hits

februar 2018

Endelig fred på Holmlia!

Endelig kvitt problemene på Holmlia!
 
"Endelig kan vi puste lettet ut!" sier beboerne på Holmlia.
 
Etter at Sylvi Listhaug trakk seg fra politikken for å dyrke grønnkål i hagen hjemme på Sunnmøre, har det endelig blitt fred på Holmlia.
 
"Da Sylvi herjet her var området utrygt" forteller beboerne. "På kveldstid kunne Sylvi dukke opp nårsomhelst og skape frykt med retorikken sin. Når Sylvi begynnte med retorikken sin gav folk fra seg både penger, jakker og telefoner og sprang. Selv folk som eide skytevåpen brast i gråt og skalv av frykt når Sylvi begynnte med retorikken sin!"
 
Nå kan heldigvis beboerne få gå ifred på Holmlia! Den fryktede ministeren er borte, og med henne forsvant knivranene, bilbrannene, mobbingen, skyte-episodene.
 
Beboerne på Holmlia retter nå en ektefølt takk til vikar-læreren på ungdomsskolen, som rettet fokus mot årsaken til problemene slik at de ble løst med det samme!
 
Vi er ham evig takknemlig, sier beboerne, som er glade over å bli kvitt ministeren som herjet bydelen.
 

https://www.nettavisen.no/meninger/karinehaaland/endelig-fred-pa-holmlia/3423416746.html

Så norsk som noen.... ;)

Oslo hadde et kort og eksplosivet glimt som flerkulturell smeltedigel for mange år siden. jeg er både glad og takknemlg for at jeg fikk oppleve dette

Prisen vi betaler for elitens idioti

"Mens #metoo stort sett har handlet om "hvite mennesker" som klyper hverandre i rompa og kommenterer hverandres pupper, og har fått dyttet mange mektige bort fra sine posisjoner og åpnet veien for dem stod trippende i kø, retter #120db søkelyset mot vanlige menneskers hverdag. "

"Kvinner og barn voldtas og lemlestes mens det kakles begeistret i batikk og patchouli på kulturfestivaler og asylkampanjer. Pattene velter utover mens det skuffes innpå i politikernes kantiner. Det gulpes om et rausere samfunn mellom munnfullene." 

I 2016 ble en 12 år gammel norsk jente invitert hjem noen litt eldre ungdommer.
Eller barn, som det heter nå om dagen.
Hun ble invitert til spille Playstation, spille musikk og andre ting som ungsommer gjør.
Å få bli kjent med andre ungdommer fra en fremmed kultur var dessuten spennende og lærerikt.

De fire ungdommene som holdt 12-åringen fanget i den kommunale boligen de bodde i og voldtok henne, er asylsøkere fra et Øst-Afrikansk land.
De bor fremdeles i byen hvor jenten bor.
Hun går ikke ut lenger.
Voldtektsmennene henger i en gjeng i byen og vet at de kan "ta henne" når som helst.
Det kommer aldri noen reaksjon likevel.

Den ene av ungdommene, som var 19 år på tidspunktet da voldtekten skjedde, er dømt til fengsel. Han som var 17 da han voldtok den 12 år gamle jenten er idømt samfunnsstraff.
Siden dommene er anket, går ungdommene fremdeles fritt som de vil rundt i byen.

#120db er et europeisk initiativ startet av unge kvinner i Tyskland denne uken,  og som er i ferd med å ta av på sosiale medier akkurat nå.

Som en reaksjon på vold og voldtekter mot tyske kvinnner. Det er lite sannsynlig at #120db vil begrense seg til Tyskland.

#120db har navnet sitt etter støynivået på den håndholdte voldsalarmen kvinner i Europa nå oppfordres til å bære med seg dersom de ferdes i områder hvor muslimske immigranter også ferdes.

#120db har til felles med de priviligertes #metoo, at hensikten er å gjøre oppmerksom på vold og overgrep mot kvinner.

Mens #metoo stort sett har handlet om "hvite mennesker" som klyper hverandre i rompa og kommenterer hverandres pupper, og har fått dyttet mange mektige bort fra sine posisjoner og åpnet veien for dem stod trippende i kø, retter "120db søkelyset mot vanlige menneskers hverdag.

I motsetning til #metoo, som stort sett har oppnådd på å etablere interne maktkamper blandt de ressurssterke,  retter #120db seg mot volden, drapene og voldtektene som begås av immigranter med muslimsk bakgrunn, fra Nord- og Øst-Afrika og MidtØsten mot vanlige kvinner og barn i Europa.

Trenger vi en egen kampanje mot muslimske menns vold mot kvinner?

Tydeligvis.

For om dette tier #metoo og resten av den politisk korrekte eliten i media og politikk. SV-kjerringer av alle kjønn, kvoteringsfeministene og alle de andre selvopptatte, unnskyld uttrykket, små hvinende tissejentene. Her tier, med noen få hederlige unntak - ofte da med muslimsk bakgrunn og eller på høyresiden - stort sett alle europeeiske og norske politikere og media.

