.                                                                                                                En verden hvor det lekende menneske vandrer med sin hyrdestav og finner venner overalt.                                                                                  En verden av vennlige hippier på kontinuerlig interrail.

En tanke som bare velstående trygge priviligerte mennesker omgitt av oljeinntekter, redningsvester og fargerike sykkelhjelmer kunne tenkt ut.

I realiteten en tanke som gjerder mennesker inn i raser og religioner, kulturer og etniske grupper.                                                   En tanke som styrker tilknytningen til etnisitet og kultur og svekker tilknytningen til staten eller landet.                                                             En tanke som styrker tilhørigheten til rase og religion, klan og kultur, fremfor felleskapet og samarbeidet på tvers av dette.                       Som skaper et samfunn der staten ikke lenger styrer, men klanen kontollerer.                                                                                                                                                      Du har slike samfunn i hele Afrika.                                                             Folk hopper i sjøen for å slippe unna.

Når vi ikke lenger deler et samarbeid om landet eller staten - med et felles verdigrunnlag som grunnlag for vårt rettsystem,  men istedet kjemper for hvem som har rett til å iføre seg eller bruke den enkelte rase eller kulturs symboler, som har rett til å få være med i religionens og klanens felleskap, kommer vi tilbake til steinalderens stammesamfunn.                                                                                            Til klansamfunnet slik vi kjenner det fra Somalia og Afghanistan.      Til gjengenes L.A. og Chicago.                                                                       En verden der pengene og makta rår, og menneskenes verd er lite.

En får lyst til å spørre de begeistrede hvitvinsglobalistene, verdensborgerne og fredsfyrstene om det er dit vi vil.

Det er altså blitt populært å se på og å bekjempe nasjonalstaten og den nasjonale identiteten som et fascistisk, nasjonalsosialistisk, rasistisk og diskriminerende prosjekt.                                              Erkjennelsen av at Norge er et land og at vi har norske verdier som vi må samle oss om i dette landet, blir sett på som årsaken til rasisme, diskriminering, utestengelse, hat og splid. 

Det er en farlig misforståelse, som er i ferd med å bre seg.                                                                                                                           For sannheten er at det er de norske verdiene og vår identitet som norske borgere, som er nettopp den plattformen som gjør det mulig for oss å drive et land, å ta vare på et samfunn og samarbeide  om det - på tvers av rase og religion, kultur og folkeslag.

Så derfor, hvis vi skal kunne samarbeide om drive dette landet videre, er vi rett og slett nødt til å skjære gjennom disse stupide mellomfagsnachspiel-debattene. Vi er nødt til å sette foten ned for indoktrinert vrøvl og tankeløse læresetninger.

Vi må si at:     Jo, de verdiene vi regner for norske er norske, for det har vi gjort dem til. De tilhører oss i Norge og de er det vi bygger vårt samarbeid på.                              

Våre norske verdier er norske.                                                            De tilhører landet som har tatt dem til seg og bygget på dem og tatt dem inn  sine tanker.                                                                                       Så enkelt er det.                                  

Gir vi slipp på de norske verdiene og tanken om Norge som et land, en nasjonalstat, og på vår identitet som nordmenn, sier vi samtidig farvel til muligheten til leve i et av verdens få fredelige flerkulturelle samfunn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En gammel narr

 

Frisøren og nazisten

Dette innlegget, som retter kritikk mot nazismen, er blitt sensurert og fjernet fra Facebook.                                                                                                                                                  Siden nettavisen.no godtar kritikk av nazismen, kan du se innlegget i sin helhet her.

Det  var en gang en liten jødisk frisør.
Han hadde en liten barbersalong i en fredelig gate og akkurat mange nok faste kunder og akkurat passelig nok å gjøre.

Men den jødiske frisøren var redd.
I det siste hadde det kommet et nytt parti i landet hans. NSDAP. Frisøren likte ikke NSDAP.
NSDAP imponerte mange med sine flotte uniformer og oppvisninger. Men den lille jødiske frisøren visste hva de stod for.
Dette var folk som ønsket å kvitte seg med folk som ham.
Idag vet vi alle at han hadde all grunn til å være redd.
Men slik var det ikke på den tiden.

En dag kom det en offiser inn i salongen hans. En høy flott mann i imponerende SS-uniform.
Han så seg nysgjerrig rundt i den vesle salongen. Så sa han at han ville farge håret, og spurte, med sin mest innsmigrende stemme om den vesle jødiske frisøren hadde en time ledig.

Den jødiske frisøren var redd. Men han var også modig.
Jeg vil ikke ha kunder som deg i salongen min, sa han rett ut, jeg vil ikke ha folk med slik uniform i min salong!
SS-offiseren måpte. Han ble overasket over at noen våget å nekte ham noe.
Han ble  rasende, smelte med døren og gikk.

Utenfor salongen satte han seg til å gråte og jamre seg. Folk som kom forbi lurte på hva han gråt så sårt for.

Jeg blir diskriminert for min tro !!! gråt SS-offiseren. Jeg tror på NSDAP og jeg kler meg slik i denne drakten for å vise tilhørighet til min tro, hulket han.
Og nå får jeg ikke time hos frisøren! Jeg vil ikke ha slike som deg med slik uniform i salongen min! sa frisøren til meg!

Folk begynnte å synes synd på den stakkars SS-offiseren, som ble så skammelig behandlet.
Ikke fikk han gå kledd slik han ville og han ble nektet hos frisøren på grunn av sin tro! Ja, det  er nesten som i Amerika, sa folk - der negrene ikke fikk gå på samme kafè som de hvite!  
Det ble oppstuss om saken.
Avisene skrev om den. Frisøren fikk gjennomgå. Noen tok parti for ham, men de fleste tok parti for den stakkars forfulgte SS-offiseren.

Det ble rettsaker og oppstandelse og mye snakk om saken, og i den vesle byen var det en gammel tannløs komiker som aldri hadde vært morsom, som leste om den.
Han bestemte seg for å lage en sketsj til revyen sin.

