hits

Kunsten å holde kjeft om islam

Aftenpostens nye tegner, Marvin Halleraker, er ikke-muslim. Likevel lever og arbeider han innenfor de samme begrensninger som islams eget lovverk setter for norske muslimer og ikke-muslimer i Norge idag. En religiøs rettshåndhevelse som norske myndigheter ikke evner å beskytte hverken ham eller oss andre, norske borgere, muslimer og ikke-muslimer mot.

 

Halleraker vil som enhver annen muslim eller ikke-muslim i Norge måtte bøte med livet eller leve med drapstrusler mot seg og sin famile om han karikerer eller håner profeten Muhammed.

Norske myndigheter tillater med dette at en religion, islam, setter seg over de norske lovene og dømmer og straffer norske statsborgere i Norge.

Arbeiderpartiet viste i sin regjeringstid ingen vilje til å yte motstand mot denne lovhåndhevelsen i Norge.
Heller ikke den borgerlige regjeringen med Solberg og Grande som nøkkelpersoner viser evne eller vilje til å beskytte sitt lands borgere mot dette.

Den som karikerer Muhammed må enten bøte med livet eller leve med drapstrusler.
Som Marvin Halleraker uttrykker det i intervjuet i Aftenposten: da vil enkeltpersoner gå til voldelig aksjon.

Enkeltpersoner.

Ikke den karikerte Muhammeds egen lovhåndhevelse.

Men enkeltpersoner.

Som da ikke har noe spesiellt forhold til den karikerte Muhammed.

Marvin Halleraker er ikke feig fordi han ønsker å unngå islams straff. En kan ikke kalle noen feig fordi de ikke ønsker å bli dødsdømt og henrettet.

Men jeg oppfatter det som unnvikende av ham å ikke si det rett ut: at det er islams rettshåndhevelse, dom og straff i Norge som han har grunn til å frykte.

Ikke tilfeldige "enkeltpersoner".

En karikaturtegner som sikter litt til side for blinken for å slippe å bli utsatt for kritikk fra de politisk korrekte vil selvsagt aldri bli noen virkelig karikaturtegner, men istedet være hemmet som en person som ønsker å unngå de politisk korrektes utenomrettslige dom og straff - nemlig oppsigelse og utfrysning.

Når en ikke kan si rett ut hva det er som truer, nemlig islams rettshåndhevelse, vil en fortsette å tegne, regulert av frykten for en tilsvarende utenomrettslig rettshåndhevelse - nemlig kollegenes utfrysning gjennom baksnakking, sverting, stempling og til slutt oppsigelse.

Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har jobbet i omtrent alt fra BT til Nettavisen.

Den karikaturtegner, satiriker eller komiker som sier rett ut at det er islams straff vi har grunn til å frykte og ikke "enkeltpersoners" spontane voldsutøvelse - blir dømt og straffet av en en flokk andre enkeltpersoner - våre kollegaer.

Håper Halleraker forstår at det som kommer til å straffe ham for Muhammedkarikaturer er islams rettshåndhevelse - ikke enkeltpersoner. Og at han vil bli straffet av sine kollegers egen rettshåndhevelse om han sier dette rett ut.
Og at han forstår at han arbeider under de betingelser islam har satt for ham, like mye som han arbeider under kollegers press om å ikke røpe dette.

 

https://www.aftenposten.no/kultur/i/kajK5a/-Det-er-lett-a-finne-materiale-for-en-satirisk-tegner-na-for-tiden-Det-er-mye-ufrivillig-komikk-i-verden

 

 

 

 

 

 

 

 

Sauen som hadde det greit

 

"Er du ikke plaget av det elektriske gjerdet?" spurte de sauen.
"Ånei", sa sauen "det er bare om jeg kommer borti det, og det trenger jeg jo ikke å gjøre."

Neste dag var gjerdet plassert tettere og utgjorde et mindre område enn tidligere.

"Plages du ikke av det elektrriske gjerdet?" spurte de sauen.
"Ånei" sa sauen "det er jo bare om jeg hopper over det, og det trenger en jo ikke utsette seg for!"

Hver dag ble gjerdet flyttet littegranne lenger inn, og tilslutt stod gjerdet så tett rundt sauen at den nesten ikke kunne røre seg uten at den ville få støt.

"Plages du ikke av det elektriske gjerdet?" suprte de sauen.
"Ånei, det er bare om jeg beveger på meg" svarte sauen.
"Og det trenger jeg jo ikke å gjøre."