Snakker de om det, omtales det i vage og ulne ordelag - ment for å beskytte talspersonen selv, fremfor ofrene - og alltid med den obligatoriske læresetningen "vi må huske at ikke bare -"  limt på til slutt.

De tier ikke bare om muslimske migranters vold mot ikke-muslimske kvinner.
Siden 70-tallet har de på samme måte tiet om volden, terroren, drapene, lemlestelsene og voldtektene av muslimske barn og kvinner. Utført av muslimske menn. I Norge, Skandinavia og Europa.

Det er en del av deres kultur", får vi høre da. Mens det dingles med treperler og ringles med hvitvinsglass og sommeråpne kunstgallerier.
Kvinner og barn voldtas og lemlestes mens det kakles begeistret i batikk og patchouli på kulturfestivaler og asylkampanjer. Pattene velter utover mens det skuffes innpå i politikernes kantiner. Det gulpes om et rausere samfunn mellom munnfullene.                                 De blir kvalme av sånne som meg, sier de, når jeg forteller om overgrepene.

Jeg ble født inn i og vokste opp i et velfungerende flerkulturelt Norge.
Mine barndomskamerater, klassekamerater, ungdomsvenner og studiekamerater, voksenvenner og kolleger, mine familiemedlemmer og min etterhvert  extended family, har og hadde sin bakgrunn fra Afrika, LatinAmerika, Asia og MidtØsten.
De tilhørte og tilhører alle forskjelllige såkalte raser og religioner.

Min bakgrunn deler jeg med de aller fleste nordmenn. Innfødte og innvandrede
Det er sånn vi er.
Det er sånn vi var.

Da jeg var barn og ungdom var det ingen som var "redde for utlendinger".
Jeg tenkte aldri at det ville skje vold.
INGEN tenkte at vold ville skje.

Det falt meg bare ikke inn at en som var innvandrer var en farlig person.
Jeg  var jo vokst opp blandt innvandrere. Jeg gikk på skole med innvandrere,  jobbet med innvandrere, drakk med innvandrere. Jeg pleide å feste med en gjeng muslimske unge menn og gutter fra MidtØsten. Raringer og filmenerder. Kjærligheten til filmmediet knyttet oss sammen.
Det falt meg aldri inn at de kunne skade meg. De var og er vennene mine.

Nå har vi fått en kampanje som heter #120db.
Den retter søkelyset mot voldtektene av kvinner og barn utført av muslimske gutter og menn i Europa.

#120db vil bidra til å stigmatisere muslimer.
Det er uunngåelig.
Det er prisen vi betaler. Vi vanlige folk.
For andre menneskers treperler og batikk. Ansvarsløshet og selvopptatthet.

For idioters lek med menneskeliv.

 

http://www.120db.info/

http://www.wakingtimes.com/2018/02/02/120db-european-women-unite-stop-wave-sexual-abuse-migrant-men/

 

Ikke alle forstår norske verdier

"I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er "fattig" og hvem som er "rik".
Hvem som er "mektig" og hvem som ikke er det."

I ett år arbeidet jeg, blandt andre, sammen med en av Norges mektigste og mest innflytelsesrike personer.

Visste du ikke hvem han var ville du tatt ham for å være en "vanlig mann".
En som kunne stått foran deg i kassen på Rimi.
En mann med pent, velholdt og velbrukt hverdagstøy.
En mann som tilbragte feriene på hytta med forskjellig arbeid og turer i naturen og som foretrakk sin egen matpakke femfor imponerende lunsjer.
En nøysom og arbeidssom mann.
Han kunne vært en av oss.
Han var en av oss.

I noen menneskers øyne var han "fattig". En mindreverdig. Som de kunne se ned på.
En mann uten prangende plastsmykker,  merkekopier, leide luksusbiler, osende av billig aftershave.
Han kunne da ikke være noe verdt.
Han var god for milliarder. Han styrte pengstrømmer, arbeidsplasser og bedrifter, og hadde utallige styreverv. Han hadde høy anseelse.
Blandt oss som visste hvem han var.

Blandt dem som ikke visste hvem han var, hadde han også respekt.
Den alminndelige respekt som nordmenn viser hverandre.
Uansett rang elller status.

I Norge kan vi ikke alltid se hvem som er "fattig" og hvem som er "rik".
Hvem som er "mektig" og hvem som ikke er det.
I Norge går direktøren "på gølvet" med styrthjelm og nistepakke.
På hytta går bedriftseieren i avlagt tøy og pusser snekka.
Mannen som kommer kjørende  i den velbrukte Mercedesen som har hatt èn eier etter Moses, er byens mest velstående - regnet i eiendom og investeringer.

I møte med norske bedrifter og med norske ansatte i utlandet, reagerer utenlandske bedrifter og ansatte med positiv overraskelse på "den norske stilen".
Den uformelle - men ikke useriøse - stilen. Likefremheten, ærligheten og den greie og usnobbete holdningen til "høy" eller lav".

I Norge er alle like mye verdt.
Mann eller kvinne, barn eller voksen. Religiøs eller ateist.
Handicappet eller funksjonsfrisk. Homo eller hetero.
"Hvit" eller "svart".