I revynummeret gjorde den gamle komikeren skånselløst narr av den vesle jødiske frisøren og kalte ham  nazi-frisør og lo og hånte ham. Flere tusen mennesker i byen så revyen og lo og moret seg. Den gamle komikeren fikk støtte og hjelp fra andre komikere som også synes at latterliggjøringen av den vesle jødiske frisøren var kostelig.
For på den tiden var det vanlig å gjøre narr av jødene i komikermiljøet.

 

 

For oss som lever idag, med den kunnskapen vi har, fremstår denne historien som grotesk.
Den gamle komikeren og kumpanene hans fremstår som noen av historiens mest ondskapsfulle og hjerteløse tosker, og oppførselen deres får folk som lever idag til å skamme seg.

Dette er lett å se i ettertidens lys.

Å forstå sin egen tid er ikke alltid lett.
Man står midt oppi sin egen tid.
Den er rundt en på alle kanter.
Blinkende, lysende i alle farger. Så fort går tiden.

Menneskene som levde på den tiden og som gikk og lo av revyen til den gamle komikeren og følte medynk med den stakkars SS-offiseren forstod heller ikke sin tid.

Goodbye Allah

"Kan de ikke bare innrømme det? Det er ikke innvandringen som er problemet.
Problemet er å få  få folket til å ta til seg den nye læra. Ny-trua. Allah-trua."

Her kan du se hele det sensurerte innlegget, som ble fjernet fra min Facebook-profil og som førte til utestengelse fra Facebook. 

Folket og den Nye Læra                                                           

Igjen handler det om oss og dem.
Om "nordmenn" og "innvandrere".
I en ny rapport - lagt frem i media - som selv gjerne, når det passer dem, omtaler en "innvandrer" som en "nordmann".

Men når nordmenn faktisk består av innvandrede og fastboende - slik media også selv ynder å fremstille det - har media dermed gjort det umulig å for seg selv å  fortsatt snakke om "nordmenn" og deres negativitet mot "innvandrere" -  og fremdeles bli tatt alvorlig.

For hva er hvem og hvem er vi? Hvem har blitt mer positive til hva?
Hvem er det som i utgangspunktet var negative? Og hva var det de eller vi var så negative til? Var det menneskene selv man var negativ til - eller var det et verdisyn som er totalt i konflikt med det vestlige?
Og hvem var de som var skeptiske? Hva er det egentlig det handler om!?

Media og den fordomsfrie inkluderende venstresiden var de første til å propagandere for innføringen av et mangfoldig og tolerant Norge.

Men det hadde vi i virkeligheten allerede.

For virkelighetens nordmenn og medias vekslende "nordmenn" er og har alltid vært et sammensatt folkeslag.
Genetisk, religiøst og kulturellt - med et noenlunde felles verdigrunnlag.
Slik har det vært i tusen år.

Det norske mangfoldet er ikke noe som kom igår, med venstresidens multikulturelle hvitløksfolkedans i en gummibåt over Middelhavet.
Det norske mangfoldet har alltid vært her.

Men for media og venstre-eliten fantes det ikke noe slikt mangfold i Norge før de selv kom til makten, på Blindern og i NRK på 70-tallet.
Den norske befolkningen bestod inntil da av en gjeng rasistiske, trangsynte og fremmedfiendtlige heimfødinger, som  -
ved hjelp av media og toleranseakrobatene - nå endelig ser ut til å begynne å "lære seg" å godta fremmede mennesker.
Eliten har lært oss å bli åpne og tolerante - slik som de selv er i sin grenseløse verdensvandthet.

De har skjenket oss flerkulturen.

Fortell dette i de kosmopolittiske handels- og sjøfartsbyene!
Bergen, Stavanger, Tromsø!  Fortell det på hvert fiskevær,  pomorhandlende grenseovergang, hver Finnskogbygd! Fortell det til samene. Til sjøfolka.
Til vietnameserne.Nigerianerne og chilenerne. Til etterkommerne etter rogalandsvikingene og "Svartingene" fra Ishavet.
Fortell oss hvor rasistiske og fremmedfiendtlige "vi" var før. Før moskèene og rødvinen kom på bordet.
Før media og venstresiden skjenket oss Den Nye Læra. Åpnet våre hjerter, renset våre sinn. Viste oss den Rette Vei.

I denne fortellingen kan media og toleransedesperadoene aldri bli enige med seg selv om hva som er en nordmann.
Men de er som regel alltid enige om at  innvandrer betyr muslim. Og at en nordmann i bunn og grunn er en rasistisk heimføding.
Dersom han da ikke er innvandrer - altså muslim. Og dermed blir hedret med tittelen nordman

Så når "nordmenn" er "blitt mer positive" til "innvandrere" vil media og venstre-eliten gjerne at det skal være slik at det er de etniske vestlige presumptivt hvite  rasistiske nordmennene nå har blitt mer positive til islam. Til den Nye Læra.
At vi har lært.

Det er de "nordmennene" som har mest kontakt med "innvandrere" som er de som er minst negative til innvandrere, rapporterer de.
Altså minst negative til islam.
Skepsisen mot islam - som negativitet mot innvandring kalles - må derfor skyldes for lite innvandring, fastslår multikulturadoene.

Medisinen mot disse skadelige og sovjetfiendtlige holdningene er da altså  å eksponere pasienten for mer innvandring -
eller edderkopper eller hva nå den meningsløse fobien retter seg mot - altså: mer islam, flere moskéer, flere hijabber, flere kjønnsdelte klasserom, gymtimer, treningsstudioer, mer apartheid. Mer tran, helt til du venner deg til transmaken.

Så bare nordmennene lærer mer om islam - eller innvandring som det kalles når det skal være fint og duk på bordet - vil disse bli mindre skeptiske.
De vil bli åpne og tolerante. Mer avslappede. Skal jeg massere deg - du virker så anspent.

Vi  lærer at den nye trua ikkje er farlig fordi den er annsleis og rar! Etterkvart som ein blir kjend med ny-trua, blir me vande med ho.
Til slutt merkar ein ikkje skilnad. Alt er ens.
Bare dei gamle og dumme tolte ikkje den nye tida. Dei som var unge og åpne vart ikkje skremd av dette nye framande.

Snart omfavna "heile folket" "den nye læra".

Det er som å lese Pravda.

Media fremstiller altså det flerkulturelle og tolerante som noe som ikke fantes før, men som nå er iferd med å oppstå -
omtrent som Stalins Sovjetmenneske -  fordi motstanden mot innvandring, altså mot islam - den nye læra - har blitt mindre.
Blandt folk flest.
De presumptivt rasistiske nordmennene, skurkene og kulakkene i denne fortellingen.

Til tross for at vi vet at nordmenn er og har alltid vært en sammensatt befolkning.
Kulturellt, religiøst og genetisk.

Til tross for at vi vet at innvandrere også er en sammensatt gruppe.
Kulturellt, religiøst og genetisk.

Så når rapporten stiller sitt spørsmål: "Er du positiv til innvandring!?" svarer du kanskje ja.
På spørsmålet om innvandring.
For du er kanskje innvandrer selv. Eller har ektefelle eller kollegaer, foreldre, slektninger, naboer, venner, barndomskamerater som har innvandret til Norge.
Fra Thailand. Polen. Fillippinene. Chile. Brasil. Vietnam. Og alle de andre nasjonalitetene som ingen gidder å ofre sendetid på.
Katolikk. Buddhist eller sikh. Eller noen av de andre religionene som ikke teller i den nye multikulturen.

Da kan journalistene lese rapporten og fortelle at skepsisen mot islam er i ferd med å forsvinne. Den nye læra vinner fram.
Bare siste skanse står igjen.
De gamle. Dumme. De som ikke følger med i tiden, men som fremdeles holder fast på de norske verdiene.

For snart tok heile folket imot den nye læra! Skoleborna helsar Lenin!
Berre nokre gamle bøndar heldt fortsatt fast på å dyrke dei gamle gudane!
Ungdommen følger med i tiden og velger islam! Framtida og romrakettanes religion!

Men når skal redaksjonen i Pravda våge å stille oss - alle oss - innvandrede nordmenn og norske innvandrere - spørsmålet i klartekst:
Har du blitt mer positiv til den nye læra!? Til Allah-trua!?

Eller er du en av dem som forlot den i ditt gamle hjemland? Som brøt med den her i ditt nye hjemland? Som forstod at hat ikke var toleranse.
At kjønnsapartheid ikke var likeverd. At tvang ikke var frihet. At uniformering ikke var mangfold.
At en bok skrevet for over tusen år siden ikke kan dirigere oss som lever idag.

Hvorfor selger "Landeplagen" så godt? Hvorfor finnes Ex-Muslims of Norway? Hvorfor er et parti som arbeider for integrering  blitt valgt inn i regjeringen?

Og hvorfor er skepsisen til den nye læra blitt så stor,
at rettroende partikamerater og  ihuga misjonærer oftere og oftere må rope på nasjonale handlingsplaner for å stagge folkets motstand?

Kan de ikke bare innrømme det? Det er ikke innvandringen som er problemet.
Problemet er å få  få folket til å ta til seg den nye læra. Ny-trua. Allah-trua.

 

Det nenetsiske ordet "Sikhirtyia", som mine forfedre kalte seg, betyr direkte oversatt "Svartingene" på nenetsisk.Siden nordmenn alltid har vært et sjøfarende folk og et handelsfolk, har dagens nordmenn, slik som jeg, våre røtter i mange folkeslag, kulturer og religioner.

 

Du er hjertlig velkommen til å være venn eller følge meg på Facebook! Sånn ser den nye profilen min ut! :)

 

 

Ytringsfrihet på norsk

"Felles for oss som får sin profil og sine grupper stengt og innlegg sensurert er at vi i våre innlegg kritiserer ideologier som oppfattes som truende overfor det norske demokratiet.

Dette er helt legitim kritikk som er beskyttet av den norske grunnlovsfestede ytringsfriheten."

Da profilen min ble stengt ned, henvendte jeg meg til Facebook:

Til Släger Kommunikasjon

ved Jalila Bouzaida, på vegne av Facebook.
Kundekoordinator | Släger Kommunikasjon

Kongens gate 11 0152 OSLO,
Besøksadr: Inngang Nedre Slottsgate
Web: slaeger.com

Mitt navn er Karine Haaland,
jeg er en offentlig person i Norge, en forfatter, illustratør, debattant og blogger i den fullt lovlige norske publikasjonen nettavisen.no.

Min Facebook-profil har nå blitt stengt, og innlegg blitt fjernet med beskyldninger om at innholdet driver "angrep på mennesker på bakgrunn av rase, etnistitet, nasjonal tilhørigehet, religiøs tilhørighet, seksuell legning, kjønn eller funksjonshemning." og at jeg ikke er en virkelig person.

Dette er usant.
Beskyldningene er grunnløse.

Jeg vil at Facebook skal gjenåpne profilen min og jeg forventer Facebooks velvilje og samarbeid i forbindelse med dette.


For å få tilgang til min egen Facebook-profil må jeg nå legitimere meg for å  besvise at jeg er virkelig person.

Dette har jeg gjort alle de gangene dette tidligere har skjedd med mine Facebook-profiler.
Når jeg så sender inn legitimasjon, blir denne ikke godtatt av Facebook.
Jeg må da åpne en ny profil.
I nesten ti år har dette pågått.

Jeg er ikke den eneste som får sin profil og gruppe/grupper stengt og sine innlegg sensurert på denne måten.

Felles for innlegg som sensureres og profiler og grupper som blir stengt, er at innleggene, profilene og gruppene skriver om det norske samfunnet og våre verdier og om ideologier som oppfattes som truende mot dette.

Denne sensuren og påfølgende utestengelsen skjer - i mitt tilfelle - alltid  i forbindelse med at det har blitt postet innlegg på min profil hvor den norske befolkningen fremstilles som humane og vennlige og det norske samfunnet beskrives som historisk flerkulturelt og tolerant .
Og  hvor det rettes kritikk mot ideologier som offentlig fremsetter dehumaniserende og rasististiske ytringer om etniske nordmenn.

Når Facebook i Norge, på grunnlag av slik rapportering av slike innlegg og profiler, sensurerer og stenger disse, fremstår Facebook i Norge som et verktøy for totalitære ideologier som ønsker å sensurere kritikk rettet mot dem selv, og som ønsker at deres dehumaniserende karakteristikker av etniske nordmenn skal få stå uimotsagt i offentligheten.

Facebook i Norge fremstår her som et verktøy for totalitære ideologier slik vi kjenner fra det gamle DDR og fra det religiøse diktaturet i Iran.

Er dette en rolle som Facebook, med sin opprinnelse i ytringsfrihetens hjemland USA, ønsker å ha?

 


Felles for oss som får sin profil og grupper stengt og innlegg slettet er at vi i våre innlegg kritiserer ideologier som oppfattes som truende overfor det norske demokratiet.

Dette er helt legitim kritikk som er beskyttet av den norske grunnlovsfestede ytringsfriheten.

Den norske grunnloven med sin ytringsfrihet, er direkte inspirert av den amerikanske grunnloven av 1791, som også inneholder, i sitt første tillegg i den velkjente Bill of Rights, en klausul hvor USA's ytringsfrihet er sikret.

USA er hjemlandet til Facebooks grunnlegger og dets opprinnelsesland.
Om Facebook velger å ikke lenger respekterer sitt opprinnelsesland USA's grunnlov, med den av alle andre mennesker høyt respekterete og anerkjente Bill of Rights, kan jeg dessverre ikke gjøre noe med dette.

Men når  Facebook opererer i Norge forventer jeg  at Facebook respekterer norsk lov og med den vår grunnlovfestede ytringsfrihet, slik den beskrives i Grunnlovens § 100:

"Ytringsfrihet bør finne sted.
[ ]
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. [ ] Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale."

Vår ytringsfrihet i Norge er regulert gjennom Straffelovens § 185 av 2005, som gjør det straffbart å fremsette hatefulle ytringer overfor personer på bakgrunn av deres etniske, nasjonale, religiøse tilhørighet, homofile legning eller funksjonshemning.

Det skulle la seg gjøre for Facebook, slik som alle andre selskaper som opererer i Norge, å forholde seg til dette.


Jeg vil at Facebook i Norge skal gjenåpne profilen min.
Slik Facebook har måttet gjenåpne profilen til andre offentlige personer og debattanter i ytringsfrihetens Norge.
Som har blitt utsatt for tilsvarende hets og trakassering.


Innholdet i  denne mailen er publisert på min blogg i nettavisen.no.

Jeg er frem til og forventer Facebook i Norges samarbeid og velvilje i denne saken.

Med vennlig hilsen, Karine Haaland,
forfatter, illustratør, debattant og blogger."

 

Innlegget som førte til at jeg ble sensurert og utestengt kan du se her på bloggen på lørdag!

 

 

 

Hvis du vil følge meg på min nye profil er du hjertlig velkommen til det!

Sånn ser den ut:

 

 

Elitens siste krampetrekninger.


"- og dette er nettopp  hovedpoenget i innlegget som ble sensurert og førte til utestengelse,
og som må ha såret mest og truffet noens ømmeste og mest arrogante og fisefine tå."

 

Godt nyttår.

Det nye året åpnet for meg - og en del andre - med at  Facebook-profilene våre ble stengt ned.

Dette pleier å skje for min del i sammenhenger hvor  jeg poster innlegg hvor det tradisjonsrike norske  flerkulturelle samfunnet hylles - og ideologier,  som etter min mening  truer dette flerkulturelle mangfoldet, blir kritisert.

Jeg lager da en ny profil og bygger denne opp igjen.
Denne gangen har jeg henvendt meg til Facebook i Norge og gitt beskjed om at jeg ønsker at min profil skal gjenåpnes og at jeg ser frem til deres samarbeid i forbindelse med dette.

Facebooks begrunnelse for nedstengelsen har denne gang vært, som alltid - med bakgrunn i et sensurerte innlegg - at dette innlegget er "et angrep på mennesker på bakgrunn av rase, etnisitet, nasjonal tilhørighet, religiøs tilhørighet, seksuell legning, kjønn et.c."

I det sensurerte innlegget "Folket og den Nye Læra" hevder jeg at Norge alltid har vært etnisk, religiøst og kulturellt mangfoldig og at det var vi - folk flest - som selv hadde skapt dette velfungerenede flerkulturelle samfunnet, og ikke den venstreorienterte elitens tvang.

En helt legitim kritikk, beskyttet av den norske Grunnlovens § 100 som omfatter ytringsfriheten.
[ ] Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver.[]

Mine innlegg angriper aldri enkeltpersoner eller grupper på grunn av  rase, nasjonal tilhørighet eller religion.  De er derfor ikke i strid med Straffelovens § 185 som omhandler denne type angrep.

Mine innlegg kan latterliggjøre totalitære ideologier, handlinger og holdninger. Men de hetser ikke mennesker og folkegrupper.


Sensuren er grunnløs og uberettighet.

Innlegget mitt og profilen min er blitt rapportert på en slik måte at den utløser en automatisk standardsensur og utestengelse - slik mange får erfare i disse dager.

Det er logisk å slutte at de stemmene som enkelte ønsker å få fjernet gjennom slik organisert rapportering er de stemmene som retter ubehagelig fokus mot dem selv og til og med også gjør herlig narr av deres fjollete handlinger, holdninger, ideologi og lære.

Det er lett å forstå hvilke hårsåre persilleblad som nå stormer på sine ømme tær til rapporteringsknappen i disse dager.


" -om det flerkulturelle samfunnet skal lykkes videre må det være vår - folk flests -  fortjeneste.
Ikke elitens tvang og kontroll."


Mange som jeg, som skriver om samfunnet vårt og den norske kulturen vår - uten hat eller trusler -  men med legitim kritikk av ideologier og religioner som oppfattes som truende overfor dette, blir sensurert og utestengt  etter Facebooks "rasismeparagraf".
Begrunnelsen er alltid klassikeren  "rasistisk hets av folkegruppe".
.
Vi er også en sammensatt gruppe, vi som blir sensurert for å skrive om det norske samfunnet, når det gjelder - for å si det med Facebook - rase, etnisitet, nasjonal tilhørighet, religiøs tilhørighet.

Akkurat som Norge alltid har vært!
 
Og dette er nettopp hovedpoenget i innlegget som ble sensurert og førte til utestengelse,
og som må ha såret mest og truffet noens ømmeste og mest arrogante og fisefine tå!

Nemlig at i innlegget  "Folket og den Nye Læra" - som utløste sensuren og utestengelsen - hevder jeg at Norge historisk alltid har vært etnisk, religiøst og kulturellt mangfoldig.
Og at det var vi - folk flest - som hadde skapt dette tolerante og velfungerenede flerkulturelle samfunnet helt selv.
Lenge før rødvinen, moskèene og direktivene kom på bordet.

Jeg skjønner at dette ble for sterk kost for den venstreorienterte og den islamistvennlige eliten i Norge.
At det var vi - folk flest -  som hadde skapt det flerkulturelle samfunnet.

Og ikke de.

At de selv ikke hadde skapt annet enn splid og forbannelse gjennom sin elitistiske og arrogante tvangsinnføring av total toleranse for islam i Norge, og gjennom sin monomane terping om at enhver innvandrer representerer denne religionen.

I det sensurerte innlegget jeg hevder at vi - folk flest -  aldri har vært rasister og fremmedfiendlige, slik det gneldres om kontinuerlig fra øverste venstre hold.
Vi har faktisk drevet dette flerkulturelle samfunnet profesjonellt helt selv i tusen år, lenge før Marx og Muhammed tok sine første famlende steg ut på dansegulvet og skulle tvinge oss andre til å lystre deres stivbente trinn..

Og om det flerkulturelle samfunnet skal lykkes videre må det være vår - folk flests -  fortjeneste.
Ikke elitens tvang og kontroll.

Det sensurerte innlegget "Folket og den Nye Læra" som førte til utestengelse fra Facebook vil du kunne lese i sin helhet her på bloggen iløpet av kort tid!     I mellomtiden er du hjertlig velkommen til å gjenoppta kontakten på min midlertidige profil på Facebook!

 

 

Angiveriet

"- i den siste tiden har et økende antall personer blitt "rapportert" og sensurert og utestengt [fra Facebook] på bakgrunn av  innlegg som kunne stått på lederplass i en hvilken som helst norsk avis eller vært holdt som innlegg på Stortinget."

"Angiveriet, sensuren og den totalitære ideologiens tvang gjorde noe med oss under okkupasjonen. - [ det ] styrket vår identitet som et fritt folk og tilhørigheten til et fritt land, på tvers av religioner, etnisitet og kulturer."

"Måtte våre dagers angiveri føre til det samme."

Her er en viktig melding til alle dere som følger meg på Facebook - først og fremst -  TAKK!
For alle kloke og vittige og  kunnskapsrike innspill og oppmuntrende meldinger!
Dere er omlag 1500 mennesker som setter pris på det jeg skriver!
Takk for det!

Nå blir jeg kanskje nødt til å spørre dere om deres vennskap igjen.

I disse dager har jeg nemlig fått beskjed om at profilen min på Facebook er rapportert som en falsk profil og at den vil sannsynligvis bli slettet - eller gjort utilgjengelig for meg iløpet av 7 dager. Beskjeden kom etter at et innlegg hvor jeg skrev om det flerkulturelle samfunnet og ideologiene som truer det, ble fjernet og profilen min stengt i 24 timer.

Dette er ikke uvanlig for min profil.
Dette pleier å skje i sammehenger hvor  jeg poster innlegg hvor det jeg fremhever det opprinnelige norske flerkulturelle samfunnet - og kritiserer totalitære ideologier som etter min mening  truer dette mangfoldet.
Jeg lager da en ny profil og bygger denne opp igjen. Da vil dere kanskje få en ny venneforespørsel fra meg.

Nå er ikke jeg den eneste som opplever dette.

I den siste tiden har et økende antall personer blitt "rapportert" og sensurert og utestengt etter innlegg som kunne stått på lederplass i en hvilken som helst norsk avis eller holdt som innlegg på Stortinget.
Innlegg som handler om landet vårt,  kulturen vår og verdiene våre og/eller retter kritikk mot holdinger og ideologier som truer dette.

Begrunnelsen er  klassikeren  "goes against our community standards" og et "angrep mot personer på bakrunn av rase, etnisitet et.c."
De som sensureres representerer pussig nok en mangfoldig gruppe som representer en rekke ulike etniske og og kulturelle bakgrunner.

De innleggene som jeg blir rapportert og utestengt for ligner innholdsmessig innleggene andre har blitt rapportert for.
De kritiserer ideologier og holdninger. De driver ikke hets av såkalte raser og etniske grupper.

En kan ikke regne med å bli tatt alvorlig som debattant om man driver med hets og tullprat om folkegrupper.

Likefullt er begrunnelsen for sletting av profil/innlegg - en standardfrase om at innholdet er et angrep på enkeltpersoner
og/eller folkegruppe på bakgrunn av etnisitet et.c.

 

Det er selvsagt ingen fra Facebook som har lest innleggene.

Facebook er et selskap hvor aksjonærer og eiere stiller  krav til inntjening.
Det ville være enfoldig å tro at Facebook sier fra seg millioner i avkastning for å ha flere tusen ansatte i f.ks. Norge, på norske lønninger, til å sitte og følge millioner av kontoer og lese brev og granske innlegg og vurdere og drøfte og ta sensuravgjørelser å bakgrunn av dette.

Det var kun det gamle DDR som hadde råd til å drive med slik "manuell" overvåkning av landets innbyggere.
DDR er idag nedlagt.
Den gamle overvåkningsmastodonten gikk over ende etter  år etter år med tap. Og da hovedaksjonæren -  det gamle Sovjet - ikke lenger hadde råd til flere fruktesløse investeringer, var det kroken på døra for det tradisjonsrike diktaturet.

For ikke å ende opp som DDR, baserer Facebook istedet sin overvåkning på algoritmer istedet for  ansatte.
Det betyr at siden Facebook ikke har budsjettert med ansatte til  å overvåke og sensurere, er redaktøransvaret og sensurfunksjonen istedet i praksis overlatt til brukerne selv - gjennom rapporteringssystemet.

Alle som har prøvd å rapportere halshoggingsvideoer, hat-sider eller  falske profiler som tilbyr låneprodukter, vet at svaret du mest sannsynlig får fra Facebook er at nei, de kan ikke se at noe av dette går imot deres "comunity standards".

Det er ikke mange nok som har rapportert. Det var bare deg og et par stykker til. Eller så har ikke rapporteringen kommet ofte nok eller innenfor et bestemt tidsrom. Den har ikke fulgt mønsteret den skal. Du forstår ikke hvordan systemet fungerer.
Du tror at det er bare å si fra - så er det en voksen på Facebook som setter seg ned og ser på den fæle halshoggingsvideoen eller den nakne damen som heter  Berta Monique Epleskrotttvik og er kåt og ensom ikveld.
Sånn er det ikke.

Men hvis man er kunnskapsrik nok og godt nok organisert kan man få sensurert gamle kjerringer som poster bilder av katten sin.
Om man vil.

Den eneste måten å få stengt profiler og fjernet innlegg på er å organisere seg. Slik lar det seg gjøre å få fjernet profiler og innlegg - uavhengig av innholdet. Det er nok av eksempler.

Ved hjelp av organisert rapportering får grupperinger "narret" Facebooks systemer til å sensurere og utestenge innlegg og brukere de ikke ønsker skal få komme til orde i samfunnsdebatten.

Det vil si at redaktøransvaret og sensuransvaret i realiteten er overlatt til "den sterkeste rett".

Hvem er de? Disse følsomme og krenkede pøblene?
De "democratically challenged". De som ikke må såres og støtes fordi det står for det gode. Den rette tro.
De anonyme rapporterne. Angiverne. Like ansiktsløse som pedofile på nettet.

Det er umulig å si.

Der politiets IT-folk jakter på anonyme overgripere på krypterte nettverk og usynlige IP-adresser, leter du og jeg etter de ansiktsløse rapporterne i Pompel&Pilts dunkle sumplandskap.

Selv om det er umulig å vite hvem disse organiserte angiverne er, er det logisk å slutte at de stemmene som mobben ønsker å få kvalt og kneblet  er de samme stemmene som retter flomlyset mot dem selv og deres egne handlinger, holdninger, ideologi og lære.

Slik en forbryter alltid vil ønske å kvitte seg med et vitne.
Slik den pedofile ønsker å få narret politiet til å arrestere sitt offer istedet for seg selv.

Det vil derfor være logisk at de menneskene som ønsker å kneble kritikk mot seg selv, er de samme som organiserer seg for å få fjernet kritikken og få sine kritikere straffet.

Netthetsen er derfor ikke bare forebeholdt "ensomme tapere på høyresiden", nynazister og "fremmedfiendtlige"  - slik media gjerne vil at du og jeg skal tro.
De finnes også i rikt monn blandt de såkalt  "gode" - folk som tilhører en elite som har vært vandt til å ha kontrollen. Som har vært forskånet fra kritikk. Som ikke er vandt til å bli motsagt. Som reagerer med sverting og brunbeising allerede før det første klagebrevet fra de livegne er åpnet og lest...

At de har lagt seg ut med en grunnleggende norsk verdi, ytringsfriheten, og at de ikke har hverken sympati eller støtte hos folk bryr de seg ikke om.
Om de fjerner parkeringsplasser eller kritiske røster, brunbeiser sine betalende seere - det er ett fett for slike mennesker - så lenge de får undertrykke og bestemme.

At det er angiverne som i praksis har overtatt redaktøransvaret og sensurfunksjonen på sosiale medier, kan vi nok ikke gjøre noe med.

Men det kan gjøre noe med oss.

Angiveriet, sensuren og den totalitære ideologiens tvang gjorde noe med oss under okkupasjonen.
Ufriheten og undertrykkelsen skapte et samhold blandt folk og en stolthet over det som samfunnet vårt stod for og fremdeles står for.
Jo mer vi ble straffet for å kjempe for verdiene våre, jo mer ble samholdet styrket.

Angiveriet, sensuren og ufriheten styrket vår identitet som et fritt folk og tilhørigheten til et fritt land, på tvers av religioner, etnisitet og kulturer.
Vi forstod hvilke verdier som holdt oss sammen og som vi var glade i.

Måtte våre dagers angiveri føre til det samme.

 

 

 

 

 

 

Julens krenkende budskap

"Hvorfor blir noen støtt av budskapet om at alle mennesker er likeverdige?"

For noen er julen og dens budskap en utålelig fornærmelse, en krenkelse, et hån uten sidestykke, full av krokodilletårer og ømme tær.

For alle oss andre er den en samlende og inkluderende høytid.
 
For en norske kristne julen er ikke bare for de kristne og etnisk norske.

Også vi som tilhører en av Norges mange minioritetsreligioner eller er ateister er også velkomne til å feire julen. Og mange av oss gjør det.
Alle som vil kan feire julen.
Uansett rase, religion eller kulturell tilhørighet!

Denne julen ble jeg sensurert og utestengt fra Facebook på bakgrunn av et innlegg som hyllet mangfoldet, det flerkulturelle samfunnet og de felles verdier vi hadde i Norge - og kritiserte venstresiden og deres allianse med islamismen, som jeg mener gjør det flerkulturelle og helhetlige samfunnet i Norge umulig.
En rederlig kritikk av to splittende og totalitære ideologier som holder Norge i en skruestikke. Men pussig nok "against" Facebook's såkalte "community standards".

Og siden det ikke er lov til å hylle flerkulturen og de norske verdiene som samler oss og kritisere ideologiene som splitter oss - på Facebook -  skriver jeg heller om det  flotte norske samfunnet og de tingene som samler oss, her på bloggen istedet.
Så får Facebook Norge heller lese dette og vri seg som makk på en krok over at de ikke kan sensurere i andre folks aviser! :)

 

En av de tingene som samler oss er den norske julen.
Julen er en kristen skikk. Enten Facebook-mobben, venstresiden eller islamistene liker det eller ei.
Og det er en norsk skikk. Enten de liker det eller ei.
Og selv om vår jul er en kristen skikk og en norsk skikk, er den ikke hatefull, ekskluderende og intolerant.

Selv om de helst ville se at både julen og all norsk kultur var nettopp akkurat det.

Men sånn er det ikke.

At vi alle kan feire den kristne julen, er ikke fordi julen har blitt tømt fra sitt kristne innhold - sitt såkalt fordømmende, undertrykkende og intolerante kristne innhold, som visstnok skal ha skremt alle oss andre undertrykkede stakkarer vekk - slik mangt et norsk lærerværelse fremdeles innbiller seg - men nettopp på grunn av at julen har beholdt sitt kristne budskap.

Mange som ikke er kristne, men slik som jeg tilhører en minioritetsreligion, eller som forsverger enhver form for religion, er derfor velkomne til å være med å feire julen!
Noen av oss går i kirken - andre ikke. Noen pynter med eldgamle førkristne engler, noen med åsatroens grønne tre og andre med Jesu krybbe, pepperkaker, lys og lykter, bukk og nek!
Vi feirer julen på mange vis!

Den norske kristne julen har tatt opp i seg gamle hedenske skikker og tradisjoner, og helgendyrkelsen fra katolissismen og fra østlig-ortodoks kristendom. Det er en tusenårig hedensk solfest. Et festblot fra åsa-troens dager. En feiring av katolske St. Lucia, og østlig-ortodokse  St.Nikolaus fra Lille-Asia.

Den norske julen er flerkulturell.
Men den er ikke splittet av motstridende verdier.
Den samler oss om det samme budskapet! Den samme verdien.

Og det er derfor kan du feire julen hvis du vil. Selv om du ikke tilhører religionen.

Barn kan delta på julegudstjeneste i den kristne kirken hvis de vil. De kan lage gaver på skoler og barnehager, til minne om den østlig ortodokse St.Nikolaus. De kan synge kristne julesanger om den gamle forestillingen om Paradiset,  som deles
av mange religioner. De kan få være med synge at en frelser er født. Selv om deres egen religion fremdeles venter på sin messias.

For det er nemlig ingen som stenger deg ute fra julen fordi  du har en annen tro enn kristendommen

Kristendommen ekskluderer ingen.
Kristendommen sier ikke at de som har en annen tro er ikke-mennesker.
Kristendommen opererer ikke med såkalte ikke-mennesker.

Dette er det kristne budskapet.
Ingen mennesker kan kalles ikke-mennesker på bakgrunn av sin tro og tilhørighet.
Alle mennesker er like mye verdt.
Et menneske ble født, som menneskenes frelser.
Dette feirer vi.

Jeg er ikke kristen, men jeg liker dette budskapet!

Og derfor tar jeg gjerne en kamp nå i julen mot disse som i inkluderingens og toleransens navn rundt omkring på skoler og barnehager  - ivrer for å få fjernet julens kristne inkluderende innhold fra feiringen.
For ikke å støte enkelte.

Hvem er disse enkelte som kan bli støtt?
Og hva er det med det kristne inkluderende budskapet om likeverd som støter dem?
Hvorfor blir noen støtt av budskapet om at alle mennesker er likeverdige -- mann og kvinne, troende og ikke troende, svart og hvit?
Hvem er de - som blir støtt av noe sånnt? Og hvorfor skal de skånes fra toleranse, inkludering og likeverd?


Men hvis du som jeg, liker kristendommens inkluderende budskap om at vi alle er likeverdige, er du velkommen til å feire!

Uansett tro eller tilhørighet.
Det er ingen som stenger deg ute.
Ingen kaller deg ikke-menneske!

Velkommen!

Med ønsker om en morsom, hyggelig og fredelig julehøytid!

Slik lyver media

Om medias manglende troverdighet

"Det er HVA som presenteres og hva som IKKE presenteres, som er problemet."

" - oppfatningen av media som en del av en elite hvor medias fremste oppgave er å skjule og dekke over elitens svik og fiasko, og legge skylden over på folk flest istedet."

 

Min forhenværende fan, Anders Giæver, skriver i VG om mediekanaler som debatterer bl.a. såkalt mainstream medias manglende troverdighet.

De nye mediekanalene bl.a. resett, document, rights - øker voldsomt og de leverer en annen vinkling på virkeligheten enn det Giæver og hans mediekamerater har hatt enerett på å presentere for oss inntil nylig.

Jeg forstår at de tar opp kampen.

Disse kanalenes og deres publikums dom over mainstream media som løgnaktige, har Giæver i sin sak ingen tiltro til.

Hadde vi sett etter hadde vi sett at mediene er gode på etterrettelighet og sannferdige nyheter, forteller han. Usanne saker vil bli avslørt.

Men Giæver forstår ikke , i likhet med sine kollegaer i faktisk.no, at det er ikke det som er problemet - sannhetsgehalten i det som presenteres.
Det er HVA som presenteres og hva som IKKE presenteres, som er problemet.

Spesiellt når rights og resett kan vise deg sakene du ikke får se i dagsavisene og nrk.

Det er når mainstream media er mer interessert i å utbre seg om det gruoppvekkende i en aldrende hvit manns puppekommentarer, og samtidig diskret forbigår saken der en tenåringsjente blir først voldtatt og deretter bundet, helt bensin over og brent levende - ikke av Davy Wathne - men av en sårbar, eksotisk og fremmedkulturell ung mann, at det brer seg en oppfatning av media som lite troverdig.

Hvorfor får vi ikke lese denne saken i "avisen"!? Hvorfor vil de ikke at vi skal vite dette? tenker folk da.

Det er her oppfatningen av medias løgnaktighet og manipulering oppstår.

For de lyver kanskje ikke i det de snakker om.
Men deres løgnaktighet finner vi i det de ikke snakker om.

Når mainstream media er lite villige til å la oss få se nettopp de sakene som viser at elitens prestisjeprosjekt -
det liksom-flerkulturelle samfunnet - har raknet totalt i en orgie av voldtekter og jødehat, og heller retter fokus inn mot menigmanns "garderobeprat", forsegles oppfatningen av media som en del av en elite hvor medias fremste oppgave er å skjule og dekke over elitens svik og fiasko, og legge skylden over på folk flest istedet.

Det er dette Giæver og hans mediekamerater ikke forstår.

 

Det kan gå litt tid før din kommentar blir synlig. Vær snill og hold en grei tone. Diskuter sak og ikke person, er du snill.

Her er link til Giævers sak: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/gP7lXa/den-sinnssyke-fasen

Brobyggerne

Med utgangspunkt i den påtroppende Norges Røde Kors-presidentens uttalelser om "vi" og muslimene,
spør jeg: Hvorfor snakker alltid  inkluderingseliten om "vi" og muslimene?
Og hvem er "vi"?

En aldrende offiser har skiftet beite og gått inn i  de godes rekker, som president i Norges Røde Kors.
Her bekymrer han seg over samfunnet - slik skikken er - og refser folket:
"Vi bruker muslimene for å slippe å se oss selv i speilet!"  sier den pensjonerte generalløytnanten.

"Vi" bruker muslimene for å slippe å se oss selv i speilet!

Dette utsagnet forutsetter tre ting:

Det ene er at kritikk av religion er det samme som forfølgelse av folkegruppe.
Og at krav til tilpasning til samfunnets regler og normer er det samme som å legge skyld på en gruppe.

Det andre er "vi" burde ta et oppgjør med oss selv - se oss selv i speilet.
At "vi" fortjener å refses. "Vi" er ikke noe bedre selv!
Og hvem er "vi"?

Og dermed det tredje - og mest oppsiktsvekkende:
at denne høyt dekorerte offiseren med erfaring som FN-observatør fra bl.a. borgerkrigsherjede Syria,
Sør-Libanon og Kosvovo, velger å snakke om "vi" i forhold til muslimene.
 "Vi" er altså ikke-muslimene.
Og omfatter  da alle andre: kristne, buddhister, katolikker, jøder, sikher, hinduer, ateister et.c..

En bredspektret allianse med det felles mål å legge skylden for egne feil over på gruppen muslimer.

Som om "vi" var en enhetlig masse forent i  jakten på en folkegruppe å forfølge.

 

Det er ofte slik de snakker. Brobyggerne. Inkluderingsgeneralene. Toleransearistokratiet.

De som ofte og gjerne hever moralens pekefinger overfor sine mindre tolerante og inkluderende medborgere, og som gjerne beskylder andre for å skape hat, splid og polarisering.

Omtenksomme menneskevenner som maner til fred og forståelse, og snakker varmt om en inkluderende konfetti-overstrødd flerkulturell samfunnsfest, et kulturkalas, et FN i miniatyr, dekorert med blinkende lysende muslimer i alle farger og fasonger.
Sammen skal vi leve.
Gule, grønne, røde , blå.

Og like etterpå snakker  de belærende om muslimene og "vi".
Vi. Og muslimene.

Og i den fortellingen er "vi" alltid skurkene. Ikke-muslimene.
Og muslimene er alltid ofre.

Er det slik de vil inspirere til et helhetlig og inkluderende samfunn?

Ved å snakke om "vi" og "muslimene".
Ved å fremstille en religiøs gruppe som ofre for en samlet allianse av alle de andre?

Og ved å pålegge alle andre å være inkluderende overfor en gruppe
som de selv ikke engang gidder å inkludere i sitt eget "vi?

 

 

Det kan ta litt tid før din kommentar blir synlig! Kommentarer godkjennes før de legges ut. Ikke for å sensurere, men fordi det alltid er en eller annen som vil skrive et eller annet rart/stygt/grisete/ et.c. for moro skyld og det har jo ingen lyst til å lese! :)

 

 

Blandt folk

-Tenker du aldri på at folk leser det du skriver - at du faktisk kan skape muslimhat blandt folk!?
spør hun irettesettende, dirrende av raseri.

Jeg tenker meg om før jeg svarer.
Jo, det at folk leser det jeg skriver, har jeg vært opptatt av helt siden
jeg lagde de første tegneseriene for mange år siden.
Ar folk leser det jeg skriver.

Og at folk kanskje tenker at: det hun sier om religionen min, islam, er feil.
Eller at folk tenker at: det hun sier om religionen min, islam, er riktig.
Det tenker jeg alltid på. Så jeg spør henne:

-Har du aldri tenkt at folk kan være muslimer? spør jeg henne,
den rettroende, inkluderende, fordomsfrie, tolerante globalisten.
Har du aldri tenkt at muslimer er folk?

;)