 

Hvorfor vil ikke de "verdige" islamkritikerne håndhilse på sånne som meg?

Våre dagers "verdige" islamkritikerne, med sin avstandstagen til høyrepopulismens islamkritikk, minner mest om gamle dagers Cupido. Det "verdige" pornobladet. Pornobladet som viste porno, eller erotikk som det kaltes på fint, på en mer "verdig" og fin måte enn folk flests enfoldige pornoblader.

Idag er det blitt vanlig i visse kretser å skille mellom den "verdige" islamkritikken, og høyrepopulismens islamkritkk.

Du kan si at skillet mellom de "verdiges" islamkritikk og høyrepopulismens islamkritikk ligner 80-tallets skille mellom erotikk og porno. Man drev med samme aktivitet, men på en mer meningsfyllt og verdifull måte.

De "verdige" islamkritikerne er de som så gjerne vil kritisere islam, men som må bedyre i annenhver setning at de tar avstand fra den såkalte "høyrepopulismen".
Å kritisere islam og samtidig løsrive kritikken fra "høyrepopulismen" er en komplisert øvelse, omtrent som å forklare hvorfor erotikk ikke dreier seg om sex, men at porno gjør det, og som blir mer og mer innviklet etterhvert som debattantene ror seg lenger og lenger ut på landet.

For det første er kritikk av islam alltid en kritikk av dens manglende religionsfrihet og ytringsfrihet, dens lovpålagte kvinnefiendtlighet, jødefiendtlighet og fiendtlighet og diskriminering av alle utenfor islam, dens pålegg om en uløselig sammenfatning av statsmaktene med religionen som den grunnleggende del av den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Kort sagt - islamkritikk er i seg selv en kritikk av alt som strider mot vestlige - og dermed norske - verdier som likeverd og likestilling, sekularitet, folkestyre, religionsfrihet, aksept for religionskritikk et.c.

Islamkritikk er i seg selv et forsvar for vestlige - og dermed også - norske verdier, kultur, menneskesyn og omgangsform.

En vesentlig del av den såkalte høyrepopulismen er nettopp å fremholde og forsvare slike vestlige verdier - i Norge - norske verdier.

Derfor er det å kritisere islam og samtidig fraskrive kritikken forbindelse til den såkalte høyrepopulismens agenda hvor vestlige verdier hylles, er et komplisert prosjekt, for ikke å si umulig prosjekt.

En må først kritisere religionsideologien islam for å være jødefiendtlig, kvinnefiendtlig, diskriminerende og udemokratisk et.c. Deretter må en fraskrive denne kritikken forbindelsen med en bevegelse som har opprettholdelsen av nettopp disse vestlige - her norske - verdiene som likeverd, demokrati, sekularitet, ytringsfrihet, og den - her norske - kultur som springer ut av dette, som sin viktigste agenda.

Å kritisere islam og samtidig avstand fra vestlige verdiers mest markante forkjempere, ender tilslutt opp som barndommens selskapsleker hvor hensikten er å få deltagerne til å ende opp som mer og mer latterlige, snublende i usynlige tau, utsyrt med papptallerkner på ørene og lallende på sanger der de forskjellige ordene var byttet ut me trompet-tut og fløyting. .

Hvorfor er så mange "verdige"  islamkritikere opptatt av å ta avstand fra den såkalte høyrepopulismen når deres eget prosjekt - om en skal ta det alvorlig - er det samme?

For meg ser det ut til at mange av disse oppfatter "høyrepopulismens" sterke forsvar av den demokratiske nasjonalstaten og den - her norske - likeverdskulturen, som et rasistisk prosjekt, fiendtlig overfor alle andre kulturer og religioner.

Så lenge de slik skaper, opprettholder og dyrker sitt fiendebildet av høyresiden, vil disse "verdige" islamkritikerne selv opprettholde den splittelsen de selv anklager andre for å stå bak.
Jeg er en "høyrepopulist" som forsøker å bygge bro over til de forskjellige islsmkritikerne, men jeg merker at det ikke er lett.

Det er ikke alle de vil håndhilse på.

 

 

 

 

Kan vi ha et likestillings- og diskrimineringsombud som forsvarer diskriminering?

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm har ikke forstått hva jobben hennes går ut på.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm forsvarer vikarlærerens hilsenekt på kvinnelige kollegaer.

Hun møter motbør fra mange hold, fra "folk flest"  - muslimer såvel som ikke-muslimer, som mener dette er brudd på almindelig folkeskikk og bryter med norsk kultur, fra jurister, og fra muslimer som f.ks. lege og psykiater Sharam Shaygani, som påpeker det diskriminerende og stigmatiserende aspektet ved å tillate ultrareligiøse å diskriminere.

Vi har altså et  likestillings- og diskrimineringsombud som er imot likestilling og som forsvarer brudd på den norske loven om diskriminering.
Kan vi ha det?

I Norge er det straffbart å diskriminere noen, altså forskjellsbehandle, på bakgrunn av bl.a. kjønn og religion.

Når en person som er religiøs nekter å følge spillereglene på sin arbeidsplass, som er i tråd med det norske lovverket om likestilling, og mister jobben på bakgrunn av dette - mener han seg diskriminert på grunn av sin religion, eller religiøs tilhørighet, som det heter på fint.

Men det er han ikke blitt.

Vikarlæreren mistet ikke jobben på grunn av at han tilhørte en religion.
Han mistet jobben fordi han nektet å følge spilleglene på sin arbeidsplass og fordi han utførte det som iflg norsk lov er en straffbar handling.

Hadde vedkomnende holdt seg innenfor loven og fulgt reglene på sin arbeidsplass og likevel mistet jobben med begrunnelsen at han simpelthen tilhørte en bestemt religion, hadde dette vært å regne som diskriminering.

Men det er altså ikke hans religiøse tilhørighet som er grunnlaget for at engasjemenet ikke ble viderført, men en konkret handling som er i strid med lov regler.

Når Likestillingsombudet forsvarer dette bruddet på lov om diskriminering , en lov hun selv er i satt til å ivareta, har hun ikke forstått oppgaven sin.

 

Hijabben - vår tids hvitfarge

I Norge idag foregår en segregering mellom mennesker som er identisk med den segregering som ble praktisert i de amerikanske Sørstatene under Jim Crow-lovene. Den foregår med myndigheter, barnehagetanter og skolelærere, media og lokalpolitikeres velsignelse. Kritiserer du segregeringen anklages du selv for rasisme og diskriminering

Ved hjelp av hijabben segregeres det norske samfunnet.

Hijabben skiller mellom de med moral og de uten. Mellom de ærbare og de laverestående. Mellom de sivilliserte og de primitive.

Moral, sivillisasjon eller mangel på disse egenskapene var også grunnlaget  for de amerikanske Sørstatenes segregeringslover.

En skillte her mellom den kategorien mennesker som var høyverdige, moralske og sivilliserte, som kaltes "whites" - hvite, og mellom den kategorien mennesker som var laverestående, umoralske og primitive, de såkalte "coloreds" - fargede.

Hudfarge og andre fysiske trekk, besteforeldre og oldeforeldres såkalte rase utgjorde den gang de ytre kjennetegn som ble benyttet for å definere hvilken kategori et menneske  skulle plasseres i.

I Norge idag har hijabben tilsvarende funksjon.

Hijabben er det ytre kjennetegn som i dagens samfunn angir hvilken kategori et menneske skal plasseres i.
Om en skal plasseres i første kategori, blandt de moralsk høyerestående og sivilliserte. Blandt våre dagers "hvite".
Eller om en skal havne i den menneskelige annensorteringen, blandt de kasserbare laverestående, umoralske og primitive arter. Blandt våre dagers "fargede".
Hijabben plasserer en i den første kategorien, de høyverdige.
Uten hijabb havner en i kategorien laverestående.

Slik segregering har ingen plass i et moderne demokrati hvor  likeverd, mangfold og toleranse er en del av verdigrunnlaget.
Hvor vi har lover som har gjort diskriminering, forskjellsbehandling og rasisme straffbart.

At det segregerende symbolet hijabb blir møtt med kritikk i et slikt likeverdsbasert samfunn hvor diskriminering vekker avsky, er derfor å forvente.

Likevel støtter myndigheter, media, lokalpolitikere, barnehagetanter og skolelærere opp under segregeringen, kaller det en berikelse for vårt samfunn og går til angrep på kritikerne for å forsvare den.

Når hijabben møter kritikk, blir den forsvart og unndratt kritikken ved å imøtegå den med den samme argumentasjon som brukes når en "rase" eller "hudfarge" blir nedvurdert.
Som om kritikken mot hijabben derved er å anse som rasisme eller diskriminering.

En møter altså kritikken mot hijabbens segregering med å gi hijabb-brukeren rollen som segregeringens offer. Som om hijabben var en hudfarge eller en rase som plasserte en i laveste kategori.

Men hijabben er ikke en hudfarge. Hijabben er ikke en rase.

Hijabben er et symbol man kan kle på seg.
Og som da gir en de samme privilegier som det de segregerte Sørstatenes "hvite hudfarge" gav. Beskyttelselse av loven.
De såkalt "fargede" hadde ingen slik beskyttelse, ingen rettssikkerhet.

Hijabben er det norske samfunnets "hvitfarge", det ytre kjennetegn som plasserer en i øverste kategori menneske, blandt de utvalgte som er sikret beskyttelse mot de overgrep og trakassering som blir de hijabbløse til del.

Det er rimelig å forvente at slik segregering vekker reaksjoner i et moderne demokrati hvor likeverd, likhet for loven, mangfold og toleranse er blandt grunnverdiene, og hvor vi har lover som gjør diskriminering og forskjellsbehandling straffbart.

Det er rimelig å forvente at slik segregering og kategorisering møter kritikk i et likeverdsbasert samfunn hvor diskriminering vekker avsky.

Det er derfor uforståelig hvordan hijabben tillates å innføre slik segregering i vårt samfunn, og slik sette seg selv på den privilegerte og beskyttedes plass, med velsignelse fra myndigheter og politikere, og at den tillates, når den møter kritikk for dette, å gråte den undertrykkede og utsattes krokodilletårer.

 

 

 

 

 

 

Moské-monopol og imamløyve

Vi trenger en bedre lovgivning om religiøs praksis i offentligheten.

Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll, i 1922, og har vært fullt ut statlig eid fra 1939 og har -  fra 1938 - etter en rekke folkeavstemninger for og imot div. typer alkohol - hatt enerett på alt salg av alkohol med innholdsprosent over 4,75% - Norge.

I korte trekk - alt salg av alkohol over en viss prosent er underlagt statlig styring.

Slik ønsket norske myndigheter å begrense alkoholrelaterte skader, fysisk såvel som sosialt.

Hadde jeg hatt muligheten til det, hadde jeg innført en tilsvarende lovgivning med hensyn til religion i Norge.

Det skulle bli straffbart å etablere religiøse samfunn og forsamlingslokaler uten konsesjon fra Staten. Litt etter mønster av hvordan reglene for passasjertransport fungerer idag.

Skulle en etablere et religiøst samfunn i Norge ville en være nødt til å søke konsesjon.

For å få konsesjon på en "rute" - fks islam eller kristendommen, måtte en oppfylle visse konsesjonsvilkår.

Det vil fks ville også være påbudt å drive innenfor norsk lov - dvs at man forplikter seg til å ikke bryte lov om fks diskriminering.

Alle religiøse ledere innenfor disse menigheten skulle vært demokratisk valgt av menigheten og deretter ansatt i Staten.

Det skulle ikke vært tillatt å drive som religiøs leder uten å være ansatt og godkjent av Staten.
Noe tilsvarende lovgivningen om å drive medisinsk eller terapeutisk behandling - bortsettt fra at man i tillegg må være ansatt i Staten.

Imam eller mulla skulle vært beskyttede titler, og man måtte ha godkjent utdannelse for å kunne kalle seg fks. prest eller imam og drive innen disse yrkene, eller praksis som defineres som imam eller prestepraksis.

Selvsagt ville det dukket opp folk og menigheter som vil drive utenfor dette. Omtrent som med pirattaxi, hjemmebrenning og astralterapi.

En kan ikke kontrollere folk totalt.
Selv ikke om jeg som er så streng, hadde vært diktator. Det man bare innse. Det er her mange diktatorer feiler! ;9

Uansett om folk ville ta seg til rette med pirat-taxi, hjemmebrenning, åndemaning og hemmelige moskéer elller kirker på bakrommet på bilvaskeriet, ville man fått økt kontroll med virksomhetene og man ville også fått økt kvalitet på de religiøse tjenestene dersom disse hadde vært underlagt offentlig kontroll.

Folk ville oppfattet det som mer trygt å benytte seg av statlige godkjente menigheter fremfor illegale. Som med hjembrent og pirat-taxi.

Det vile også vært et sterkt signal om at Staten tar folks helse og rettigheter alvorlig også i forhold til religion.

Man ville i tillegg også hatt et lovverk å bruke overfor useriøs og helseskadelig religiøs praksis.

Dette ville også vært et sterkt signal overfor religiøse i Norge om at man selv og ens religion er velkommen, akseptert og inkludert i det norske samfunnet - så lenge det drives innenfor lovens rammer.

Det ville også blitt enklere for folk å tilhøre og praktisere en religion, når man vet at man som religiøs er beskyttet av loven på lik linje med andre i samfunnet.

Dvs at man ikke lenger kan utsettes for overgrep og diskriminering på bakgrunn av ens religion.

 

 

 

 

"Størst av alt er kjærligheten - men hvilken kjærlighet er finest?"

Hvorfor er det edelmodig når noen er "gift med en palestiner" - mens det er taperaktig når andre har "hentet seg en kone fra Thailand"?

Dette er en tekst om adel og husmenn på blandingsekteskapenes rangstige og om folk flests "regnbogebarn" Hva signaliserer "de gode" "palestinergifte" til barna av de mindre ansette thai-norske, fillipinsk-norske, russisk- eller f.ks. kenyansk-norske ekteskapene. Er ikke deres barn også like vakre og verdifulle som deres egne "regnbuebarn"?

FrP-politikeren og statsråden Per Sandberg viser seg i disse dager offentlig i noe som MDGs Eivind Trædal har høstet mye applaus for helt siden han ble kjent som partneren til immigranten Amelie - i et forhold til en ung, vakker, eksotisk kvinne.
Når Trædal, som nå har byttet Amelie ut med LAN, gjør dette hylles han som en tolerant og opplyst antirasistisk verdensborger.

Når FrP'eren Sandberg gjør det samme, opplever han det som mange etnisk norske menn gjør når de inngår et forhold til kvinner fra Thailand, Russland, Fillippinene, Kenya, Gambia, Brasil et.c. - mennene stemples som mislykkede "tapere" som norske kvinner - av åpenbare årsaker (mennene er undertrykkende, harry og fastlåst i utdaterte kjønnsrollemønster) - ikke vil ha.

Kvinnene blir automatisk mistenkt for å ha økonomiske eller andre uedle motiver.

Uansett - kjærlighet kan det ikke være snakk om.

Ekte følelser er forbeholdt "de gode" - som gjerne er "gift med en palestiner" - eller en mann fra Afrika eller MidtØsten.

Og her er det snakk om en antirasistisk og oppofrende, nærmest altruistisk handling.

Her dreier det seg selvsagt om ekte følelser. Kjærligheten blir respektert og verdsatt.

I dette emosjonelle hierarkiet troner altså "de gode" øverst med sine eksotiske partnere, som de - i motsetning til norske, hvite menn - har alle slags edle motiver for å være sammen med - og nederst finner du de mislykkede taperen på sjekkemarkedet og hans hentebrud - som sikrer seg økonomisk trygghet i Norge.

Dette er stygge ord - men det er slik de tenker. Så stygge er mange "de gode".
Her kan en snakke om "holdninger".

Mange av de "mistenkte" nederst på ekteskaps-rangstigen har barn.

Blandingsrase-barn - vanligvis høyt elsket av "de gode", da kalt "regnbuebarn", ofte barn av "norsk" mor og afrikansk far.

I Norge skulle alle barn være like mye verdt, uansett etnisk opprinnelse, og ingen barn skulle få høre at deres far er en "taper" og deres mor er en "hentebrud' med økonomiske motiver.
Aller minst fra "den gode" selvrettferdige antirasistiske venstremoralismen.

Jeg synes det er på tide vi snakker om holdninger nå.

 

VG's islamritikk - kritikk med islamsmak

Da jeg var liten måtte produsentene kalle det som før kaltes appelsinbrus istedet for "brus med appelsinsmak". Siden brusen ikke inneholdt appelsiner, men kun smakte som appelsiner, ble produsentene pålagt å opplyse om dette forholdet. Det samme burde pålegges VG's kritikk av islam.

I denne overraskende saken - at noe som ligner kritkk av islam er overraskende når det kommer fra en SV'er i hovedstrømsmedia -  påpeker VG og SV's lys på sosialismens mørke himmel - Christian Halse  -  at islamkritikk ikke er det samme som rasisme, og at ekstremister skjuler seg bak antirasismen - og det i selveste VG. En påpekning jeg ble sparket for å komme med i blogginnlegg i Nettavisen for ikke lenge siden.

Halse ønsker prisverdig nok å kritisere islam og ønsker at det skal tillates å kritisere islam, uten at dette stemples som rasisme.

Men Halse ønsker ikke å kritisere islam og religionens egen rasisme og diskriminering. Og han overser at vår statsminister gir uttrykk for det samme som islamister og ekstremister gir uttrykk for - nemlig at kritikk av islam og kritikk av en persons uttalelser og handlemåte, dersom vedkommende er muslim - stemples som konstruksjonen "religiøs rasisme".

At Erna og ekstremistene "spiller på samme lag" er noe Halse kunne trukket frem her.

Erna er et strålende eksempel på hvordan de uvitende og kunnskapsløse blir nyttige idioter i det Halse helt riktig påpeker er ekstremister og islamisters skitne spill.

Til slutt sier Halse: " Hat mot muslimer og folk som er annerledes er et demokratisk problem. "

Det er riktig. Men så lenge det ikke er lov å påpeke at islams eget hat mot den som er andeledes også er en del av dette demokratiske problemet, uten at dette blir kneblet som rasisme,  er Halses analyse dessverre null verdt.

Når Halse avslutter i påfølgende setning med: "Kritikk av autoritære ledere og islamistisk tankegods er derimot en nødvendighet." er dette også helt riktig.

Men så lenge det demokratiske problem - islams tankegods i form av  ensretting, kamp mot mangfold og drapsoppfordringer mot den som er anderledes, ikke kan kritiseres uten at det blir kneblet som rasisme, blir Halses artikkel stående som en kabal som aldri kan gå opp, fordi det viktigste kortet er utelatt, feid under teppet, gjemt, glemt, skremt. Nemlig islams eget anderledes-hatende rasistiske tankegods.

Som ignoreres i Halses oppfordring til kritikk av islams tankegods.

Hva skjer om Halse hadde gått all the way i sin spede islamkritikk og rettet skytset mot islams eget hat mot den som er anderledes, slik jeg og mange andre gjør? Vil han også bli hengt ut og sparket og stemplet som rasist av sine kolleger?

Det vet vi ikke. Men muligheten er der. Og så lenge det er sånn, vil vi ikke se mer enn denne type islamkritikk i hovedstrømsmedia - en slags "liksomkritikk" som forsvarer de demokratiske verdier, men utelater islams hovedproblem - nemlig at den er udemokratisk selv og at den oppfordrer selv til hat mot den som er anderledes. Gjemt bak at det er den selv som er "anderledes" og må få "den anderledese"s beskyttelse.

Det er dette Halse nesten skriver om. Og problemet er at han nesten skriver om det. Og ikke sier det rett ut.

 


https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Mg8nvm/naar-islamister-leker-antirasister

 

 

 

Den fine familiens skam

- om islamvennlighetens lang dags ferd mot natt

 

Venstresiden forholder seg til religionen islam slik en gammeldags besteborgerfamilie forholder seg til en skamfull familiehemmelighet. ;)

 

De er blitt enige om å ikke snakke om det. ;)

Av og til "liksom"-snakker de om det. Uten å si noe. Trickset er å klare å snakke en masse tull uten å si noe og dermed røpe den pinlige familiehemmeligheten, slik at alle forstår at du har skjønnt koden og gått med på å holde kjeft.

Alt handler om lojalitet. Lojalitet og løftet om å ikke røpe.
At de har heiet på og hyllet og degget for og krøpet for og latt seg forføre av en totalitær, kvinnefiendtlig og rasistisk, diskriminerende ideologi.

De er som en gammel inngiftet embetsmannsslekt som har blitt svindlet av en ekkel sjarlatan og nå holder sammen om å dekke over at formuen er tapt .

Det er også kanskje ikke så langt fra sannheten.
I sin lefling med islam har de blitt svindlet og forført, - og likeverdet, friheten, mangfoldets og toleransens formue er tapt.

 

 

"Muslimen i Vegårshei"

Norsk offentlig debattt er i mange henseende like dum som den var for tjue år siden. For tjue år siden stemte vi for eller mot, ja eller nei, og pekte opprømt på Reven som løp den veien! og gledet oss når noen endelig fikk skylda. Humor og harselas over selve debatten var like lite velkomment og like misforstått den gang som det er idag. Her er en tegneseriestripe som ble sensurert av debattidiotiens egne kretsmestre, NRK, for tjue år siden.

En gang for mange år siden laget jeg en kostelig morsom tegneserie, syntes jeg selv,  til NRKs valgsending hvor en gravalvorlig dresskledd nyhetsoppleser stirrer stivt inn i kamera og leser opp nyheten om  "ein muslim som skal ha revet ihel fleire sauar i Vegårshei",  hvorpå han helt uanfektet fortsetter med vegmeldinga for Riksveg sju over Hardangervidda.

Dette er tjue år siden.

På den tiden var det vanlig at "muslimene" fikk skylda for absolutt alt. Fra hvitløk i trappeoppgangen til manglende brøyting og endeløse polkøer og at pølsa var uforholdsmessig lengre enn pølsebrødet.
"Muslimene" stod bak.
Du kan si at "muslimene" fungerte politisk og sosialt omtrent som Ulven i Vegårshei. Et annet mytologisk vesen som også opptrådde hyppig i offentligheten på den tiden.

I likhet med storbyens "muslimer" var Ulven i Vegårdshei årsaken til all ulykke ute i distriktene.

"Ulven i Vegårshei" ble en vits. Var det tomt i kaffetrakteren på jobben var det "Ulven i Vegårshei" som hadde vært på ferde. Når ting forsvant på uforklarlig vis var dette også ulvens verk. Sokker forsvant i vaskemaskinen. Ulven i Vegårshei hadde slått til igjen.

Diskusjonene hvor "muslimene" stod bak alt fra sokker i vaskemaskinen til takras og køen fra Lier begynnte å ligne vitsene om Ulven i Vegårdshei.

Det tok helt av. Alle debatter, samtaler og diskusjoner endte opp i parodiens verden.
For eller mot. Ja eller nei. Hvem har skylda.
Entusiastisk pekte vi ut Reven. Den løp den veien!!! Andre igjen fremholdt Revens uskyld. Nå var den vegetarianer og rørte heller ikke lenger Bakermesterens kaker! Sånn var det.

NRK syntes ikke min vits var morsom og gav beskjed om at den ikke kunne legges ut. NRK uttrykte bekymring over at, ikke de selv, men seerrne kunne oppfatte vitsen som uttrykk for rasistiske holdninger og kunne anspore til slikt, og avstod derfor fra å offentliggjøre stripen.

Dette er over tjue år siden.

Jeg synes fremdeles vitsen er morsom og ser heller ikke nå noe rasistisk aspekt ved den. Og jeg ser selvsagt fremdeles for meg den kjortelkledde "muslimen" løpende avsted på alle fire med saueskrotten i kjeften.

Jeg ser den som det den er - en lystig og surrealistisk harselas over en unyansert debatt som var på god vei inn i surrealismens sirkusverden.

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om NRK hadde forstått hva jeg drev med den gangen. Om de hadde tatt denne latterliggjøringen av fordummende debatter alvorlig og lagt den ut. Fulgt opp og tatt seg selv i nakkeskinnet og sagt at kanskje vi skulle begynne å snakke ordentlig om ting - istedet for å fyre opp under dumheten med våre tradisjonelle ensporede "for eller imot"-ritualdebatter.
Det er ikke godt å si.

Idag er vi der igjen. Lirekassene lirer og sirkusmusikkens enkle og repetitive tema går om igjen og om igjen. Gjøken kommer ut av uret og fremfører sitt enfoldige budskap. Klovnene sparker hverandre bak, slik klovner gjør.
Den gang som idag.

Idag er det "holdningene" våre som gjør gatene utrygge og sprer uhygge i Vegårshei.

Nyhetsoppleseren løfter hodet og leser gravalvorlig opp nyheten om eit politisk parti som har vore på ferde og tatt sau i Vegårshei, og i dalstroka innafor.

Og der løper de - den gang som idag - ein muslim og to farlege haldningar, en lokalpolitiker fra FrP, et debattforum og et nyhetssted, lystig i firbent byks over heiene, flirende med viftende haler, og hvert sitt riksdekkende fenalår i kjeften.

Mens musikken spiller og gjøken kommer ut og forteller fra sin verden.