Dette er et ideal i Norge. Likhetstanken. Selvom vi ikke allltid får det til, eller om ikke alle er like innstillt på å være med på dette, er det dette de fleste av oss er enige om at er en ting å strebe etter å oppnå.
Slik har det vært.
Men slik vil det kanskje ikke alltid være.

I over ett år har jeg fått være med på et integreringsprosjekt.
Laget i samarbeid med innvandrere og flyktninger på en liten plass i Norge.
Prosjektet, i form av en bok, er laget etter de nye retningslinjene for integrering, som den nye regjeringen la frem for og fikk flertall for i Stortinget.

Ifølge disse nye retningslinjene skal kunnskaper om norsk kultur og norsk samfunn vektlegges.
Dette synes jeg er utrolig viktig.

I mange land i verden blir Norge og norsk arbeidskraft og norske idealer beundret, sett opp til og aktet.
Mange kommer hit og mange ønsker seg hit.
De aller fleste for å ta del i dette.
Da fortjener de å få en sjangs til å sette seg inn i dette.

Defor var det en glede å få være med på prosjektet. Å få lage tegninger som viser mangfoldet i Norge og respekten vi har for hverandre.
Selv om vi ikke alltid klarer å få det til, er det slik de fleste av oss ønsker å leve.

Noen av dem som kommer hit er ikke klar over at vi har det slik her i Norge.
Og noen av dem ser også ned på oss når de forstår hvordan vi har det her.

Hos dem er det lov å peke på folk som har sin opprinnelse fra Afrika, som det heter på fint, og kanskje le eller skjelle og si "se svartingen", "apekatten" og "jeg hater svartinger".

Selv om  "svartingen" de ler av kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et land å flykte til, i fred for krig og forfølgelse.

Hos dem er det lov å se ned på kvinner. Behandle dem nedverdigende. Betrakte dem som horer fordi de tilhører en annen religion enn dem selv, og kler seg slik de selv ønsker.                                                                                                                                                                                                    Selv om kvinnene her har vært med på å gjøre Norge til et land å finne fred og velstand i for andre.

Hos dem er det lov å skade homofile. Jeg dem og plage dem, og enda ta livet av dem.                                                                                                                                          Selv om den homofile de jager kanskje er en av dem som har vært med å gjøre Norge til et sted hvor man kan finne trygghet og gå ifred for den som har en annen religion eller rase enn de andre.

Hos dem er det lov å se ned på barn.
Bytte dem bort, selge dem og skade dem fysisk.
Selv om barna i Norge for oss er selve fremtiden, som skal vokse opp å ta vare på oss og landet vårt slik at det skal være fred og velstand her også i fremtiden.

Hos dem er det lov å trakassere mennesker som ikke har dyre klær og prangende smykker, som blir regnet som "fattige" og "lave".

Selv om den de ser ned på kanskje er en mann som min gamle sjef.
En av dem som har bygget opp bedrifter og næringsliv i Norge, og gjort Norge til et land hvor vi har råd til å forsørge den som er på flukt.

Derfor var det viktig for meg når jeg fikk være med på dette prosjektet, å vise dem som kommer hit hva de kan få være med på.
Tegningene mine i boken går derfor inn for å vise Norge slik jeg husker det fra oppveksten min.
Et hyggelig flerkulturellt samfunn, med mange ulike etnisiteter og religioner.
Et velfungerende versjon av det nå så utskjellte fargerike felleskapet -  hvor vi prøvde å leve etter tanken om likeverd.
Et samfunn hvor ingen religion stod over en annen, et samfunn hvor mann og kvinne var like mye verdt, hvor det ikke var lov å peke og spotte og se ned på folk som anderledes.
Homo eller hetero, "svart" eller "hvit", rik eller fattig, høy eller lav.

Jeg ville at de skulle få se dette.
At de skulle forstå.
At her bestemmer vi.
"Svart" og "hvit". Mann og kvinne. Troende eller ikke troende.
Sånn har vi det her.
Og sånn vil vi at det fortsatt skal være.

I noens øyne er det en respektløs, nedlatende og kulturimperialistisk holdning  -  å "tre vår kultur nedover hodene" på dem som kommer hit.
Dette sier de.
De samme menneskene som i årevis har prøvd å "tre" sitt eget såkalte flerkulturelle prosjekt "nedover hodene på" nordmenn.
Nordmenn av alle raser og religioner.

De samme menneskene som høyt og ofte utbasunerer at de skal bekjempe "forskjells-Norge" som de ofte gnåler høyt og gjerne om.
Ja, det er bare å brette opp ermene.

Så lite forstår enkelte av dem som er født og oppvokst her.

Så derfor-  takk til dere som forstår hva vi har bygget samfunnet vårt på.
Både  dere som "var her fra før" og  til Lily Bandehy og alle dere andre som har "kommet hit"!


Dette har ligget i "skrivebordsskuffen" altfor lenge.
Takk, Lily Bandehy som fikk meg til å ta det frem og klistre det opp!
Her er Lilys blogginnlegg: